Hatterud og Schnitzler, Hirschgebrüll (Foto: Thomas Olsen, Berlinkontoret)

Søppel ble hjortebrøl

Det begynte med et ønske om å snoke i andres musikeres søppel og endte opp med påstander om årets album i januar.

Kalender

Lørdagsopera

06/04/2024 Kl. 16:00

Viken

Members Choice

06/04/2024 Kl. 20:00

Agder

— Fordi jeg syntes han var en så fascinerende skikkelse, svarer Bjørn Hatterud på spørsmål om hvorfor det ble akkurat Conrad Schnitzler som ble hans samarbeidspartner på albumet Hirschgebrüll.

— Her har vi blant oss en musiker som har laget noen av de feteste synthsporene noensinne, ting som kunne og burde hatt en posisjon som Kraftwerk, men som til dels var helt borte fra det kommersielle platemarkedet.

I 2006 puslet Hatterud med planer om en konseptplate som skulle bygges av lydfiler fra ulike støymakeres søppelkasser. Han tok kontakt med Schnitzler, og ikke lenge senere mottok han to cd-plater plukket ut fra avfallsdunken. De var fulle av riper og hakk. Rester av bananskall hang fast i omslaget.

— Så var det jo utrolig bra greier på dem, skikkelig fine ting. Gradvis gikk det opp for meg at jeg fint kunne lage musikk av dette materialet alene, og ga faen i søppelkonseptprosjektet.

Elektronisk veteran
Kanskje er det slik at navnet Conrad Schnitzler i Norge er mest kjent i black metal-kretser. Den tyske elektronikamusikeren lagde nemlig introen på Mayhems første offisielle utgivelse, «Deathcrush», utgitt i 1987.

Men i resten av verden er han nok mest kjent for å ha vært delaktig i Tangerine Dream, i tillegg til en rekke utgivelser under eget navn, samt et utall andre konstellasjoner.

Schnitzler er født i 1937, mens Bjørn Hatterud er født 40 år seinere. Sistnevnte er i Norge mest kjent i støymusikk-kretser, og slik må vi formode at det er i resten av verden også.

— Jeg har besøkt Conrad tre ganger, senest i oktober i fjor, forteller Hatterud om det generasjonsoverskridende samarbeidet.

— Han bor i verdens søteste hus i en liten by utenfor Berlin. Et gammelt hus i DDR-stil, med løshunder som han har tatt til seg og temmet, pluss en eplehage, ei kone og to lydstudioer.

Musikkvideo til «Hirschgebrüll Part 9»

På en måte … pop
Det endelige resultatet beskriver Hatterud noe nølende som «skogsromantisk, skummelt og eksperimentelt».

Morgenbladets anmelder Tommy Olsson, derimot, nølte ikke da han allerede 14. januar utropte Hirschgebrüll til «Årets beste plate!» og utbroderte på følgende måte: «Resultatet av alle Schnitzler og Hatteruds lyder blir på en måte … pop. Når Schnitzlers myke elektronika støter mot Hatteruds harde, oppstår en symbiose som ikke uten videre lar seg tenkes, men som her får lov til å blomstre for fullt. Platen har en merkelig, solid form for integritet som holder på det beste fra disse to universene.»

I Dagsavisens anmeldelse fikk «Hirschgebrüll» toppkarakter og ble kalt «en av årets mest interessante utgivelser (…) Hirschgebrüll kan tilby noe til alle og enhver, så lenge lytteren viser et snev av utforskertrang».

Hatterud forklarer at han først begynte å leke med Schnitzlers avfallslyder:

— Jeg satte dem sammen, klippet dem i filler, kjørte dem baklengs, loopet, pitchet opp og ned, la på ekko, bygget klangtepper, laget klynger med systematisk overdubbing, laget rytmer ved å klippe og lime i synthtrommelyder og så videre.

Først var det altså dekonstruksjon. Deretter bygget Hatterud låter ved å lime sammen de ulike lydsporene igjen.

— Jeg la lydene lagvis oppå hverandre, opptil femti lag samtidig. Jeg brukte en evighet, og jobbet med prosjektet bare av og til. Etter mange måneders flikking, lagde jeg seks spor som jeg sendte til Tyskland i posten.

Sprak ble behag
Dermed lagde Schnitzler sju låter med utgangspunkt i Hatteruds lyder.

— Jeg ble fascinert over hvor utrolig romlige og behagelige lyder han fikk til av mine sprakende støyfiler. Jeg spurte om han trodde dette var noe vi kunne gi ut, og det trodde han.

— I hvilken grad kan man si at dere har utfylt hverandre – og hvordan?

— Jeg tror at hans virutose improvisasjoner passer fint hvis en skal bearbeide mine lyder, som er veldig harde, bråkete og kantete. Samtidig tror jeg at min hjemmesnekrede komposisjonsmetode, som kan minne om minimalister på 1960-tallet, passer godt med hans mykere og kliniske lyder som utgangspunkt.

— Blir det flere utgivelser med Schnitzler og deg?

— Jeg håper det. Vi hadde bestemt oss for å avvente responsen på denne plata først. Nå ser jo den ut til å være positiv, så det hadde vært fett med en oppfølger. Jeg skal spørre ham, sier Bjørn Hatterud.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.