Bestillingsverket "Skylight" av sør-koreanske Okkyung Lee var avslutningskonsert under Borealis i Bergen nylig, urfremført av BIT20 Ensemble. "Nettopp denne delte opplevelsen, følelsen av å være del av et humørfylt lyttekollektiv, sitter i lenge etter konserten," skriver Ballades anmelder. (Foto: Miriam Levi)
Borealis 2025: Frekk og tidig urfremføring i Bergen
Sprø, improvisatorisk energi utgjør kjernen i Okkyung Lees bestillingsverk til årets Borealis-festival.
Borealis
Urfremføring av bestillingsverket Skylight av Okkyung Lee
Håkonshallen, Bergen, søndag 16. mars kl. 19
BIT20 Ensemble under ledelse av Okkyung Lee
Ingela Øien – fløyte
Hege Sellevåg – obo
Håkon Nilsen – klarinett
James Lassen – fagott
Danilo Kadovic – horn
Jon Behncke – trompet
Grethe Westbø Tonheim – trombone
Owen Weaver – perkusjon 1
Håkon Skjæret – perkusjon 2
Johannes Wik – harpe
Jarle Rotevatn – synth
Jutta Morgenstern – fiolin 1
Martin Schultz – fiolin 2
Liene Klava – bratsj
Agnese Rugevica – cello
Callum Jennings – kontrabass
Under Borealis-festivalens avslutningskonsert er musikerne i BIT 20 Ensemble plassert i en oval midt i den ærverdige Håkonshallen i Bergen. Med ryggen mot publikum, vendt mot hverandre, urfremfører de bestillingsverket Skylight av Okkyung Lee. Sørkoreaneren er både cellist, komponist og ikke minst improvisator.
Skylight består av seks deler som dels flyter over i hverandre. Verket er basert på improvisasjon for hele ensemblet og mellom to og to utøvere av gangen. Komponisten stiller dermed store krav når det gjelder utøvernes evne til samspill, og ikke minst: til å hive seg rundt.
BIT20 Ensemble urfremførte sør-koreanske Okkyung Lees bestillingsverk Skylight i Håkonshallen som avslutningskonsert for Borealis. Okkyung Lee er komponist, cellist og improvisator, og ledet ensemblet gjennom konserten. (Foto: Miriam Levi)
Fra midten av ovalen, med de to slagverkerne i hver sin ende, leder Lee selv ensemblet. Hun dirigerer ikke tradisjonell takt, men peker på enkeltutøvere og bruker armer og fingre til å indikere bytte av sekvens og endring i tempo, lydstyrke og intensitet.
I innledningen begynner ensemblet forsiktig, med kvintbasert dialog mellom ulike instrumenter. Det kan minne om lavmælt stemming av et strykeinstrument. Gradvis bygges det på med korte temaer og sykluser som repeteres og varieres.
Okkyung Lee dirigerer ikke tradisjonell takt, men peker på enkeltutøvere og bruker armer og fingre til å indikere bytte av sekvens og endring i tempo, lydstyrke og intensitet. (Foto: Miriam Levi)
Siden musikerne sitter med ryggen til oss, kan vi spionere litt over skuldrene deres og prøve å følge med på arkene de har på notestativene. Den grafiske notasjonen består blant annet av fargekoder, og det fremstår tydelig både av notebildet og lydbildet at musikerne har stor frihet, men også må passe nøye på så de ikke drømmer seg bort for lenge av gangen.
Lee titter nemlig strengt på dem der hun står foran et notestativ i midten av ringen. Hun holder opp ulike A4-ark med bokstavkoder som henviser til notasjonen eller med meldinger som «noise», «impro» og «sustain». Noen ganger gjør hun en langsom, liten piruett idet hun løfter opp et ark, slik at instruksjonen når alle de 16 musikerne samtidig. Iblant går hun bort til en og en av dem med en individuell beskjed. Andre ganger vandrer hun sakte rundt inni ringen mens hun holder frem et ark, slik at endringen i uttrykk beveger seg gradvis gjennom ensemblet: «free», «join C scale», «sentence», «fade out».
Okkyung Lee holder opp ulike A4-ark med bokstavkoder som henviser til notasjonen eller med meldinger som «noise», «impro» og «sustain». Noen ganger gjør hun en langsom, liten piruett idet hun løfter opp et ark, slik at instruksjonen når alle de 16 musikerne samtidig. (Foto: Miriam Levi)
I enkelte sekvenser kan det virke som om musikerne har svært få holdepunkter og må være forberedt på å spille nesten hva som helst når som helst. Lee kan plutselig strene bort til dem med et ark og en bestemt mine. Like plutselig kan hun avbryte dem med en brå armbevegelse, uten øyekontakt. Tidvis kan kroppsspråket hennes minne litt om måten eldre ektefeller føyser hverandre bort når de synes den andre prater for mye. BIT20 Ensemble er jammen en sporty gjeng.
NRK Spillerom intervjuet nylig ensemblets nye kunstneriske leder, Bjarni Frímann Bjarnason. Han var full av lovord om nysgjerrigheten og motet ensemble-medlemmene viser i møtet med ny musikk, og hevdet at de alle har noe lurt i blikket når de spiller.
Ledige stillinger
Særlig i én del av Skylight-fremføringen trengs det både glimt i øyet og tungen i kinnet fra musikernes side. De tar med seg instrumentene og forflytter seg på gulvet inne i ringen idet de improviserer to og to, og skaper små musikalske dialoger som avløser hverandre.
Noen av dialogene tar nærmest form av en battle, andre ganger flørter, småkrangler og jager utøverne hverandre rundt. Enkelte går ut blant publikummerne og liksom kjefter litt på dem gjennom spillet.
Musikerne forflyttet seg inne i ringen, eller ovalen, og improviserte to og to, med små musikalske dialoger som avløste hverandre. Her ser vi fløytist Ingela Øien og kontrabassist Callum Jennings. (Foto: Miriam Levi)
Selv om det er morsomt å se på, tar Lee den kanskje litt langt, og for de siste utøverne virker det vanskelig å gjøre noe originalt ut av grepet etter hvert som hele ensemblet har fått prøve seg ute på gulvet. Overraskelsesmomentet er borte og de musikalske ideene oppbrukt.
Etter hvert spiller hele ensemblet sammen igjen, og uttrykket blir mer rytmisk og insisterende. Blant publikum begynner folk å nikke med. Lee skriver stadig nye ark med instruksjoner underveis. Iblant ser utøverne oppriktig forvirret ut: «Hvor er vi? Hva faen vil hun at jeg skal gjøre nå?»
Perkusjonist Owen Weaver i BIT20 Ensemble er konsentrert. (Foto: Miriam Levi)
Til å begynne med blir jeg litt nervøs på deres vegne, men etter hvert som det merkes at de tross alt har en viss grunnkontroll midt oppi kakofonien, gir forvirringen snarere en følelse av at noe står på spill – og tilfører ekstra underholdningsverdi.
Kanskje er det nettopp det Lee jobber for. I en video publisert av Borealis forteller hun at hun har ønsket å skape noe som er gøy både å spille, å lytte til, og å dele. Nettopp denne delte opplevelsen, følelsen av å være del av et humørfylt lyttekollektiv, sitter i lenge etter konserten.
Mot slutten av siste sats reiser musikerne seg en etter en. Gradvis forlater de ringen og slentrer i ulike retninger mens de spiller. Noen beveger seg litt mellom publikummerne, andre går direkte mot en av utgangene og forlater rommet, slik at musikken fases naturlig ut.
Tilhørerne har kommet tett på i BIT20 Ensembles urfremføring av Okkyung Lees Skylight under Borealis i Bergen. (Foto: Miriam Levi)
Også Lee vandrer langsomt på utsiden av ringen og bort. Idet hun passerer rett foran meg, trekker jeg til meg beina og blir litt engstelig for at hun plutselig skal holde opp en lapp og stirre strengt på oss i publikum også. Det vitner vel om at hun og ensemblet har lykkes i å holde spenningen oppe gjennom fremføringen, og at tilhørerne har kommet tett på.
Perkusjonist Owen Weaver er den siste i ensemblet som tusler spillende ut av Håkonshallen. Han slår på en enkel, liten håndholdt tromme, og idet han passerer de siste publikummerne på vei ut, overlater han plutselig både trommen og trommestikken til en forbauset kvinne på første rad, med en nonverbal, men tydelig oppfordring om å spille.
De nølende trommeslagene hennes utgjør aller siste del av Skylight før lyden dør hen – og applausen braker løs.
