Lilja tar verdens musikk hjem

– Jeg har lyst til å spre kjennskap og vekke en interesse for disse musikkstilene i Norge. De har gitt meg så mye, sier gitarist, låtskriver og vokalist Oddrun Lilja Jonsdottir.

Ballade møter Jonsdottir, som er bedre kjent under artist- og bandnavnet LILJA på Kulturhuset i Oslo noen dager før hun tar med seg bandet til Cafeteateret i Oslo for konserten ”Lilja: hjem til verden”. En forlengelse av hennes «Lilja World Wide»-prosjekt.

Hun har tidligere spilt blant annet med bandet Moksha, sitarvirtuos Ashraf Sharif Khan fra Pakistan, vært med i Bugge Wesseltofts «New Conception of Jazz». Så hva er egentlig dette «Lilja: hjem til verden»?

– Bakgrunnen for prosjektet er at jeg har reist veldig mye rundt i verden og samarbeidet med musikere i mange land. Jeg har blant annet jobbet med raga i India, gnawa i Marokko, sirkusartister i Etiopia, palestinere i en flyktningeleir i Libanon, og jazzmusikere i New York.

– På et tidspunkt kjente jeg at jeg hadde behov for å samle inntrykkene og spre dem her hjemme. Jeg valgte ut ti av reisene, og laget et stykke musikk til hver av de ti byene.

Arbeidet med å sette minner og inntrykk sammen startet for et drøyt år siden. Prosjektet hadde urpremiere live før sommeren, og skal spilles inn og utgis på Jazzland en neste år. Hun kaller det som skjer nå i mellom som en pågående prosess.

Fra minne til melodi
Hva denne består i, skal vi komme tilbake til. Først må vi høre om hvordan reiseminner, inntrykk og møter blir til tekst og melodi.

– Det er for eksempel helt konkrete musikalske ting jeg har plukket med meg. Fra ragamusikken har jeg hentet mye tonalt materiale. Det finnes hundrevis av ragaer, eller skalaer, som hver og har sine regler om hvordan den skal bygges opp.

– Hvordan forholder du deg til de reglene?

– I India spilte jeg klassiske ragakonserter med den Ashraf Sharif Khan. Da fulgte jeg tradisjonen, selv om jeg spilte gitar. I min egen musikk lager jeg ikke tradisjonell raga, men jeg bruker noen av skalaene og setter dem inn i mine lydbilder.

– Jeg har også overført noe av teknikken fra sitar til gitar. Og funnet måter å lage de samme lydene på det instrumentet. Det er litt det samme gjør jeg med gnawa. Der er det teknikken fra bassinstrumentet guembri jeg låner teknikk fra. I tillegg det rytmiske, som ujevne underdelinger.

”Tempoet gikk i hundre og pil og bue”
Hun har dermed brukt og kombinert det spirituelle og lineære fra det indiske med de dansbare, transeaktige rytmene i den afrikanske musikktankegangen. I bunn eller mellom ligger hennes egen bakgrunn fra Grorud i Oslo, og jazzlinja ved Norges Musikkhøgskole.

– Jazzutdanningen er veldig åpen. Det er rom for at vi rendyrker de musikalske interessene og inspirasjonene vi har.

Like åpen har kanskje ikke alle møtene begynt som. Det å komme til India som europeisk ung dame, med elgitaren, og spille deres musikk, hadde noen utfordringer.

– Det var litt skepsis til å begynne med. Men jeg opplevde at vi klarte å overbevise dem om at det går an. Det var en seier. For det var ekstremt tøft.

– Vi kunne sitte på konsert, og Ashraf nikket til meg, mens tempoet gikk i ”hundre og pil og bue”, og si at nå kan du ta å gjøre noe. Dette i en musikk med mange regler, og publikum kjente alle sammen. Da var det bare å holde tunga rett i munnen å henge med, ler hun.

Hun synes det er gøy å kjenne på sine ytterpunkter. Øyeblikkene hvor hun må mobilisere alle krefter og all konsentrasjon for å få navigert konsertskuta i havn.

– Det er litt deilig.

Marokkoturen var annerledes. Dit dro hun med saksofonisten Marte Lea og noe egen musikk i bagasjen. Bare lett skulle det imidlertid ikke være. Han de spilte med kunne knapt engelsk, og de to norske snakker ikke fransk. Musikken ble dermed deres felles språk og møtested de to ukene de bodde der.

Samspill og utvikling
Tilbake til konserten som skal finne sted søndag. Den er nemlig mer enn bare en deling av reiseopplevelser. Det handler også om å skape et enda mer samspilt band av trommer, bass og en gitarist til, forteller hun, og utvikle musikkstykkene.

– I konsertsituasjonen skrur alle seg på hundre prosent. Og så møter musikken publikum, som gir noe tilbake, som igjen inspirerer oss. Det blir en sirkel hvor det skjer utvikling.

– Dette er komposisjoner. Men med mange åpne strekk. Så det gir mye inspirasjon å spille det live. Musikken er stadig i utvikling.

– Pleier du ta opp konsertene?

– Ja. Og så hører jeg gjennom, og lager lister over det jeg vil forandre og fornye. Og gjennom det blir det knadd.

– Men det er også forskjell på plateinnspilling og live. På plata har jeg tenkt å invitere de artistene jeg samarbeidet med ute i verden. Det vil bli bandet, sampler av de andre, samt gjesteartister. Jeg vil gjøre litt stas på dem når jeg først spiller inn.

Levende musikk
Samtalen sklir over i forholdet mellom jazz og andre uttrykksformer. Om åpenhet, og en verden som blir stadig mindre, der musikk og mennesker møter. Lilja lander ned på et spørrende: Kanskje alt bare er folkemusikk?

– Kanskje det ikke lenger handler om gamle musikalske definisjoner? Men at vi skaper nye musikalske sjangre. Og at det kanskje er helt naturlig når mennesker flytter på seg. Musikk er jo levende. Det er naturlig at den tar inn verden når verden er i utvikling.

– Har du alltid visst at du skal bli musiker?

– Jeg har aldri lagt noen planer. Jeg har bare gjort det som føltes riktig og bra, hele tiden. Men jeg har aldri tvilt, som i tvilt på at jeg har valgt riktig.

– Og hva vil du med akkurat dette prosjektet.?

– Det er viktig for meg skape en interesse for disse ulike musikkuttrykkene. Jeg tror også at samarbeid på tvers av kulturer, gjennom musikk, er veldig viktig og verdifullt, for å skape en mellomkulturell forståelse.

– Kan jeg bidra, og kanskje inspirere noen, til å være med å skape et rom hvor mangfold er en selvfølge. Det å skape en essens som går på tvers av ulikheter, som alder, etnisitet, kulturell bakgrunn eller kulturell kapital. Et rom der alle folk føler seg hjemme.