(Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Diggbar digitaliseringskunst
Samarbeidet mellom kunstner Fredrik Rysjedal og de to trommisene Øyvind Skarbø og Øyvind Hegg-Lunde har resultert i enda et imponerende bestillingsverk for et ungt publikum.
Konsertanmeldelse: «PSST2» – urpremiere, Borealis-festivalen 2021
Søndag 21. mars kl. 16.00
Åsane kulturhus, Bergen
Medvirkende:
Øyvind Hegg-Lunde – musiker, komposisjon, regi
Øyvind Skarbø – musiker, komposisjon, regi
Fredrik Rysjedal – animasjon, video, regi
Hans-Olav Molde – lyddesign
Andreas Johansen – lysdesign
Øyne og ører må tidvis jobbe på høygir for å ta inn alle inntrykkene i den førti minutter lange konsertforestillingen «PSST2». På vei inn er vi blitt advart mot sterkt lys. Vertikale lysrør står spredt på scenen, de blinker og skifter farge, og lysdesignet er like suggererende som musikken.
Alt blir kunst
Deler av forestillingen vier seg til åttitallsestetikk både auditivt og visuelt. I begynnelsen kombineres dyp bass, trommemaskinlyd og synthklanger med enkle, naivistiske former dansende på to projeksjonsduker, som om det er musikken som leder an i bevegelsene. Her er det nemlig flere lag i både lyd og bilde, akkurat som i en digital hverdag, der inntrykkene overlapper, krasjer og forstyrrer hverandre, men noen ganger også finner sammen på uventede måter.
Med ryggen til oss, foran masse teknikk, sitter Rysjedal og styrer de mange visuelle inntrykkene. Via projeksjonsdukene får vi innblikk i både en smarttelefon og en datamaskin, og blir vitne til alt som vises på skjermene deres. En liten stund undrer vi: Har han glemt å skru av varslene på datamaskinen sin før forestilling? Eller er det meningen at det spretter opp en tekstmelding fra en kompis og et varsel om at startdisken snart er full? Snart blir det imidlertid åpenbart at det hele er nøye regissert.
I «PSST2» er det flere lag i både lyd og bilde, akkurat som i en digital hverdag: Inntrykkene overlapper, krasjer og forstyrrer hverandre, men finner noen ganger også sammen på uventede måter. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Det er bare å håpe at «PSST2» blir hentet inn i Den kulturelle skolesekken, der det lages altfor få gode produksjoner for tenåringer.
«PSST2» er et bestillingsverk med urpremiere på Borealis-festivalen i Bergen. I 2017 hadde trekløveret Rysjedal/Skarbø/Hegg-Lunde urpremiere på konsertforestillingen «HYSJ!», bestilt av Bergen Jazzforums Bajazzfestival. Verket ble senere satt opp både i Den kulturelle skolesekken (DKS) og på Den Nationale Scene, men måtte bytte navn til «PSST!» fordi et annet bergensk trommis-ensemble tilfeldigvis også hadde laget en DKS-forestilling med det beskrivende navnet «HYSJ!».
Der forgjengeren rettet seg mot barn helt ned i barnehagealder, har «PSST2» tenåringer som målgruppe.
Det var få fra målgruppen tenåringer i publikum under urpremieren i Åsane kulturhus. Det er bare å håpe at «PSST2» blir hentet inn i Den kulturelle skolesekken, der det lages altfor få gode produksjoner for tenåringer, mener Ballades anmelder. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Det kan virke som om Rysjedal har vært mer involvert i hele prosessen denne gangen. Lekingen med den digitale estetikken vi omgir oss med til daglig er så mangfoldig at det ikke er råd å ramse opp alt: Her blir den snurrende, ventende regnbue-cursoren på dataskjermen en naturlig del av kunstverket, og forstyrrende mobillyder fra varsler og alarmer blir bestanddeler i musikken.
Det altfor velkjente «No signal»-vinduet på skjermen løses opp og forvandles til et eget kunstverk, der slagene fra en tromme styrer hvordan linjer og bokstaver beveger seg og blir til et ugjenkjennelig rot som etter hvert fyller hele skjermen. Dataspill blandes også inn, med sjarmerende, minimalistisk åttitallslydspor til.
Den snurrende, ventende regnbue-curseren på dataskjermen blir en naturlig del av kunstverket. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Konsulenter fra målgruppen
Under arbeidsprosessen har ensemblet fått innspill fra elever ved Åsane videregående skole. Elevene får se verket på egne visninger i dagene rundt festivalen. Dessverre er det få fra målgruppen i publikum under urpremieren. Det er bare å håpe at «PSST2» blir hentet inn i Den kulturelle skolesekken, der det lages altfor få gode produksjoner for tenåringer.
Ledige stillinger
Når tre fyrer som pusjer førti skal lage kunst for tenåringer om deres digitale hverdag, er de potensielle fallgruvene mange. Heldigvis er det mye humor i «PSST2», både av det underfundige og selvironiske slaget. Det visuelle materialet er ikke altfor opp-i-trynet, og forestillingen tar aldri stilling til hvordan unge lever sine digitale liv.
Snarere leker den med assosiasjonene våre og spiller på gjenkjennelse, også her uten å gå i fellen med å bli altfor tydelig eller fjasete. Det fnises riktignok en del i salen når vi ser på skjermen at Mamma ringer, får anropet avvist, sender meldinger med streng beskjed om å svare og får melding tilbake om at «Eg e på konsert».
Når som helst kan videomaterialet vi drømmer oss bort i bli avbrutt av annonser, med beskjed om hvor mange sekunder det tar før «innholdet fortsetter». Vi blir også spæmmet med pinlige TV-shop-annonsevideoer og en herlig liksom-Dressmann-reklame der de tre utøverne spiller modeller med fårete smil.
Å gi publikum en følelse av at oppmerksomheten stadig blir brutt og gjøre det til en helhetlig kunstopplevelse der lyd og bilde går godt sammen, er en bragd.
Alt dette står i sterk kontrast til de mange drømmende sekvensene der trommisenes jazzbakgrunn møter Rysjedals fantastiske digitale landskap. Men hver gang jeg senker skuldrene for å nyte bilder av langsomt kretsende planeter og la kroppen dvele i en behagelig rytme til lyden av fuglekvitter, kommer det noe nytt farende.
Både øyne og ører blir servert raske skift og glidende forandringer om hverandre og oppå hverandre, som i en musikalsk skildring av følelsen av å aldri se eller høre noe fullstendig og ferdig.
Borealis-festivalen er god til å ta hele byen i bruk. Flere konserter under årets festival fant sted i Åsane kulturhus, som sto ferdig for et halvt år siden. Salene her har fått skryt for mange tekniske muligheter. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Tidkrevende detaljarbeid
Borealis-festivalen er god til å ta hele byen i bruk, og har alltid noen nye spillesteder på programmet. I år finner flere konserter sted i Åsane kulturhus, som sto ferdig for et halvt år siden. Salene her har fått skryt for mange tekniske muligheter, og lyden denne ettermiddagen er så heftig at setet vibrerer under de mest intense partiene.
Etter hvert ser vi hvordan det ryddes i dokumenter på datamaskinen og ting forsvinner i papirkurven. Vi forsvinner inn i et nytt spill-univers der det brukes lang tid på å skape en avatar. Det slår meg gang på gang hvor omfattende arbeid som må ligge bak produksjonen. De tre utøverne har lyktes i å finne en balanse mellom noe heseblesende og noe meditativt, og skapt et uttrykk som gir mening. Å gi publikum en følelse av at oppmerksomheten stadig blir brutt og gjøre det til en helhetlig kunstopplevelse der lyd og bilde går godt sammen, er en bragd.
Med ett er lysrørene varmgule, og for første gang er musikken også rent analog. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Mot slutten endres stemningen fullstendig. Etter førti minutter med lys i ulike kjølige toner og farger, er lysrørene med ett varmgule. For første gang er musikken også rent analog, når Rysjedal reiser seg fra datamaskinene og alle de tre utøverne spiller varsomt på chimes. Kontrasten er markant, men heller ikke her er det noe som er overtydelig eller ladet med et budskap. Vi tilskuere kan fylle sluttscenen med den meningen vi vil – akkurat som resten av verket.
