Tittelsitatet er fra det første punktet i tilskuddsordningen Kulturroms sjekkliste for grønnere innkjøp av teknisk utstyr. På Bylarm i september arrangerte Kulturrom og Norske Kulturarrangører en panelsamtale om grønnere investeringer i kultur- og musikkbransjen, med sirkularitet som hovedtema.
Hvordan kan kulturbransjen endre hvordan vi kjøper varer og tjenester? var et av spørsmålene moderator Karen Sofie Sørensen, leder av Kulturrom, stilte panelet. Hun påpekte at det er mange utfordringer som står i kø for at scener og arrangementer skal bli mindre karbonintensive og mer bærekraftige, fra systemendring til rider-skriving.
– Norge er en versting på el-avfall i verden, sa paneldeltaker Julie Forchhammer, medstifter og partner i samvirket Klimakultur. – Mange har en dings som de har brukt én gang – den kunne ha blitt gjenbrukt, eller enda bedre: ikke kjøpt, kommenterte hun, og la til at bransjen ikke er gode nok i dag til å undersøke produktinformasjonen:
– Feltet spør ikke om bærekraftsinformasjon på produktene. Vi snakker om flyreiser og strøm, men hvor kommer alt dette fra?
Foruten Forchhammer bestod panelet av Hans Petter Jenssen fra utstyrs- og personell-leverandøren Creative Technology og Mira Svartnes Thorsen fra festivalen Ravnedalen Live og helårsarrangøren Dirty Old Town.
Dagen før denne panelsamtalen hadde Forchhammer og klimakollega Jacob Teglgaard fra danske Bæredygtigt Kulturliv NU en kronikk på trykk i Ballade med kritikk til Kulturdirektoratet for manglende klimafokus i strategien for 2023-2030, som bidro til å løfte diskusjonen til statlig kultur- og klimapolitisk nivå.
«På tide å endre systemet,» konkluderte panelet med. Men nettopp systemendring handler om at både feltet selv og beslutningstakere på statlig toppnivå må ta grep, mente Forchhammer:
– Vi har ansvar for å finne ut hvilke systemer vi er i, og kanskje systemet staten Norge er en versting. Vi møter statsledere hele tiden, og vi må begynne å spørre dem hva de gjør, sa hun. – Vi må se hva vi kan gjøre internt og eksternt: Vi må ha to tanker i hodet samtidig. Men det er ikke nødvendigvis sånn at våre egne gode tiltak smitter over på staten.
Jacob Teglgaard under Hovedorganisasjonen Virkes «Kultur- og opplevelsekonferansen» 21. september, der han holdt innlegget «Hvilket klimaansvar har kultur- og opplevelsesnæringene, og hva kan man gjøre?» (Foto: Guro Kleveland / Ballade)
Et par dager før Bylarm-festivalen sto Mira Svartnes Thorsen foran EU-kommisjonen for å presentere en europeisk rapport om bærekraft i kulturlivet. Her er de også opptatt av systemendringer og strukturer i bransjen, fortalte hun:
– Næringsstrukturen i de fleste bransjer er blitt ganske rigid, og det trengs en endring, en regulator. Det er bryggeriet som leverer meg plastglass – det er de som leverer søppelet. Polluter pays-prinsippet har vi mistet litt.
Men i tillegg til å peke oppover og stille krav til systemendringer fra myndighetene må vi ikke glemme hvilken påvirkningskraft kulturen har i samfunnet, påpekte Svartnes Thorsen.
– Vi har tilgang på så mange med kultur, musikk, teater, dans, film og så videre. Den spalteplassen må vi bruke også.
Hans Petter Jenssen trakk frem at utstyret de leier ut har lang levetid og blir reparert, fordi det sparer bedriften så mye ressurser. Han pekte også på at grønne ridere kan slå feil dersom de ikke er knyttet til lokale forhold:
– Vi i Creative Technology får ofte grønne ridere der man har valgt minste motstands vei, med LED-lys og lignende. Det er best å bruke det som ligger på hylla, ikke å frakte LED-lamper kjempelangt eller kanskje til og med kjøpe inn nye.
Han pekte også på at Øyafestivalen er en av få arrangører som begrenser artisters produksjonsønsker med en begrunnelse i klimaavtrykk. Den internasjonale festivalen kontraktsfester at artistene må spille på det de har, og at det er noe flere arrangører kunne ha gjort for å begrense utstyrsjaget, transport og innkjøp. Jenssen var også opptatt av at de, som utstyrsleverandør, har et ansvar:
– Som Nordens største tekniske leverandør må vi ta ansvar, og flytte mindre utstyr og mennesker over lange distanser. Vi forsyner kartlegginger med data på utstyr som er i bruk. Fordi vi er en utleievirksomhet er det billig å bevare utstyret, og i snitt er levealderen over ni år på utstyret vårt. Per arrangement blir CO2-avtrykket lavere av det, opplyste han.
Under samtalen presenterte Julie Forchhammer et konkret forslag til Kulturrom, om i stedet for å bevilge millioner til kjøp av nytt utstyr bør tilskuddsyteren gå i en ny retning:
– Vi er gode i kulturbransjen til å skylde på andre. Det vi må vite er: Hvilken ressursbruk har vi, og hvordan omstiller vi? Kanskje Kulturrom bare kan gi tilskudd til brukt utstyr eller leie? Eller kanskje man kan hyre inn ti omreisende reparatører som reiser landet rundt og fikser på ting? (…) Hvordan ser Kulturrom ut om tre år? Kanskje det er en hub for sirkularitet?
– På landets scener ser vi at nivået på teknisk utstyr er høyt, kommenterer Karen Sofie Sørensen fra Kulturrom til Ballade på forslagene fra Forchhammer. – Selv om kompetansen og kulturen for reparasjon i stor grad er tilstede, må vi anerkjenne at det finnes et utstyrsjag og at Kulturrom som nasjonal tilskuddsordning har vært med på å løfte nivået. Som tilskuddsordning ønsker Kulturrom å være med på en positiv endring og utforske nye løsninger sammen med bransjen, fortsetter Sørensen.
– I tillegg til å ha lansert sjekklista for grønnere innkjøp og et overordna krav om lang levetid og vedlikehold, gir vi tilskudd til servicerapport og reparasjon, samt kjøp av brukt øvingsutstyr. Likevel går en stor andel av tilskuddene til kjøp av nytt utstyr. Og det er litt av grunnen til at vi tar opp denne tematikken gang på gang.
Red. mrk. Denne saken er produsert i samarbeid med Kulturrom, som publiserte en referatsak fra Bylarm-panelet på sine hjemmesider 28. september.
Saken er oppdatert med sluttkommentarer fra daglig leder i Kulturrom 10. oktober kl. 14.30.
Engegårdkvartetten gir ut samtlige Mozartkvartetter
26 strykekvartetter «locked in». Nå venter Beethovens samlede.
– Som kritiker må du tåle risikoen som følger med å mene noe offentlig
Fra mobilnotater under lockdown til titusenvis av lesere i riksmedia: Even Samir Kaushik har etablert seg som en markant stemme i NRK P3. Han forteller om veien inn i kritikerrollen, om å tørre å mene noe upopulært, og om hvorfor oppriktighet fortsatt er musikkjournalistikkens sterkeste valuta.
Nils Bech: – Kunst kan ha både helende og politisk kraft
– Som enkeltmenneske kan man føle seg veldig maktesløs, sier Nils Bech. Sammen med en rekke andre artister sang han for palestinske kollegaer denne helgen.
Samuraibeskyttelse i ny samisk rap
«Samiraien» i Ailu Valles låt kjemper for bevaring av naturområder.
Fullmåne, en overskyet kveld: Amina Sewali (1989–2026)
Minneord om den allsidige kunstneren Amina Sewali, som nylig gikk bort.
Ballade video: Kvinnenes lyd
Møt Aurora, Amalie Holt Kleive, Moron Police, Henry Oak, Torgny Amdam, Clawfinger, Feral Nature og Mayhem.
