– Uten arrangører i hele landet får vi ikke bare færre musikere i arbeid – vi får også stillere bygder og tommere kulturhus, skriver Anderz Døving i organisasjonen Klassisk. I slutten av oktober arrangerer de debatt om NOU-en "Musikklandet" under bransjetreffet Arena Klassisk.(Foto: John-Halvdan Olsen-Halvorsen)
INNLEGG: Når helårsarrangører forsvinner og utdanningene vokser, blir musikerlivet et lappeteppe av tilfeldige oppdrag. Det er en kulturpolitikk uten bærekraft, skriver Anderz Døving i organisasjonen Klassisk.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Innlegget er et oppspark til en debatt bransjetreffet Arena Klassisk skal ha om NOU’en «Musikklandet» i oktober.
Av Anderz Døving, daglig leder av organisasjonen Klassisk
Norge utdanner langt flere klassisk- og samtidsmusikere enn det finnes stabile markeder for. De fleste ender opp som frilansmusikere: hver jobb må forhandles, hver konsert er usikker, og inntekten ofte fragmentert.
Det viktigste arbeidsmarkedet for frilansere er arrangørene. Og her er utviklingen dramatisk. Klassisk har i dag 33 helårsarrangører, men disse er konsentrert i bare 18 byer. For ti år siden fantes det arrangører i 42 byer(!). Dermed har store deler av landet mistet sine faste konsertarenaer – og med dem både publikumsopplevelser og musikernes viktigste arbeidsmarked.
På 1970-tallet fantes mer enn 60 Musikkens Venner-lag spredt over hele landet. De sørget for konsertopplevelser til folk også i distriktene – og ga musikere hundrevis av lønnede oppdrag hvert år. I dag er det igjen bare ti.
Systemskiftet kom i 2011, da Arbeiderparti-regjeringen under daværende kulturminister Anniken Huitfeldt la ned Rikskonsertenes offentlige konserter. Offisielt skulle dette «styrke desentrale tilbud og lokale arrangører». I praksis skjedde det stikk motsatte: en sakte musikkdød i distrikts-Norge.
De smalere sjangrene overlever ikke uten lokalt engasjement og offentlig støtte.
Uten arrangører i hele landet får vi ikke bare færre musikere i arbeid – vi får også stillere bygder og tommere kulturhus.
Klassisk Hus – en modell som kunne virket
Et av de mest lovende initiativene de siste årene er Klassisk Hus, et prosjekt utviklet av organisasjonen Klassisk i samarbeid med Norske Kulturhus, støttet av Kulturrådet.
Ledige stillinger
Tanken var enkel: bruke kulturhusenes infrastruktur og nettverk til å etablere nye arrangører i regioner der helårsarrangører har forsvunnet. Lokale ildsjeler kobles med kulturhusene, mens Klassisk bidro med kompetanse og metodikk.
Første fase ble gjennomført i 2021–23 med tre nye levedyktige arrangører som resultat i Leknes, Halden og Ås. Fase to, med årlig opprettelse av 10 – 15 nye arrangører, ble aldri realisert. Standardbeskjeden er at man «ikke støtter administrasjon – bare prosjekter og nyskapninger». Stabile helårsarrangører er tydeligvis gammeldags og tradisjonelt.
Utdanning uten marked
Samtidig øker antallet studieplasser. «Det er ingen menneskerett å få arbeide med det man er utdannet til,» sa Trine Skei Grande som kulturminister mens hun samtidig ga høyskolestatus til Bårdar, nok en institusjon som utdanner unge mennesker til et stadig trangere arbeidsmarked. Å utdanne musikere uten å gi dem et marked er å sløse med både talent og fellesskapets ressurser.
I de fleste andre yrker justeres antall studieplasser etter behov. Vi trenger flere sykepleiere? Plassene økes. Er det for mange politistudenter? Da kuttes opptaket – fra 720 til 550, slik Politihøgskolen gjorde i 2018. Men i kunstnerutdanningene skjer det motsatte: stadig flere utdannes uten at det finnes i nærheten av tilsvarende antall jobber.
Resultatet er forutsigbart: Mange unge tar en dyr utdanning, ender opp med høy studiegjeld, og må sette sammen inntekten fra flere kilder. For de fleste blir utøvende musikk bare en del av inntekten – resten hentes fra undervisning eller deltidsjobber i helt andre yrker. Dette er «lappeteppeøkonomien» i praksis.
Veien videre
Klassisk Hus viste at det går an å bygge nye arrangørmiljøer, men det krever forutsigbar finansiering og nasjonal vilje. Samtidig må utdanningene dimensjoneres mer realistisk, og studieprogrammene må gi verktøy til å overleve i et fragmentert marked.
Hvis vi ikke vil at unge musikere skal utdannes til gjeld og lappeteppeøkonomi, må vi styrke infrastrukturen rundt dem: flere arrangører, bedre arbeidsvilkår, og et utdanningssystem som faktisk henger sammen med virkeligheten.
