Trondheim Calling, plakat (Foto: Mustasj Designlaboratorium)

Treige trøndere må satse mer

– Bransjen har blitt mer kompetent enn artistene, sier Herman Ekle Lund. I helgen deltok han og andre i debatter om den trønderske musikkscenen under bransjetreffet Trondheim Calling.

Kalender

Cikada RBK + EAU

23/10/2020 Kl. 18:30

Oslo

Ivan Mazuze Band

24/10/2020 Kl. 19:00

Viken

Kampenjazz: Skarbø Skulekorps

25/10/2020 Kl. 20:00

Viken

Karethe Eriksen // Hos Solveig

31/10/2020 Kl. 19.00 og 21.30

Viken

Denne helgen ble Trondheim Calling, ”Midt-Norges første regionale musikkonferanse”, arrangert for første gang.

Artistene regjerte kanskje på kveldstid, men på dagtid var fokus imidlertid rettet mot i underkant 20 konferanser fordelt over de to dagene festivalen fant sted på Byscenen og Brukbar i trønderhovedstaden.

Av disse foredragene var flere dedikert til å gå Trøndelags musikksituasjon nærmere i sømmene i form av panel- og rundbordsdebatter.

Les også: [link id=66537 title=»-Hei, det er Trondheim«]

Trøndelag som musikkregion har vært tema for diskusjon siden kun ett trønderband ble sendt avgårde til by:Larm i 2009, en tilsynelatende krise som førte til paranoia og usikkerhet innad i musikkmiljøet.

Bransjen kjente seg rett og slett ikke igjen i kritikken, som de mente var skapt av media. For å gå myten imot ble tiltak som Trondheim Calling iverksatt.

Musikk som næring

I Byscenens storsal ble det diskutert løst blant debattanter som var pent og pyntelig linet opp til paneldebatt. Det var vanskelig å sette fingeren på et konkret problem.

— Hvordan få tilvekst av proffe musikere i Trøndelag? Det virker vanskelig å snakke med hverandre om utfordringene. Samtidig må vi være realistiske – vi kommer ikke til å bli det nye Manchester, mente Harald Nissen, styreleder i Tempo.

— Det er viktig med markante aktører, og det gjelder å finne disse. Det er flere enn bandet som må bidra for at de skal lykkes.

Kommune og fylkeskommune var representert ved Egil Furre og Mari Grut, som la vekt på kompetanseheving hos kommunale instanser i tillegg til selve bransjen.

— Vi må se på muligheten for eksport. Det er noe helt nytt å se på musikk som næring, derfor må vi samarbeide mer og støtte opp nettverk med næringsfokus, sa Grut.

Trondheim vs. Bergen
Siden diskusjonen startet har Trondheim forsøkt å definere seg selv som musikkby. For bransjen virker det i stor grad naturlig å sette bartebyen opp mot Bergen, som gang på gang viser suksess på eksportfronten av musikk.

— Bergen er en stor by som samles i et relativt lite miljø, som produserer mye og samarbeider uavhengig av sjanger. Musikkfaglig ligger vi lysår foran Bergen, og vi er heldige som har de kompetansesentrene vi har i byen. Mulighetene er fantastiske, svarer Furre.

Robin Jensen i låtskriver- og produksjonsselskapet Dsign Music rettet søkelyset mot kvalitet.

— Det er viktig å ha fokus på det man jobber med. Er ikke produktet godt nok, det vil si låten, hjelper det ikke hvor mange ”likes” du har på Facebook. Av de hundre låtene vi kan lage blir kanskje én av dem en hit.

Treige trøndere
Trønderrock kan virke som et begrep som gjelder utelukkende for artister som DDE, Åge Aleksandersen og Chand Torsvik, men også DumDum Boys og Motorpsycho trekkes fram som viktige spydspisser innen trøndersk rock. Spydspisser man per dags dato savner.

— Man skal ha i bakhodet at Motorpsycho ville det jævlig mye. Det tok lang tid og de tapte penger – det tok dem ti år før de tjente noe. Det er desto viktigere å satse på band som er villig til å dra på turneer, de som skjønner at de må ta valget mellom luksus i Norge eller det å sove på gulvet i Tyskland, hevder Jens-Petter Wiig i Kong Tiki Records.

Eksiltrønderen mener dessuten at trege trøndere fremdeles lever i beste velgående. Dette sinker veien til suksess.

— Jeg har jobbet med trønderske band fra Oslo også, og ”treig trønder”-mentaliteten henger igjen og må forsvinne. Det har ikke vært tradisjon for å sette seg klare mål, og framdriften i snitt har vært jævlig dårlig. Band fra resten av Norge har sjelden det sløret, det filteret, hevder han.

by:Larm er ikke alt
Trondheimsbaserte PELbO er et av bandene i Norge som satte preg på musikkåret 2010. Vokalist Ine Hoem bidro også til å sette preg på helgas debatter.

— Det er ikke slik at man ikke får spille på andre steder dersom man ikke får spille på by:Larm, og det å få en a-ha-million er ikke den eneste måten å nå ut på, mener Hoem.

— Å få nei ti ganger er bedre enn å ikke ha prøvd, påpekte Robin Jensen.

Lave ambisjoner
Debattene denne helga la stor vekt på samarbeid mellom artister, bransje og kompetansehevende institusjoner, og at dette samarbeidet må bli bedre for å gjøre trønderartister eksportklare.

— Musikere bør ha markedsføring som grunnfag, men de synes det er skummelt å tenke butikk på samme måte som en bedrift, hevdet Herman Ekle Lund, gründer av promobyrået What’s Going On? i festivalens rundbordsdebatt.

Og det er da man stiller seg spørsmålet: Har trondheimsband egentlig lyst til å markedsføre seg selv, eller er ambisjonene for lave?

— De tør ikke være bedre enn andre, målet blir det andre band har gjort før dem. I Trondheim er band fornøyde så lenge de når målet om å spille for 500 kroner og ti pils. Da har ikke bransjen gjort nok, mente Robin Jensen.

— Bransjen har blitt mer kompetent enn artistene. Band er glade amatører, og det må man forholde seg til. Vi er ved et vendepunkt nå, og vi har energi til å snu på situasjonen, mente Stian Denstad i Tempo.

— Tidspunktet er der. Vi må komme oss på banen – gjøre det nå!

Stillinger

Førsteamanuensis II i klarinett

Norges musikkhøgskole (NMH)

Førsteamanuensis i musikkvitenskap

NTNU – Institutt for musikk

Kulturhusleiar

Sogndal kulturhus

Salgs- og publikumsansvarlig

Arktisk Filharmoni

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev