Molde 2003 – Sharon eller Odyssé?

Molde jazzfestival er nå i sin beste alder: I 40 år har kremen av norske og internasjonale jazznavn gjestet rosenes by, ispedd et og annet rockeband, pop – og viseartister og nå i år også en israelsk statsleder. I år viser det seg imidlertid at besøkstallet har gått ned. Noen skylder på varmen, andre igjen på Sharon. Men er det noen å skylde på, spør Ballades Kyrre Tromm Lindvig i denne personlige kommentaren. Er det nødvendig for alle store arrangementer å ekspandere, lurer han etter å ha vært tilstede under årets største jazzsirkus.

Av Kyrre Tromm Lindvig

Personlig har jeg alltid hatt et anstrengt forhold til festivaler – det er for mye kø for mat, kø for å gå på do, kø for å se på konserter, kø for finne soveplass og de fleste andre køer man kunne tenke seg eksisterte. I tillegg er det for mye «helgefylla-hele-uken», sleske pub-eiere som skrur opp prisene, og summer tilsvarende et middels oljefond for å få en gugge som kalles «festivalmat» – et kodeord for 150% avanse. Og siden Moldejazz er den største festivalen, er det ekstra mye av alt, det blir som om man midt på en blanding av russetreff, bygdedans og sydentur med dødsforakt må slå seg gjennom folkehavet for å få med seg en og annen jazzkonsert. Så når man i år konstaterer at besøkstallet var lavere enn forventet, det være seg fordi folk heller ville være på sjøen i varmen eller at den grimme israelske bonden skremte dem bort, så synes jeg det er helt greit. En festival kan bli for stor, og personlig synes jeg Molde er på grensen.

Det er imidlertid verdt å spørre seg hvorfor alt på død og liv skal ekspandere hele tiden, og det er ingen tvil om at ekspansjonstanken er en variant av en grunnleggende vekstkapitalistisk tanke om at det som ikke øker – det være seg i publikumstall, overskudd eller antall konserter – det er det ikke verdt å spare på. Derfor prakker man sammen alle glade individualistiske nordmenn (og en del turister) i en liten by, gjeter dem fra konsert til konsert, bedriver litt rusmiddelkorrekt preking («nei, du må stå innefor den sperringen for å drikke, skal du røyke må du derimot stå der borte…») og forteller dem at «det er slik det er på festival og nå har vi det koselig dere!» Man setter med andre ord opp en norm for hvordan en festival skal være, man normaliserer også festivalpublikumet til å oppføre seg som en lavt brekende haug med sauer – og alt dette er blitt til på bakgrunn av tanken av maksimalisering av profitt: Økonomisk kapital fremfor kulturell kapital.

Nå skal det nevnes at jeg ikke mener at dette er tanken bak Moldejazzens arrangører. Men de er utsatt for prisstigningen de også, de må jo få hjulene til å gå rundt: De er med andre ord også fanget av turbokapitalismens ånd som ser ut til å være det eneste mantra som råder i norsk kulturpolitikk i dag. Og utenlandske store artister er nå engang dyre, og festivalen trenger inntekter. Dette er en ond sirkel, og tilslutt risikerer man at hele festivalen imploderer under sin egen vekt. Det er en tankevekker at den intime og oversiktlige Alexandriapark-scenen var en av årets vinnere: Lite kø, fint og oversiktlig. Man bør huske på at jazz faktisk er en musikkform som nytes best intimt, det er ikke akkurat stadiumrock vi snakker om her.

Men hvordan løsrive seg fra kravet om vekst? Enkelt: Politikerne blir nødt til å tilgodese festivalen (og musikklivet i Norge generelt) med mer penger. Det hjelper ikke å gi St. Olavs orden til Moldejazzens ildsjeler eller å bruke festivalen til å sole seg i dets glans når man har besøk av en okkupasjonsmakts statsleder – en festival trenger penger og ikke misbruk av det som ildsjeler har brukt 40 år på å bygge opp. Dette burde være noe politikere i et regjeringsparti som anser seg selv som etisk bevisste burde tenke hardt og lenge på. Slik kan vi fortsette å ha festivaler med musikk som kan nytes i ordnede former – og ikke ville konsumjagsfester. Det er nok av rundt juletider og i russetiden. Dagens opprop: Billig jazz og øl til folket!