Den første gangen: Beat, poesi og jazzfortellinger

Vi fikk en serie med eksklusive konsertopplevelser på Kongsberg Jazzfestival i år. Eksklusive i musikalsk kvalitet, men også som i enkeltstående opplevelser. Jeg håper flere av dem blir oppført flere steder, og tilgjengeliggjort for flere.

Åpningen med det indisk-britiske bandet Shakti satte beatet. Shakti og gitarist John McLaughlin feirer 50 år sammen med en verdensturné som strekker seg gjennom mesteparten av 2023, og Kongsberg Jazzfestival var eneste stopp i Skandinavia. Det legendariske bandet bærer musikkhistorie i samspillet mellom McLaughlins gitar kjent helt fra Miles Davies’ ikoniske utgivelser In A Silent Way og Bitches Brew på slutten av 60-tallet, og fiolin, vokal og tablas fra indisk klassisk- og tradisjonsmusikk: Det var med denne gruppas fusjon av rytmer og stilarter begrepet world music ble en musikalsk merkelapp.

Bandet har et imponerende vitalt driv, og ga publikum en raus konsertopplevelse. (Kanskje litt i overkant raus; en over to timer lang åpningskonsert kan ta luven fra festivalgjengere med tett program.) Shaktis konsert kommer til å gå inn i fortellingen om årets festival – slik også bandets rause kompliment til byens indiske restaurant, omtalt av Shakti som den beste i Europa, vil stå igjen i jazzbyen.

Jazzboksen i festivalgata med intervjuer Filip Roshauw fra Jazznytt er en kilde til gode historier og innblikk i landets jazzliv. Kontrabassist og komponist Per Zanussi fikk Kongsberg Jazzfestivals musikerpris i år, en pris på NOK 200 000 som deles ut til musikere som har markert seg spesielt sterkt på den norske jazzscenen. Prisen skal munne ut i tre musikkprosjekter under neste års festival, slik Thomas Pohlitz Strønens prosjekter i år ble satt ut i livet med hjelp av fjorårets pengepris.

Andreas Leine Jacobsen fra platebutikken Big Dipper i Oslo ble også intervjuet: – Platebutikken er en møteplass, sa han, og snakket videre om hvordan musikk er lite synlig i hverdagen vår nå, og om serien Norske albumklassikere og hvordan den viser fram den rike tradisjonen vår:  – Vi har en hipp fortid vi kan grave i! (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

En annen relevant pengepris, ny av fjoråret, er utviklingsstipendet #huninvesterer. Stipendet på NOK 100 000 skal deles ut til kvinnelige musikere i etableringsfasen, og i år gikk det til komponist, bandleder og saksofonist Mona Krogstad. Festivalen og DNB etablerte stipendet for «å belyse det økonomiske gapet mellom kvinner og menn i både finanssektoren og musikkbransjen», opplyser de, og det første gikk til gitarist og komponist Oddrun Lilja Jonsdottir. Lilja brukte midlene til albumet «Mirage» (2023) og til bandet og prosjektet Lilja Extended, som fylte Energimølla på Kongsberg med inntrykk fra reisene og de musikalske møtene hennes verden over – og med glede over den drivende gode hyllesten til hjemstedet Groruddalen.

Tilbake i Jazzboksen fortalte Zanussi at han er et barn av kulturskolen, og at det var her han først ble del av et jazzband, satt sammen av dedikerte og dyktige kulturskolelærere i hjembyen Stavanger.

Bassist og komponist Per Zanussi i Jazzboksen. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Mens regnet øste ned som var vi på Vestlandet snakket Roshauw og Zanussi om det sinte frijazzuttrykket i Stavanger, om Stavanger med et iboende agg til storebror Bergen og en solid skepsis til Østlandet, og om motkulturen som har preget byen siden middelalderen. Så var det allikevel Kongsberg som fikk kirsebæret: – Kongsberg Jazzfestival er den jazzfestivalen jeg har sterkest forhold til, fortalte siddisen som første gang spilte der i 1994 og kalte festivalen den mest eventyrlystne gjennom jazzhistorien i landet.

Den franske cellisten Joëlle Léandre var på Kongsbergjazz’ «Særingfest»-program, men har et trøkk og et uttrykk som spenner bein på alle særinger. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Solveig Slettahjell er alltid en glede å oppleve. En spesiell glede var det å oppleve henne i Quartet-formatet (med Andreas Ulvo på piano, Trygve Waldemar Fiske på bass og Pål Hausken på trommer) med gjest Frida Ånnevik, for første gang på scenen sammen. «Frida har nettopp smeltet hjerter nede på torget med Chris Holsten, så hun må ha fem minutter før hun kommer på,» sa Slettahjell, og innledet konserten med nydelige versjoner av materiale fra den skandinaviske sangskatten.

Solveig Slettahjell Quartet og Frida Ånnevik. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Slettahjell har lenge jobbet med materiale til en «Scandinavian Songbook», og fremførte nydelige versjoner fra blant andre Eva Dahlgrens, Alf Prøysens og Orups kataloger. Gjennom Slettahjell og sanger og sangdikter Ånnevik fikk vi oppleve to veldig ulike stemmer som utfyller og kler hverandre enda bedre enn man skulle tro. De to rike stemmene både komplementerte og komplimenterte hverandre, fortalte historier om hverandre – og sang hverandre.

Aurora spilte også under Kongsberg Jazzfestival 2023. Ikke akkurat jazz, men intet mindre enn magnificent. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

«Du har en særlig disposisjon i deg til å gå i hundene,» sa «mor» i Vigdis Hjorths tekst «Den første gangen». I poesi- og jazzproduksjonen med samme navn formidlet Hjorth minnene og opplevelsen fra den første gangen formidabelt, med følge av musikk som kommenterer, forsterker og forteller, fremført av Rolf-Erik Nystrøm (saksofon), Ivar Grydeland (gitar) og Juliana Venter (vokal). Lydbildet og teksten spilte så godt sammen, her bygges forventninger vi er med på, forventninger vi kan lukte, slik hvite papirark lukter.

Vigdis Hjorth til høyre, med Juliana Venter på vokal i tekst- og jazzproduksjonen Den første gangen. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Vi blir med på den enorme forventningen til hjemme alene-festen («jeg skal til Unni og skrive på særoppgaven om Det europeiske felleskap»), vi blir med på spenningen, gleden og angsten over at det endelig skal skje («kjære Gud, ikke la meg dø før lørdag»), vi møter Finn Lykke som smaker og dufter så deilig av sigarettrøyk og råhøst fra timer på mopeden, vi er med lørdagen da det skal skje, lørdagen «som lukter forventning / slik hvitt papir lukter».

Det er dagboka til «Vigdis» (16) som får hele historien. Men hvilken historie? Det er den første historien, den første fortellingen. Og det er akkurat denne vi hører fra scenen i bakgården til Christians kjeller under Kongsberg Jazzfestival, det er denne fortellingen som er den første. Opplevelsen blir tekst, det er diktningen som er «Vigdis’» første, den er det sanne. Kunsten er hennes første, og vi vet, som tilhørere her og nå, at den blir hennes for alltid. Når virkeligheten ikke strekker til / har vi ordene.

Thomas Strønens bestillingsverk Et ørlite beat formidler helt andre historier. Men det er, som Den første gangen, også et verk og en produksjon, som forteller. Et rikt og komplekst lydbilde, visuals og dans både i stillhet på lerretet og i drivende koreografi live på scenen formidler en presist sammensatt komposisjon av beats, rytmer, harmonier i fri puls og et ubegripelig inderlig samspill mellom Strønen og trommeslager Veslemøy Narvesen, to hjerter som i insisterende beats satte blodets hvisken og benpipernes bøn i stevne.

Og det er, ikke minst, Thomas Strønens tekst. Teksten er lest inn og nydelig formidlet av Strønens far. Teksten er en refleksjon over mennesket, mennesket som alltid er i bevegelse, fra det lille landet Norge til vi zoomes ut i verden der hundretusener, millioner av mennesker er i konstant bevegelse. Vi er med på tida som går, vi er alle mennesker i flyt, vi beveger oss, i flokk og alene, hit og dit, vi er alle mennesker som går inn i tida, ut av tida, vi er på ferie og på IKEA, vi beveger oss i glede, sorg og trøst, blodet er i evig beat. Til det ikke beater mer.

Danserne Mathias Jin Budtz og Marikken Heitkøtter i Thomas Strønens bestillingsverk Et ørlite beat. (Foto: Guro Kleveland / Ballade)

Og det er massivt rørende. «Strønens sjette sans gir musikk til å grine av», het Mode Steinkjers anmeldelse av konserten i Dagsavisen. Det var akkurat det den gjorde.

Dagen før ble komponisten og musikeren Strønen intervjuet i Jazzboksen om de tre konsertene han skulle holde under festivalen. Den veldig gode fortelleren Strønen ga oss historien bak verkstittelen Et ørlite beat: Jazzbassisten Bjørnar Andresen (1945-2004) endte under en konsert med impro-kvartetten Spunk med å flytte seg og stolen han satt på opp på scenen, inn i produksjonen og blant musikerne, sånn at han kunne høre så nøye som mulig. «Det eneste som mangler her,» sa han til bandet, «er et ørlite beat», visualisert med tommel, pekefinger og innstendighet.

Slik er verket også en hommage til en kunstner som har gått ut av tiden men som fortsetter å skape bevegelse. Bestillingsverks skjebne er dessverre altfor ofte å bli fremført bare den ene gangen. Jeg håper dette verket både blir lydfestet og publisert, filmet med alle visuelle elementer, og, framfor alt, oppført på landets – og verdens – konsertarenaer.

Medvirkende på Et ørlite beat var Thomas Pohlitz Strønen – komposisjon, perkusjon, tekst, Henriette Eilertsen – fløyte, Espen Reinertsen – saksofon/ elektronikk, Kalle Nyberg – sax/ elektronikk, Heida Karine Mobeck – tuba/ elektronikk, Veslemøy Narvesen – trommer/ vokal
Ståle Storløkken – synth/ piano, Jo David Lysne – gitar/ installasjoner, Mathias Jin Budtz – dans, Marikken Heitkøtter – dans, Odd Einar Ingebretsen – film, Jan Erik Holto – lys og David Solheim – lyd.

Teksten er en kommentar fra Ballades redaktør, der skribenten gir uttrykk for sine meninger og refleksjoner.