I Norge ser vi til Sverige når det gjelder arbeid med likestilling på musikkfeltet. I Kvast, organisasjonen for kvinnelige komponister, mener man arbeidet i Sverige så langt har hatt liten effekt. Styreleder i KVAST, Stina Lyles, forklarer.
– I Sverige har vi lenge tenkt at vi er verdens mest likestilte land, men det er først de siste 6-7 årene man virkelig har problematisert likestilling i kulturlivet. Musikkområdet har kommet kort, spesielt kunstmusikken, et miljø jeg oppfatter som ekstremt hierarkisk og konservativt, og stagnert i sine egne elitistiske former. Det gjelder ikke bare likestillingsspørsmålet. Jeg opplever også en motvilje mot å se at man er en del av et dynamisk og foranderlig samfunn, med et kulturelt og kunstnerisk ansvar som strekker seg forbi og utover det museale.
– Hva har skjedd de 6-7 årene du snakker om?
– Innenfor kulturområdet har vi ikke sett så mange resultater. Det finnes formuleringer om likestilling i de kulturpolitiske målene, men det finnes ikke noen virksomme metoder for å implementere dem og følge dem opp.
– Er ikke Jamställdsprosjektet en slik metode?
– Jeg kan ikke si at jeg har merket så klare resultater fra deres arbeid. Kulturrådets egen radikale 50/50-politikk har gitt klarere resultater. I det siste har halvparten av penger til bestillingsverk gått til prosjekter med kvinnelige komponister. Det har blitt kritisert fordi man mener at mannlige komponister er diskriminert. I alle tilfeller har vi ikke nærmet oss noen likestilt programmering i orkestrene, heller ikke ved programmeringen av ny musikk.
– På scenekunstområdet har man jobbet med å rekruttere flere kvinnelige ledere. Svensk Scenkonst starter nå et tilsvarende program på musikkfeltet. Men spørsmålet er om, og i så fall hvilken, effekt lederens kjønn har på virksomhetens likestilling. En kvinne er ikke automatisk bedre på å programmere et likestilt repertoar eller å få flere unge menn i publikum enn hennes mannlige kolleger er.
– Så hva mener du egentlig bør gjøres?
– Jeg tror at kompetanseutvikling og effektiv politisk styring er viktigere. Vi har en regjering som ikke prioriterer spørsmålet om likestilling. For eksempel har vår konservative kulturminister aldri ytret seg om Kvasts orkesterstatistikk og heller ikke om forslaget vårt om å implementere de kulturpolitiske målene om likestilling gjennom å styre politikken mer håndfast, for eksempel gjennom konkrete krav i tildelingsbrevene. Frem til februar hadde vi også en likestillingsminister som flere ganger kategorisk avviste alle tanker om kvantitative målsettinger om kvinners representasjon i statlig forvaltning og i næringslivet.
– Du representerer Kvast, Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare. Hvordan har kvinnelige komponisteners situasjon vært det siste hundreåret?
– En av Föreningen svenska tonsättares grunnleggere var kvinne, men antallet kvinnelige komponister i Sverige som organiserte seg var svært lite, og gjennom en stor del av 1900-talet ”fantes” ingen kvinnelige komponister, i alle fall ikke i det offentlige rommet. Gjennombruddet kom med Karin Rehnqvists generasjon. I 2009 ble hun den første kvinnelige komposisjonsprofessor vid Kungliga musikhögskolan. Rehnqvist startet også Kvast, med grunnlag i en undersøkelse som viste at kvinnelige komponister bare var representert med en prosent av repertoaret ved landets 19 største orkestre.
– Helt fra starten har det vært viktig det viktig å jobbe konstruktivt. Oppdateringer av statistikken har blitt presentert årlig, og Kvast har besøkt orkestrene for å høre hva som kunne gjøres for å forandre situasjonen. Vi byr på råd og repertoarkunnskap, og på hjemmesiden vår har vi forsøkt å gi rom for nyheter, repertoar og komponistportretter. Vi samler alle kjente kvinnelige komponister gjennom tidene i en database som oppdateres kontinuerlig. Denne omfatter i dag portretter av 700 komponister, over 150 av disse er svenske.
– Siden starten har vi også arbeidet for å fremme andelen ny musikk på repertoaret, og øke antallet uroppføringer av kvinnelige komponister.
– Møter dere forståelse for arbeidet?
– Orkestrene er en prioritert målgruppe i arbeidet vårt. De forteller at de er positive til arbeidet, men vi møter allslags unnskyldninger om hvorfor situasjonen er som den er. Ofte kunstneriske argumenter, som er ubegripelige — kvinner skriver da ikke dårligere musikk? Eller de gir skylden til dirigenter og agenturer, til tross for at det er orkestrene selv som har det kunstneriske ansvaret for sitt eget repertoar. Gjennom de fem årene vi har samlet orkesterstatistikk er endringen minimal, i alle fall om man regner bort effekten av enkeltorkestres tematiske tidsavgrensede satsninger. Spørsmålet er da hvor dypt viljen til forandring er forankret.
– Da Ballade intervjuet aktørene i Balansekunst for første gang, ble ordet kvotering vektet sterkt. Gruppen reagerte kraftig på dette. Hvorfor er kvotering et sårbart ord?
– Personlig forstår jeg ikke hvorfor ”kvotering” har fått så dårlig klang. Men det er ikke et begrep vi bruker i Kvasts arbeid. Vi snakker i stedet om målsettinger; for eksempel at repertoaret skal omfatte minst 20/80 musikk skapt av kvinnelige/mannlige komponister. Men kvotering og likestilling kan oppfattes som en trussel. Snakker man om en fordeling i repertoaret på 50/50 musikk av mannlige/kvinnelige komponister vil 100% av musikken drukne i ropene over at kvinnene har gått for langt og dominerer for mye.
– Når privilegier trues, er det naturlig at de som risikerer å miste dem protesterer. Og kvinnelige kunstnere som har lykkes, vil helst assosieres med kunsten sin, ikke med kvotering eller likestilling. Det man glemmer er at kjønn, også i dag, feilaktig regnes som en meritt — under ikke-likestilte forhold. Det er den skjevheten man ønsker å justere med kvotering.
– Det norske Kulturrådet har nå bevilget en million til prosjekter som fokuserer på likestilling. Hvorfor har ikke dette vært fokus i Norge tidligere?
– Dette er et komplekst spørsmål, og på noen områder ligger Norge foran, med en mer offensiv politikk for å kvotere kvinner inn i styrer. Kanskje oppfattes ikke enkelttiltak som vesentlige fordi man i Norge mener å ha kommet langt? Jeg har også inntrykk av at likestillingsspørsmål oftere ses på som politisk kosmetikk i Norge, at det å være ”politisk korrekt” er et svensk, og altfor prektig, storebrorsfenomen.
– Kulturlivet i Norge har generelt mer ressurser og en sterkere stilling enn i Sverige. Velferden og den sosiale tryggheten er bedre i Norge, og det fremmer sannsynligvis likestillingen. Samtidig må jeg si: Kom igjen, Norge! Med en million, selv om den er norsk, kommer man nok ikke til å se de store forandringene. Man trenger ikke bare enkeltstående prosjekter, men langsiktig innsats for å endre strukturelle forhold.
Kvast er en medlemsorganisasjon for alle som sympatiserer med deres mål. Deres orkesterstatistikk for 2012-13 viser at andelen musikk av kvinnelige komponister går nedover. Dette året var andelen musikk av kvinnelige komponister 3,5%.
Ny mentorordning for unge orkestermusikere fra nord
Musikkstudenter fra Nord-Norge kan nå søke opptak til mentorprogrammet Arktisk Mentor Arena. Programmet skal gi unge orkestermusikere erfaring, veiledning og et springbrett til profesjonell karriere.
Den største norske artisten i Spotifys historie
Sammenlagt seier til Kyrre.
Blodtur til København
I midten av januar dro ein full buss frå Oslo og omland til København med Tuvas Blodklubb. Sjå korleis det gjekk med "den norske invasion” på dansk folkemusikkfestival.
Slik ble jeg en diva
KRONIKK: – Jeg må slutte å late som om forståelsen av sangerens rolle i jazzmusikken ikke henger sammen med likestilling og en kjønnsdefinert og forutinntatt forståelse av hva sangere befatter seg med.
Ballade video: Trygghet og kontroll
På utstilling med Himmelleite, Luna Mare, Andie Loui, Maizu & Richard, Kristine Blir Rapper, Kamelen, Rule Of Two og Clawfinger.
