Gisle Hannemyr Foto: Damian Heinisch

Gramo og Creative Commons

Gramo er med på å forsyne politiske krefter som arbeider for å avskaffe opphavsretten med et eksempel på at den etablerte musikkbransjen misbruker opphavsretten til å blokkere utviklingen av alternative distribusjonskanaler og forretningsmodeller for distribusjon av verk, skriver Gisle Hannemyr.

Kalender

El Muro Tango & Inés Cuello

19/09/2020 Kl. 20.00

Oslo

Vinylens Verden

19/09/2020 Kl. 18.00

Rogaland

El Muro Tango & Omar Mollo

19/09/2020 Kl. 21.00

Oslo

Kampenjazz: Braid

20/09/2020 Kl. 20:00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Gisle Hannemyr, Creative Commons Norge
Ballade har bedt om en kommentar til et brev fra vederlagsbyrået Gramo til Kulturdepartementet, der departementet blir oppfordret til å «vurdere holdbarheten av sin uttalelse i brevet til Creative Commons Norge». I uttalelsen (sitert i sin helhet lenger nede) slår departementet fast at utøvere og produsenter kan gi avkall på retten til å kreve vederlag, og at Gramo i så fall ikke kan kreve inn vederlag på deres vegne.
Kjernen i striden er den skandinaviske modellen for utvidet kollektiv rettighetsforvaltning, der medlemsbaserte vederlagsbyråer som Gramo gjennom lov har fått rett til også å kreve inn vederlag på vegne av ikke-medlemmer. Gramo liker ikke at departementet i brevet til Creative Commons bekrefter at ikke-medlemmer faktisk har en slik avkallsadgang. (Gramo har gjennom vedtektene avskaffet medlemmenes avkallsadgang.)
Først, denne saken er veldig spesiell. Jeg er ikke kjent med noe annet vederlagsbyrå som praktiserer utvidet kollektiv rettighetsforvaltning på samme måte som Gramo.
For ordens skyld vil jeg også nevne at jeg selv har mottatt stipendmidler som stammer fra utvidet kollektiv rettighetsforvaltning, og at Creative Commons Norge støtter ordningen med utvidet kollektiv rettighetsforvaltning. Vi mener imidlertid at Gramo (uten lovlig hjemmel) forsøker å misbruke denne ordningen til å stenge alternative distribusjonskanaler for innspilt musikk.
Ingen dialog
Creative Commons Norge har forsøkt å få til en dialog med Gramo omkring dette, men har ikke fått noe annet svar enn et brev fra Gramo der det henvises til åvl. § 45b uten nærmere forklaring. Når vi til slutt kontaktet Kulturdepartementet og ba om en forklaring av åvl. § 45b var dette fordi vi aldri klarte å få Gramo i tale.
Årsaken til at Creative Commons Norge har engasjert seg, er fordi vi har fått hevendelser fra grupper av utøvende kunstnere som ønsker å oppnå økt distribusjon av sine verk ved å benytte Creative Commons-lisens på sine fremføringer og dermed aktivt avstå fra vederlag. Det finnes mange motiver for dette, men et av de motiver som ofte nevnes er ønsket om å bli hørt. For utøvere (singer/songwriters, etc.), som av ulike grunner ikke er knyttet til det tradisjonelle apparatet for musikkdistribusjon (ved at de ikke gjennom kontrakt er knyttet til en større distributør), er det erfaringsmessig vanskelig å bli synlig for publikum. Ved å bruke en Creative Commons-lisens håper disse artistene at de kan bli tilgjengelig for et publikum gjennom alternative distribusjonsnett som er tuftet på Creative Commons-filosofien om lovlig deling av verk. Dermed får de eksponert egne verk, noe som kan lede til betalte oppdrag i form av spillejobber/konserter og ikke minst komponistoppdrag på «skreddersydd» musikk til film, teater og reklame. Denne eksponeringen i alternative distribusjonsnett er altså viktig for artister som ønsker å markedsføre seg selv utenfor de tradisjonelle kanalene.
Jeg oppfatter det slik at GRAMO er en medlemsorganisasjon som representerer den etablerte delen av musikkbransjen. Ved å kreve inn vederlag fra dem som benytter avspilt musikk produsert og fremført av artister som ikke er medlem av Gramo og som distribueres med Creative Commons-lisenser forsøker de å gjøre det kostbart for lovlydige brukere forholde seg til slike alternative distribusjonskanaler for innspilt musikk. Det Gramo ganske åpenbart ønsker å oppnå med dette, er å forhindre at disse alternative distribusjonskanalene oppnår eksponering, slik at den eneste veien å gå for en artist som ønsker å bli hørt, er gjennom de tradisjonelle distributørene.
Maktmisbruk
Ordningen med utvidet, kollektiv rettighetsforvaltning gir vederlagsbyråene makt. Dette er det i seg selv ikke noe å utsette på, men makten må forvaltes på en ansvarlig måte. Slik jeg ser det forsøker Gramo å bruke den makt de selv mener de har fått gjennom loven til å sperre for alternative artister som søker eksponering utenom den etablerte musikkbransjen. Etter min mening er dette en form for maktmisbruk som bidrar til å undergrave legitimiteten til den skandinaviske modellen for utvidet kollektiv rettighetsforvaltning. Dermed er Gramo med på å forsyne de politiske kreftene som arbeider for å avskaffe selve opphavsretten med nok et eksempel på at den etablerte musikkbransjen misbruker opphavsretten til å blokkere utviklingen av alternative distribusjonskanaler og alternative forretningsmodeller for distribusjon av verk.
Krav — og rett til å avstå
Så over til den bestemmelsen det er strid om. Den relevante lovbestemmelsen finner man i åvl. § 45b og lyder slik:
Så vel tilvirkeren av opptaket som de utøvende kunstnere hvis fremføring gjengis, har krav på vederlag. Har to eller flere kunstnere samvirket ved fremføringen, må de gjøre vederlagskravet gjeldende i fellesskap. Overfor de vederlagspliktige må vederlagskravet gjøres gjeldende gjennom oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av vedkommende departement.
Første setning sier at utøvende kunstnere har krav på å motta vederlag. Det står ingen ting om at man ikke har rett til å avstå fra dette. Andre setning sier at et eventuelt krav om vederlag må gjøres gjeldende gjennom «oppkrevings- og fordelingsorganisasjon som er godkjent av vedkommende departement» (dvs. Gramo).
Departementets svar (brev til Creative Commons Norge datert 2014-07-15) på henvendelsen om hva slags hjemmel Gramo hadde etter denne bestemmelsen var:
Departementet har etter dette lagt til grunn at utøvende kunstnere og fonogramtilvirkere etter omstendighetene kan gi samtykke til fri offentlig fremføring av sine lydopptak, og at Gramo i så fall ikke skal kreve inn vederlag for denne bruken. Om utøvende kunstnere og fonogramtilvirkere derimot ønsker å motta vederlag for bruken av sine lydopptak, kan vederlagskravet bare gjøres gjeldende gjennom Gramo.
Jeg synes dette var et tydelig og forståelig svar. Svaret følger, slik jeg ser det, ganske direkte fra det siterte avsnittet fra lovteksten. I tillegg virker det som det samme syn finner støtte i forarbeidene til loven (sitert av departementet). Jeg gjentar sitatet fra Ot.prp. nr. 15 (1994-95) s. 173 her:
Vederlagsplikten gjelder i alle tilfelle der det ikke er gitt samtykke fra vedkommende utøvende kunstner(e) og fonogramtilvirkere til å bruke opptaket i kringkastingssendingen, h.h.v. til å videresende slik kringkastingssending.
Det følger altså av Ot.prp. nr. 15 (1994-95) at dersom det er gitt samtykke til vederlagsfri framføring, så gjelder ikke vederlagsplikten (antitetisk tolking).
Men Gramo er ikke enig, noe som de bruker 14 sider på å argumentere for (brev fra Gramo til Kulturdepartementet datert 2015-02-27).
Spesiell argumentasjon
Argumentasjonen er like spesiell som saken. For eksempel mener Gramo at fordi uttrykket «kringkastings-sendingen» brukes i Ot.prp. nr. 15 (1994-95) er dette forarbeidet irrelevant dersom kringkastingen skjer gjennom en kabel (streaming).
Jeg leser Ot.prp. nr. 15 (1994-95) slik at det slås fast at det i alle fall eksisterer en avkallsadgang for kringkastings-sendinger. Og jeg ser ikke hvorfor dette skal tolkes begrensende. Selv om streaming ikke er eksplisitt nevnt (streaming var neppe på radaren i 1995), så er det vitterlig eksistensen av en avkallsavgang som er det sentrale i det siterte avsnittet, og ikke den tekniske løsningen for distribusjon.
Hovedproblemet med departementets lovtolking er imidlertid, ifølge GRAMO, at:
Om det er adgang til å gi avkall på vederlag for offentlig fremføring, vil det medføre betydelige problemer for gjennomføringen av den kollektive forvaltningen. Gramo vil da ved fastsetting av vederlag for den enkelte bruker måtte forholde seg til, og kontrollere, det grunnlaget som bruker påberoper.
Nå er det allerede slått fast (i Ot.prp. nr. 15 (1994-95)) at det eksisterer en avkallsadgang, så de «betydelige problemer» som Gramo påstår følger av en slik adgang, er neppe av ny dato.
Resten av det 14 sider lange notatet benyttes i all hovedsak til å blåse opp disse «problemene» ut over alle proporsjoner. Jeg mener dette er irrelevant, selv om noen av disse problemene – mot formodning – skulle vise seg å være reelle. I og med at det eksisterer en avkallsadgang så kan ikke denne falle bort, bare fordi Gramo synes det er upraktisk å følge loven.
Og uten at det har relevans for saken vil jeg avslutningsvis bemerke at den enormt arbeidskrevende manuelle kontrollen som Gramo ser for seg som en konsekvens av at loven må følges – ser ut til å være et rent påfunn fra Gramos side. Vi snakker tross alt om digital distribusjon, der det er trivielt å automatisere de etterspurte kontrollfunksjonene. Jeg tar gjerne en dialog med Gramo om hvordan dette kan løses rent teknisk.

Stillinger

Forretningsutvikler

Sørf – Sørnorsk kompetansesenter for musikk

Førsteamanuensis i fløyte

Norges musikkhøgskole

Førsteamanuensis i klarinett

Norges musikkhøgskole

Kantor

Ulstein kyrkjelege fellesråd

Direktør kultur og folkehelse

Trøndelag fylkeskommune

Seksjonssjef Den kulturelle skolesekken

Innlandet fylkeskommune Kultur

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev