– Takk til Pål Hetland!
– Uten å legge meg opp i hva Pål og Quart måtte ha av diskusjoner, synes jeg det er på sin plass å minne om den fantastiske jobben Pål har gjort gjennom årene. Så her er mine ord om det, som en hilsen fra en gammel ørn, skriver Ivar Mykland, selv en av Quart Festivalens initiativtagere, og musiker i bl.a. Munch og Kristiansand Kunstkommando, i dette personlige brevet.
Av Ivar Mykland, musiker og performanceartist
Inntil i fjor hadde jeg gleden av å kunne tusle rundt og være i veien for de som jobber på Quart. Hvert år har hatt sine kriser, og vi har neglebitersk søkt sammen og ventet på mediestormer som aldri kom.
En gang var køene så lange at folk ikke rakk konsertene de var kommet langveis fra for å se. Et og annet år fikk ikke folk komme inn på konserter de hadde betalt for, fordi det var fullt. Et tredje gjør noen en Alcatraz-versjon av en reprise på Dawn at Vara, tett knyttet til festivalen. Og så videre. Mirakelet hvert år var at hverken media eller publikum gikk amok.
Kritikk, ja. Men ikke den blodtåka alt lå til rette for. Begrunnelsene kom frem, og ting ble satt i perspektiv. Festivalen kunne etterpå puste lettet ut, gi sponsorene en pressemappe uten sidestykke, og konstatere nok en suksess. Hver gang reddet Pål oss med revefliret, den sleivete kjeften og en eller annen nådegave jeg ikke vet navnet på.
Vi har ikke hatt noe sånt som Quart i Norge før: En festival blant «de store» som bransjen på begge sider av Atlanteren forholder seg til, og som hvert år disker opp med et program i ypperste verdenskvalitet. Det begynte med en gjeng freaks og utskudd, med Toffen som den desidert streiteste. Quart-stilen har alltid vakt forargelse, om det er mer Jesus, mer norsk eller mer profesjonalitet som forlanges. Pål elsker sånt, og har på de mest upassende steder dukket hodet opp med revefliret og et «Hey, var nå det noe å ta sånn på vei for». Fra utsiden kan det se ut som en utrolig arroganse.
Egentlig er vel vi like forundret som alle andre over at dette merkelige slenget av arbeidssky livsnytere skulle få til noe sånt som Quart, og det som ser ut som arroganse er ofte ikke annet enn talemåten til restene av denne underlige flokken kriminelle og kunstnere som festivalen en gang sprang ut fra.
Bruduljene i sommer tørket revefliret av Pål hele høsten. Pål var aldri «profesjonell». -Han var bare skapt for jobben, og sannsynligvis det nærmeste en informasjonsarbeider kommer en rockevokalist. For en bladlus som vil et sånt menneske noe ondt, er det den enkleste sak. Det er bare å si «venn», og sette dolken i ryggen.
Pål er tilbake. Revefliret er der ikke lenger. Mellom et kaotisk skjerf og uregjerlig hår bretter det seg ut et ulveglis. Mannen er blitt til noe som kunne vært den perfekte talsmann for Saddam Hussein.
Vi ville slått opp paraplyene våre og ledd oss i hjel i bomberegnet.
Ivar M.
