Unni Løvlid – Vita (Heilo, 2006)

I dødens tempel er den ene, nakne gjenklangen av den livets vilje vi alle utfolder i hverdag og fest.

Denne plateomtalen kan du lese i sin helhet hos Groove.no – Norges beste nettsted for anmeldelser.

Av Bjørn Hovde, Groove.no

Her er en plate som er bygget nesten helt opp rundt en stemme og dennes særegenhet.

Unni Løvlid heter utøveren, en størrelse i folkemusikkmiljøene med spesialfordypning innen folkesang. Dette har ikke forhindret henne i å se utover tradisjonsmusikkens innhegning, og hun har i senere år samarbeidet med blant andre Karl Seglem og bidro i 2002 på den retrospektive Listen – the Art of Arne Nordheim.

Nå er hun ute med en plate innspilt av støykunst-nestor Helge Sten (aka Deathprod) og innspilt på en av landets med unorske og eksotiske steder – Emanuel Vigelands mausoleum!

I ekkoet fra det sakrale rommet, hvis vegger og tak reflekterer menneskets plunder fra vugge til grav, vibrerer Løvlids stemme som livets trass i katakombeveggenes dødehus. Den naturlige akustikken gir stemmen en dyp og materiell etterklang som overgår all teknisk bearbeidelse i noe platestudio.

Effekten er imponerende og inntrykket direkte og stort. De religiøse Løvlid har plukket ut spenner over et register som favner dype avgrunner, men bryter også ut i de høyeste sprang.

(——–)

Hele anmeldelsen kan du lese på denne siden hos Groove.no.