Den nye sonografien
Å kalle det en Homer-musikal er kanskje en overdrivelse, men musikken, eller sonografien, står sentralt i Morten Cranners oppsetning av Odysseen.
De medisinsk interesserte forbinder kanskje sonografi med ultralydundersøkelser heller enn musikk. Men musiker og regissør Morten Cranner har adoptert begrepet, og bruker det for å forklare musikkens plass i hans versjon av Homers «Odysseen», som har premiere i Malersalen på Nationaltheatret i morgen.
— Man kunne kanskje kalt det lydlandskap, men det er ikke noe skuespillerne bare beveger seg rundt i. De lager musikken, det er en del av det sceniske. Sonografi er et verktøy, på linje med scenografi, sier Cranner.
Les også:
Konsert møter teater
Cranner er stipendiat på Kunsthøgskolen i Oslo, med regiprosjektet «The Acoustic Act». «Odysseen» er del to av prosjektet – del en, «Sonic Hamlet», ble vist på Nationaltheatret i fjor.
Den gangen var det Shakespeare som ble dekonstruert til lyder og mer eller mindre musikalske innslag fra hjemmesnekrede instrumenter på scenen. Mottagelsen var blandet, og noen så stykket mer som en samtidskonsert enn et teaterstykke.
Ifølge Cranner er det nettopp den balansen som utforskes. Tverrkunstnerisk er nøkkelordet, for målet er å gjøre skuespillerne til «musikere i en lydproduserende scenografi».
— Forestillingene er en slags blanding av teater, konsert, performance og lydinstallasjon. Det handler om spenningen i møtet mellom «logos», altså teksten, innholdet, og det rent sanselige i lydene, sier Cranner.
Les også:
Hengende steinpiano
Ledige stillinger
I «Odysseen» er det rommet som er instrumentet som skuespillerne spiller på, og Cranner har hengt seksten steiner av forskjellig størrelse i pianostrenger fra taket.
— De er sånn noenlunde stemt. Og koblet via gitarmikrofoner til et PA-anlegg. Så akustisk er egentlig misvisende. Det er ganske amplified og elektrisk, det hele. En lek med hjemmelagede instrumenter på Reodor Felgen-nivå, sier Cranner.
Der hvor det i «Sonic Hamlet» var vanskelig å følge historien for dem som ikke kunne stykket på rams, lover Cranner at «Odyssen» blir annerledes.
— Det er et poeng at man ikke skal trenge å kunne historien fra før. «Odysseen» er et 2700 år gammelt kvad, og på en måte verdens første road movie. Det er en historie å fortelle der, sier Cranner.
Følg Ballade på Twitterog Facebook
Vil ikke kalle seg komponist
Cranner er utdannet slagverker fra Norges musikkhøgskole, og instruktør fra Teaterhøgskolen. Men han vil ikke kalle seg komponist.
— Anser du lyden i stykket som musikk?
— Ja, absolutt. Jeg er veldig inspirert av Cage og Xenakis, jeg husker jeg møtte dem da jeg gikk på Musikkhøgskolen og spilte slagverk. Det gjorde enormt inntrykk på meg. Jeg har spilt veldig mye Cage og Xenakis selv, og er helt klart påvirket av dem.
— Men du anser ikke deg selv som komponist?
— Nei. Jeg har voldsom respekt for komponister. Men å kalle seg komponist betyr at man er det i en kontekst. Her er vi på Nationaltheatret og da er dette nødvendigvis en teaterkontekst. Her er jeg en regissør som har laget musikk sammen med skuespillerne.
