Dokumenterer stort sprik i Den kulturelle skolesekken

Rett før gjennomføringen av regionreformen har Kulturtanken kartlagt hvordan arbeidet med Den kulturelle skolesekken (DKS) gjøres i praksis på fylkes- og kommuneplan. Rapporten «Kvalitetsarbeid i Den kulturelle skolesekken 2018-2019», lagt fram i Kulturtankens lokaler onsdag 20. november, springer ut av det som skal være Kulturtankens mandat: å styrke kvaliteten i DKS-tilbudet innen alle kunstretninger.

Målet har vært å se på hele prosessen fra et prosjekts initiering, via programmering og produksjon, til tilbakemelding og evaluering. Konklusjonen er at ingen jobber likt med DKS i Norge i dag.

Utgangspunktet var, ifølge Gustav Jørgen Pedersen, som har hatt hovedansvaret for gjennomføringen og som selv har fortatt intervjuene med de 18 fylkene og de 12 direktekommunene, at det ikke fantes kunnskap om hvordan kommuner og fylker i praksis løser oppgaver knyttet til DKS.

Store variasjoner
Pedersen, som har en kombinert doktorgrad i filosofi og kunsthistorie (og som forøvrig er gitarist og komponist i bandet Spurv) mener den konkrete dokumentasjonen av forskjellene kanskje er hovedpoenget i rapporten.
— Dette er første gang det er beskrevet hva forskjellene består i.

– Kan du nevne et eksempel?
– At ingen jobber likt med programmering, sier Pedersen, og viser til bruken av råd i utvelgelsesprosessen.

Det at noen bruker råd og andre ikke er ikke ny kunnskap. Men hva disse rådene er, hvilke oppgaver og mandater de har, og hvilken rolle de i praksis spiller i prosessen har ikke vært kjent.

Oslo har for eksempel et tredelt rådssystem med et innstillende råd som vurderer søknader. Derfra går de utvalgte videre til et programråd del to, som fastsetter det endelige forslaget. Parallelt med dette velger et eget ungdomsprogramråd ut de prosjektene de ønsker seg.

– Hordaland er det nærmeste du kommer Oslos variant, sier Pedersen.

I den andre ytterligheten finnes de som ikke bruker råd. Mellom her finnes mange andre varianter, for eksempel Trøndelagsvarianten, der DKS-administrasjonen rådfører seg med ulike eksterne institusjoner og fagpersoner.

For første gang har man kunnet beskrive hva forskjellene i arbeidet med Den kulturelle skolesekken rundt i landet består i, forteller Gustav Jørgen Pedersen i Kulturtanken (Foto: Tellef Øgrim)

I DKS-sammenheng er det nettopp i programmeringsprosessen at fylkene utøver størst kulturpolitisk makt.
– Jeg tror det er viktig å vise hvordan valgene om hva som skal vises eller ikke tas. Graden av variasjon var enda større enn vi trodde, sier han.

Overførbare erfaringer?
Håpet fra Kulturtankens side er at en konkret fremstilling av metoder som er i bruk kan inspirere andre til å forbedre sitt eget DKS-arbeid. I diskusjonen etter seminaret om rapporten hos Kulturtanken i Nydalen i Oslo onsdag ble det imidlertid hevdet at det er få konkrete eksempler på en slik overføring av erfaring på tvers av fylkesgrensene.

– Ja, det stemmer. Men det finnes noen eksempler på overføring av lærdom, sier Pedersen.

Ifølge rapporten er det i det minste to fylker, Møre og Romsdal og Østfold, som følger samme rådsmodell. Møre og Romsdal skal ha latt seg inspirere av det som kom fram om Østfolds modell i løpet av arbeidet med rapporten.

Så gjenstår det å se hva gjennomføringen av regionreformen eventuelt bidrar med av endringer. I innledningen til rapporten blir det understreket at rapporten er skrevet i forkant av reformen, at arbeidet med DKS trolig vil gjennomgå store endringer som en konsekvens av reformen, og at en oppdatert kartlegging derfor vil bli nødvendig.

Mangler tilbakemeldinger
Problemene med å få til gode prosesser for tilbakemeldinger fra elevene, er et annet funn i rapporten som Pedersen kaller «slående».
– Alle er veldig interesserte i å vite hva elevene syns om DKS, men ingen får det til, sier han.

I rapportens kapittel om tilbakemeldinger står det at samtlige tilskuddsmottakere (det vil si fylkene og de såkalte direktekommunene, som mottar tilskudd direkte fra Kulturtanken og ikke via fylket kommunen ligger i, red. anm.) får sporadiske tilbakemeldinger på telefon og e-post, og at disse hovedsakelig kommer fra lærere.

Slike tilbakemeldinger «utgjør hovedkilden av tilbakemeldinger i DKS, men de fleste tilskuddsmottakerne oppgir at de stort sett mottar slike tilbakemeldinger kun om læreren er veldig fornøyd eller misfornøyd med en produksjon. Alle tilskuddsmottakerne oppgir at negative tilbakemeldinger følges opp med utøveren umiddelbart».

De fleste oppgir at de har store problemer med å få inn tilbakemeldinger, særlig fra elever, selv om det blir understreket at det er «spesielt viktig å få god innsikt i elevenes synspunkter på tilbudet, all den tid elever er målgruppen for hele ordningen».

Ingen tilskuddsmottakere oppgir at de har gode nok systemer for å få tilstrekkelig med tilbakemeldinger fra elever.

Det innebærer ifølge Pedersen at det i praksis blir underordnet hvordan DKS-tilbudet blir oppfattet.
– Flere forsøker med spørreundersøkelser og oppsøkende virksomhet. De får til noe, men ingen sier at de har funnet en god modell, sier Gustav Jørgen Pedersen.

Delrapport 1, som ble presentert onsdag, er beskrivende og ikke ment å skulle gi vurderinger fra Kulturtankens side. Det ligger an til at delrapport 2, som etter planen kommer neste år, i større grad vil vurdere kvaliteten på DKS-arbeidet.