Et musikalsk knefall?
Plateselskapene til både Ny Musikk og Norsk Komponistforening sukket nylig i Ballade over få muligheter til å bli omtalt i norske medier. Et hederlig unntak er avisen Øvre Smaalenene i Østfold, som bare den siste måneden har omtalt plater av og med bl.a. Eivind Buene, Hans-Kristian Kjos Sørensen og Agnes Buen Garnås. Musikkskribent Trond Erikson anbefaler her sine kolleger å sette fokus på samtidsmusikken – og gå til oppgaven med nysgjerrighet, åpenhet og respekt.
Av Trond Erikson, musikkskribent, Øvre Smaalenene Medier, Askim
Klassisk samtidsmusikk er for mange vanskelig tilgjenglig. Det er vel egentlig slik det skal være. For samtidsmusikk er musikk som ikke bare speiler nåtiden i den kunstneriske virkelighet, men også fremtiden – og fremtiden kan for mange være vanskelig å se for seg. Også i musikken.
Derfor kan møtet med samtidsmusikk, i alle sjangre, mange ganger bli distansert fra ens egen virkelighet. At mange i vår stressede hverdag ikke har «tid» eller «ork» til å sette seg ned og la seg i det minste forundre over ting som blir skapt er litt skremmende og trist. Dette gjelder også musikk-kritikere. Kritikere har, som mange andre i samfunnet, sine personlige oppfatninger om hva som er riktig og galt. Jeg husker spesielt når jeg skulle prøve å komponere når jeg gikk på musikklinja på 70-tallet. Det spedeste lille forsøk på å gå ut over gjeldende «regler» ble bastant klubbet ned som forbudt.
Slikt kan bare oppfattes som mangel på vidsyn og nysgjerrighet.
De færreste musikk-kritikere har kompetanse nok til å skrive om samtidsmusikk, sett ut fra et faglig synspunkt. Selv om jeg har en viss faglig tyngde bak meg, vil jeg som kritiker, være på farlig dypt vann, hvis jeg skulle anmelde et helt nytt verk ut i fra min egen «slik-skal-det-være-oppfatning». Nyskapende musikk er – nettopp – nyskapende og har i utgangspunktet ingen referanser til det som ble skapt i går. Derfor er det fornuftig å ha en ydmyk holdning til det som blir skapt. Det nytter ikke å «gi blaffen» hvis man virkelig er interessert i den musikalske utvikling. Da bør man heller gi musikk (og plater) en personlig omtale i stedet for en kritisk gjennomgang av materiale man ikke har forutsetninger for å forstå. Ignorer man samtiden (i musikken), ignorer man også fremtiden. Derfor synes undertegnede det er viktig at samtidsmusikk FÅR spalteplass – rett og slett fordi denne skapende virksomheten er den musikalske fremtiden.
Selvsagt skal en musikk-kritiker la sine personlige oppfatninger skinne gjennom i sine anmeldelser – men da er man nødt til å ha en faglig bakgrunn som tilsier at man kan uttale seg. At mange «synser» litt for mye, stikker fingeren i været for å kjenne vilken vei det blåser i dag, holder ikke.
Min oppfording er at musikk-journalister MÅ sette «FOKUS» på samtidsmusikk, i samarbeid med de som skaper den – og ikke setter seg øverst på pidestallen og bestemmer seg for å ignorere samtiden. Ydmykhet er et stikkord – rett og slett for å prøve å forstå det som skapes og å forstå den som skaper det.
Samtidsmusikk skal skape nysgjerrighet, negative/positive følelser (lik all annen musikk) – og det er faktisk mye fantastisk og spennende som skapes der ute – om det så har et budskap eller ikke.
Hvis en musikkjournalist (eller andre journalister som skriver om skapende kultur), ignorerer det som skapes i nåtiden er det egentlig det samme som å gjøre seg selv arbeidsløs på sikt. Skapende kultur har et fantastisk mangfold og det er journalisters ansvar å dekke mangfoldet. Ignoranse er det samme som sensur – og det er farlig!
Det er bare å låne et åpent øre til det som skapes – og prøve å forstå.
Ledige stillinger
mvh.
Trond Erikson, musikkjournalist i Smaalenene Medier, Askim
Et lite PS! Det blir spennende å se hvor bred spalteplass landets desidert største utstillingsvindu for samtidsmusikk – Ultima – får i riksavisene…
Eksempler på plateanmeldelser hos Øvre Smaalenene finner du på denne lenken. Ballade anbefaler gjerne et besøk.
