"femalde uld-e"
ANMELDT: Sidsel Endresens lydmalende improsang ble toppunktet i en sterk åpningskveld for den femte Punkt-festivalen, skriver Tellef Øgrim.
I løpet av to timer stod Sidsel Endresen på to scener under Punkt-festivalens åpningskveld torsdag. Først alene på Agder teaters hovedscene, bare flankert av to lerretter og så, en time senere, på remiks-scenen i kjelleren. Da var hun til gjengjeld flankert av festivalens opphavsmenn, Jan Bang og Erik Honoré som sørget for live remiks av Endresens sang.
Det ble en imponerende stilsikker inngripen i sangerens nærmest private univers av språklyder uten direkte språklig mening, smatting, knirking og, til tider det som vanligvis forbindes med sang.
Solo-avdelingen hun først hadde gjennomført oppe i teatersalen ble en veldig god illustrasjon på hennes beskrivelse av stemmens egenskaper i et her på Ballade forleden: «Stemmen er det mest direkte og personlige instrumentet. Ikke noe filter her, som med andre instrumenter. Lyden kommer rett ut av kroppen din.»
Da jeg så de to skjermene på hver side av solisten tenkte jeg at de kom til dra oppmerksomhet bort fra alle de små detaljene i forestillingen, at jeg kom til å sitte å se på videoen i stedet for sangeren av kjøtt og blod.
Og bevares, videoversjonen av Endresen, tatt opp med to små «nattkameraer» (forestillingen startet med mørklagt solist) og vist med varierende forvrengning på lerrettene, var imponerende nok (den ansvarlige for video og scenografi på hovedscenen var Tord Knudsen). Men jeg ble ikke distrahert. Sidsel Endresens stemme er en sterk magnet når hun er i så godt slag som hun var torsdag.
Der Endresen veksler mellom blues-inspirerte linjer og abstrakte kroppslyder, de siste på et tidspunkt utviklet til en fantastisk frenetisk «smatte-scat» i høyt oppdrevet tempo, bygger Maja Ratkje opp et dystopisk univers av dype opphakkede looper toppet med vekselvis grov pust eller langtrukken vokal. Hun fører seg med sikker eleganse både i det ytre, det vokale og det elektroniske. Konserten befestet inntrykket av at Maja Ratkje er samtidsmusikkens Magica fra Tryll med makt over en «lydvev» det er vanskelig å slippe unna før den trekker deg held ned.
#gallery-3 {
margin: auto;
}
#gallery-3 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-3 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-3 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
Maja Ratkje på Punkt 09 (Foto: Tellef Øgrim)
Det låter kanskje litt trist. Det er det ikke. Etterpå føler man seg faktisk forfrisket.
Ledige stillinger
Som om ikke det var nok inneholdt kvelden to duetter og et orkesterverk (før Endresen), og helt til slutt den live-loopende popsnekkeren Jarle Bernhoft med stålkontroll på både loop-pedaler og ekspressive soullåter. De to duoene (LabField med David Stackenäs og Ingar Zach og Kim Myhr/Sebastien Roux) ble litt like i mine ører, med LabField som den mest inspirerte.
#gallery-4 {
margin: auto;
}
#gallery-4 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-4 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-4 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
LabFields Ingar Zach på Punkt 09 (Foto: Tellef Øgrim)
Ballade måtte velge én kveld på årets Punkt, og valgte den første. Festivalen, som handler om improvisasjon, innovasjon og live electronics, fortsetter gjennom helgen.
Punktprogrammet finnes her.
