– Vi tar utgangspunkt i hvordan vi vil at verden skal se ut

Borealis – en festival for eksperimentell musikk er en videreføring av de tidligere festivalene Music Factory og Autunnale, og har blitt avholdt årlig i Bergen siden 2004.

Fjorårets festival rakk så vidt å bli gjennomført før hele Norge stengte ned. De startet opp 4. mars, og avsluttet på kvinnedagen 8. mars. Fire dager senere presenterte Erna Solberg det hun kalte «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid».

– I fjor laget vi festival rett før nedstengningen, mens vi i år lanserer et nytt program i den største nedstengningen som har vært, sier Tine Rude, som er daglig leder for Borealis.

Pandemien truer vidsynet
Hun mener at de usikre tidene vi lever i gjør det ekstra viktig at de alternative stemmene Borealis presenterer blir hørt; at de får inn mange forskjellige perspektiver i en tid der folk reiser mindre, og kanskje ikke er like åpne for impulser utenfra.

– Vidsynet vårt blir mindre i en slik krise. Det blir lett til at vi setter på oss skylappene og bare ser hva som skjer utenfor vår egen stuedør.

– Vidsynet vårt blir mindre i en slik krise. Det blir lett til at vi setter på oss skylappene og bare ser hva som skjer utenfor vår egen stuedør. I en slik situasjon er det superviktig at Borealis klarer å holde fast på det vi gjør. Det er viktig for oss å være en festival som stadig tar inn stemmer fra hele verden med veldig mange forskjellige perspektiver. Vi er en del av den store verden som vi lever i, sier Tine Rude, som vokste opp på landsbygden utenfor den danske byen Odense.

Hun kom til Norge for 25 år siden, og har siden jobbet med mange sider av kulturlivet i Bergen. Blant annet var det hun, sammen med komponisten Knut Vaage, som startet opp konsertserien Avgarde. Hun jobbet også i flere år som produsent for Jo Strømgren Kompani og Kreutzer Kompani, samt at hun i en periode på seks år var ansatt i Bergen kommune som rådgiver for musikk, elektronisk kunst og scenekunst.

Tine Rude stiller til intervju sammen med kunstnerisk leder Peter Meanwell. Begge ble ansatt med noen måneders mellomrom i 2014, og har siden fungert som et delt lederteam.

Bakgrunn fra BBC
Peter Meanwell kom til Bergen etter å ha jobbet i ti år som radioprodusent for BBC. Han har også vært frilans musikkjournalist for blant annet The Wire, Songlines og The Guardian.

KLASSISK MUSIKK FRA VEST-AFRIKA: «The griot (…) is a living archive of the people’s traditions» skriver den kamerunske elektronika-pioneren og forfatteren Francis Bebey (1929-2001) i boken African Music, A People’s Art (Lawrence Hill Books, 1975 – først utgitt på fransk i 1969) – og legger til at «The profession is by no means a male prerogative. There are many women griots whose talents as singers and musicians are equally remarkable». (Foto: Faksimile av bokens omslag)

– Jeg gjorde flere konsertinnspillinger av ny musikk for BBC, sier han, og forteller at han også var produsent for en rekke radiodokumentarer der de reiste rundt i hele verden og gjorde opptak med lokale musikere.
– Vi var spesielt opptatt av å finne frem til gamle musikktradisjoner som fortsatt ble holdt i live, blant annet i Sentral-Afrika, Sri Lanka, Argentina og Albania.

– Damon Albarn er veldig opptatt av tradisjonell musikk, spesielt fra Mali. Møtte du ham på noen av dine reiser?
– Haha. Nei, men jeg møtte han og Idris Elba (britisk skuespiller, kjent fra tv-seriene The Wire og Luther, samt som Nelson Mandela i filmen «Mandela: Long Walk to Freedom», journ. komm.) på puben en gang. Men ja, jeg har gjort innspillinger i Mali også. De har en imponerende griot-tradisjon som går langt tilbake i tid.

– Musikk fra andre verdenshjørner ligger ofte foran den musikalske utviklingen som foregår i store metropoler som London, Paris og New York. Griot-tradisjonen er et godt eksempel, likeså reggae/dub, som på mange måter foregrep både hip hop og drum and bass – og balinesisk gamelan-musikk, som de amerikanske minimalistene var sterkt inspirert av.
– Ja, og nettopp derfor synes jeg det er viktig at vi må ta et nytt perspektiv på musikkhistorien, og se forbi den enkle måten vi kategoriserer musikk på. Det finnes musikere og komponister rundt om på hele kloden som fortjener å bli løftet frem.

VERDENSPREMIERE PÅ BOREALIS: Marshall Trammells performance-film «11 Postures» er et verk der han ønsker å skape diskusjon rundt representasjon, solidaritet og ulike former for motstand og motstandsbevegelser. Premieren etterfølges av en samtale med komponisten fra hans hjem i California. (Foto: Agatha Urbaniak)

The Underground Railroad
To av komponistene på årets Borealis-festival trekker veksler på eller har bakgrunn fra urfolk på det amerikanske kontinentet.

Den ene av disse er den afrikansk-amerikanske perkusjonisten, komponisten og arkivaren Marshall Trammell (også kjent som Music Research Strategist), som skal ha digital verdenspremiere på performance-filmen 11 Postures – der han ønsker å skape diskusjon rundt representasjon, solidaritet og ulike former for motstand og motstandsbevegelser.

Han tar utgangspunkt i The Underground Railroad – et nettverk av hemmelige fluktruter og tilfluktssteder som afrikansk-amerikanske slaver kunne benytte for å flykte fra overgrepene de ble utsatt for i den sørlige delen av USA. Quiltede tepper med ulike mønstre ble benyttet langs denne ruten for å formidle kodede beskjeder.

I den nye filmen, som er bestilt av Borealis (Marshall Trammell er Borealis’ gjestekunstner fra 2020 til 2022) fremfører han elleve nye quiltekoder laget av mennesker bosatt i Albuquerque, New Mexico. Minnet om Pueblo-opprøret i 1680 (et blodig sammenstøt mellom det amerikanske urfolket og de spanske kolonistene) er en hendelse som fortsatt resonnerer i befolkningen her.

KAMMERVERK FRA AMERIKANSK LYDKUNSTNER: Raven Chacon var sist å se på Borealis i 2018. I år returnerer han med premieren på et bestillingsverk skrevet for BIT20 Ensemble. (Foto: Pressefoto)

Høyaktuelt bestillingsverk
Den andre er komponist, musiker og lydkunstner Raven Chacon, som kommer fra Fort Defiance, Navajo Nation – det største reservatet for urbefolkningen i USA. Han er bosatt i Albuquerque i New Mexico.

På Borealis vil han blant annet presentere det høyaktuelle bestillingsverket Double Weaving – skrevet for BIT20 Ensemble, og komponert og designet med tanke på den siste tids endrede betingelser for live-fremførelser og sosiale samlinger.

Samarbeidet med Borealis startet med et tilfeldig møte over frokost i Oslo i 2016, der Peter Meanwell og Raven Chacon diskuterte hvordan musikk og politikk kan flyte inn i hverandre.

– Første gang jeg traff ham var i New Mexico, der han bor, forteller Meanwell.
– Han lager ikke det du vil kalle tradisjonell musikk, han er bare en fantastisk komponist som like gjerne kan lage ren støymusikk som å skrive et verk for strykekvartett – og vever det hele sammen med ulike elementer der det musikalske og det politiske kan eksistere i det samme rommet.

– Studerer du programmene for større festivaler eller konserthaller, så ser du fort at det er en overvekt av hvite vestlige menn.

– Dere tar opp flere aktuelle temaer gjennom festivalen. Er Borealis en politisk festival?
– Ja, vi tar opp mange politiske problemer, men det handler mer om at vi prøver å få frem ulike musikalske uttrykk fra komponister som ofte ekskluderes, sier han.

– Studerer du programmene for større festivaler eller konserthaller, så ser du fort at det er en overvekt av hvite vestlige menn. Vi ønsker å være en festival for alle de ulike uttrykkene, uten at vi øremerker dem som transkjønnede, kvinnelige eller urfolk-komponister.  Slik vi ser det, er det mange briljante komponister som fortjener et rom der de kan få fremført verkene sine.

Urpremiere fra bergenskomponist
– Dere har et svært godt lokalt eksempel på dette i årets festival. Jeg visste ikke hvilken interessant bakgrunn bergenskomponisten Ruth Bakke har før jeg leste meg opp til dette intervjuet.
– Hun er en fantastisk komponist som kanskje har vært oversett, og ikke fått den oppmerksomheten hun fortjener.

BESTILLINGSVERK FRA BERGENSKOMPONIST: Borealis har hatt et ønske om å bestille et verk fra Ruth Bakke (til venstre) i mange år. Da kunstner Anne Marthe Dyvi (til høyre) ble nysgjerrig på bergenskomponisten etter et radiointervju, lå muligheten der for å sette disse to sammen. (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Borealis har hatt et ønske om å bestille et verk fra Ruth Bakke i mange år. Da kunstner Anne Marthe Dyvi ble gjort oppmerksom på Ruth etter å ha hørt et dybdeintervju med henne på NRK P2s «Spillerom» i 2018, lå muligheten der for å sette disse to sammen. «De Composition», som får verdenspremiere i Storetveit kirke under festivalen, fremføres på pipeorgel, akkompagnert av videokunst fra Anne Marthe.

Ruth Bakke har jobbet som organist i Storetveit kirke i 45 år i tillegg til sitt omfattende virke som komponist. Hun studerte i USA på 60– og 70-tallet, og har komponert for alt fra orkester og brassband, til kammerensembler, piano-, kor-, elektronisk og orgelmusikk.

– Setter du sammen et program med bare hvite mannlige komponister, så har du en kontekst av patriarkat, undertrykking og privilegium – uten at noen nevner det med et ord. Hvis du derimot setter sammen et program med svarte og/eller kvinnelige komponister, så blir det umiddelbart oppfattet som et tema.

Ideen med å løfte frem en lokal kvinnelig komponist går direkte tilbake til festivalens visjon, slik den er formulert på nettsiden deres: «Vi skal utfordre etablerte strukturer i samfunnet, og gjennom faktiske handlinger vise at endring er mulig».

Ingen «headlinere»
– Vi tar utgangspunkt i hvordan vi vil at verden skal se ut, sier Rude.
– Det handler om å prøve å rydde i de verdistrukturene som ligger der, slik at det blir mer like muligheter – at det på en måte ligger i bunnen av vår strategi, og av hvordan vi skal jobbe fremover.

– Min jobb er å finne frem til fantastiske komponister. Alle de vi inviterer til å delta på Borealis er med på grunn av den høye musikalske kvaliteten de representerer – og fordi jeg elsker musikken deres, slår Meanwell fast.

– Samtidig er det ingen musikk som eksisterer uten en kontekst. Dersom du setter sammen et program med bare hvite mannlige komponister, så har du en kontekst av patriarkat, undertrykking og privilegium – uten at noen nevner det med et ord. Hvis du derimot setter sammen et program med svarte og/eller kvinnelige komponister, så blir det umiddelbart oppfattet som et tema.

– Jeg har lyst til å si noe om at festivalen ikke opererer med «headline»-artister, legger Rude til.
– Alle de stemmene som vi velger å presentere på festivalen er like viktige. Ideen om å gi noen mindre status enn andre speiler ikke de verdiene som vi ønsker å formidle.

ÅPNINGSKONSERT PÅ ONSDAG: De to Borealis-lederne krysser nå fingre for at de slipper å avlyse den fysiske delen av årets festival. – Vi tror og håper på at vi skal kunne ha en fysisk festival i tillegg til vår digitale. Det er målet, sier Tine Rude. (Foto: Magne Fonn Hafskor)

– Hva vil du si kjennetegner en typisk Borealis-kunstner?
– At det er en som, gjennom musikken, har noe viktig å si om den verden vi lever i. Hvilket format eller hvilken sjanger dette gjøres i er ikke viktig for oss.

– Vi er interessert i musikk som har et ønske eller et forslag til et alternativ; til en verden vi gjerne vil leve i – at man ønsker å si noe viktig.

– Betyr det at dere ikke er så interessert i musikk for musikkens egen skyld – altså, musikk som ikke handler om noe?
– Ikke nødvendigvis, men vi er interessert i musikk som har et ønske eller et forslag til et alternativ; til en verden vi gjerne vil leve i – at man ønsker å si noe viktig. Vi jobber med kunstnere som lever i verden i dag – og som har noe viktig å si både for deg og meg og for alle de andre som vi vil skal komme inn på festivalen.

Ønsker dialog med publikum
– Sist jeg snakket med dere sa Peter Meanwell at det ikke skal være «farlig» å komme på Borealis?
– Det stemmer, og det har vi brukt mye tid på. Vi pleier å si at så lenge du har ører og har lyst til å lytte og ta del i noe som du kanskje ikke har hørt før – så er du den perfekte Borealis-publikummer, sier hun.

– Samtidig er det viktig å si at man gjerne kan høre ting på Borealis som man ikke liker – og det er helt greit. Da kan vi snakke om det etterpå – hva var det du ikke likte eller hva er det du tror man gjerne vil si med dette. Borealis skal være inviterende for alle.

– Dere er opptatt av dialog med publikum?
– Det er godt at du sier det. Jeg tror at det er viktig. Samtalen er viktig dersom vi skal komme videre. Det å lytte til hverandre også – å ta en pause i sin egen tankegang og ta innover seg nye perspektiver, sier hun.

– Hvis vi kan være med på den dialogen – at vi kan tilrettelegge, fasilitere eller finne opp et rom hvor man kan ha den typen samtaler og dialog og utveksle ideer – så har vi oppnådd mye av det vi vil. Vi ønsker at man skal være med på en felles reise, og vi vil veldig gjerne høre hva folk tenker – hvilke assosiasjoner som kommer opp når man ser og hører det vi presenterer. Dette gjelder også når det er noe man ikke liker. Vi vil at folk føler seg velkomne, inkludert, sett og hørt.

Både fysiske og digitale møter
– Jeg har alltid følt at det er et element av humor i det dere presenterer? Altså, ikke stand up, men mer en type humor som ligger i det grenseoverskridende.
– Humor er viktig. Den kan hjelpe oss til å se ting annerledes, og skape en lettere inngang til samtaler om veldig viktige temaer som hva det er vi gjør med kloden vår.

– Det som kjennetegner en Borealis-kunstner er en som har noe viktig å si om den verden vi lever i. Hvilket format eller hvilken sjanger dette gjøres i er ikke viktig for oss.

Mye av denne dialogen må i år foregå digitalt, via strømming og Zoom-møter. De to festivallederne skulle gjerne planlagt flere fysiske møter med publikum, men det er vanskelig å gjennomføre i en tid der kulturlivet i Norge har betalt en høy pris for sine bidrag til å begrense spredningen av koronaviruset.

– Vi har brukt det siste året på å legge en trygg og god plan for hvordan vi kan presentere hjertet av Borealis i en situasjon der vi ikke kan samle alle de mange publikummerne vi pleier å ha, sier Rude.

– Det handler nettopp om det å dele og være sammen – hvordan vi kan gi et avtrykk av det kunstneriske prosjektet som også kan konsumeres hvor enn du er – så det har vært viktig for oss å finne gode alternativer. Kunstnerne har vært med helt fra starten, slik at vi sammen kunne komme frem til hvordan vi kan presentere deres prosjekt på en digital flate.

Klubbkveld på Zoom
Et av koronatiltakene har vært å gjøre det månedlige arrangementet Borealis Listening Club om til et nettbasert møtested. Vanligvis blir klubbkveldene holdt i Studio 207 (kontorlokalene til Borealis), der musikkinteresserte samles for å lytte til og snakke om musikk. Noen sender inn eller foreslår musikk på forhånd, men spillelisten er hovedsakelig satt sammen av Peter Meanwell og prosjektansvarlig Vilde Tuv. Noen ganger er det også livefremførelser.

– Det å ha lytteklubben på nett har egentlig vært en positiv erfaring, siden vi treffer folk mye bredere, sier Rude.
Meanwell er hundre prosent enig, og legger til at det også har gjort at folk som tidligere har vært forhindret fra å komme – ofte fordi de må være hjemme med barna – kan delta online.

Undertegnede deltok via Zoom på lytteklubbens arrangement 24. februar, og melder gjerne tilbake at det var en svært positiv opplevelse. På kveldens spilleliste stod musikk av Laura Ortman (representert på årets Borealis), Drexciya, Kristin Bolstad, Stephan Meidell og Julius Eastman, før de avrundet med oslobandet Beglomegs versjon av Wenche Myhre-låten «Vi lever» (fra albumet Eurokrjem, 2015). En passende slutt, siden kveldens tema var «livet».

Minimalister og «menimalister»
Musikken på klubbkvelden var spennende nok i seg selv, men det som gav det hele et ekstra løft var muligheten til å samtale direkte med alle tilhørerne, uansett om de satt foran macen i Bergen, Paris, London eller New York.

Blant annet ble det referert til et pågående initiativ for å få inkludert flere svarte og/eller kvinnelige komponister i Wikipedia-artikkelen om «minimal music» (enkelte debattanter omtaler musikkformen lett ironisk som «menimalisme») – blant andre nevnte Julius Eastman (1940-1990), Éliane Radigue (1932-) og Eleanor Hovda (1940-2009). Sistnevnte er fortsatt ikke nevnt i Wikipedia-artikkelen, men en av lytterne kunne fortelle at vedkommende snart kom til å publisere en pdf om hennes liv og musikalske verk på bokbloggen The Leaf Explorers.

– Komponister og musikere har en viktig samfunnsrolle. De er ikke politikere eller journalister – men de filtrerer det som skjer i verden, og presenterer det på måter som enten fascinerer og inspirerer oss – eller som vi blir fornærmet av.

– Hvordan finner du frem til all denne spennende musikken?
– Vel, jeg lytter mye til musikk, og leter gjerne litt utenfor de vanlige sirklene. Jeg prøver også å være lydhør for ting jeg blir anbefalt å sjekke ut, sier han.
– Når vi setter sammen et program, tenker vi ofte at det skal være litt forskjellige musikalske farger og teksturer. Vi kan ha noe som er stort og orkestralt, noe mer kammermusikalsk – og så liker jeg å presentere litt elektronisk musikk. Ved siden av det prøver vi å gripe tak i ting som beveger seg i samtiden.

– Akkurat nå er det mye snakk om isolasjon – og om musikk som krever at du engasjerer deg fysisk. Jeg ser ofte etter musikk som har noe å si om tiden vi lever i – fordi jeg mener at komponister og musikere har en viktig samfunnsrolle. De er ikke politikere eller journalister – men de filtrerer det som skjer i verden, og presenterer det på måter som enten fascinerer og inspirerer oss – eller som vi blir fornærmet av.

Årlig mentorprogram
En viktig del av dette er å få frem nye stemmer; unge mennesker (og noen ganger eldre) som er i en tidlig fase av sin karriere. I 2017 startet Borealis derfor et mentorprogram for unge vestlandskomponister som heter Ung Komponist. Mentorer for årets unge komponister har vært Øyvind Torvund, Raven Chacon og Alwynne Pritchard.

Currentes-ensemblet har en ekspertise både innen den eldste og nyeste musikken, og består av Bodil Lunde Rørtveit (vokal), Hans Knut Sveen (indisk harmonium og organetto), Jostein Gundersen (blokkfløyter) og Siri Hilmen (barokkcello). (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)

Årets fire Ung Komponist-deltagere (Agnes Hvizdalek, Mirte Bogaert, Tord Kalvenes og Vegar Guleng) har ulike bakgrunner innen alt fra komposisjon og improvisasjon til samtidsdans og kormusikk. I løpet av det siste halvåret har de fire unge talentene utfordret seg selv og hverandre, og skapt ny musikk i tett samarbeid med de tre mentorene og ensemblet Currentes  – som vil fremføre de nyskrevne verkene på en egen konsert førstkommende torsdag.

– Problemet i Bergen er at det ikke finnes så mange ensembler som spiller samtidsmusikk. Det betyr ofte at unge komponister må til Oslo for å få musikken sin fremført. Vår idé var da å bringe dem sammen med alle de interessante komponistene på Borealis, og samtidig gi dem en mulighet til å få fremført musikken de skriver, sier Meanwell.

Det siste gir dem også en verdifull mulighet til å arbeide direkte sammen med musikere. Innen samtidsmusikk er det ofte slik at musikerne bare får kort tid til å innøve et nytt verk. Da oppstår det fort misforståelser.

– Komponistene tenker kanskje at musikerne er late fordi de ikke vil spille et nytt verk, mens musikerne tror at komponistene er arrogante siden de skriver stykker som er krevende å spille. Ved å gi dem tid sammen, kan vi skape rom for å komme hverandre i møte og prøve ut sprø ideer.