– MFO har viljen – og sammen er vi makt!
Det skriver Arnfinn Bjerkestrand, som her svarer på Jan Gunnar Hoffs innlegg rundt frilansmusikernes stilling. MFO-lederen takker for konstruktive innspill, og deler Hoffs overbevisning om at garantiinntektsordningen for utøvende musikere «må styrkes, ikke svekkes slik regjeringen legger opp til». MFOs fagutvalg for frilansere leverer stadig innspill og utfordringer som forbundets ledelse prøver å leve opp til, skriver Bjerkestrand, som ellers påpeker at man alltid kan bli bedre, men at det hjelper å trekke i flokk.
Av Arnfinn Bjerkestrand, forbundsleder, Musikernes Fellesorganisasjon
La meg først takke Jan Gunnar Hoff for konstruktive innspill om frilansmusikernes situasjon. Jeg skal være den første til å innrømme at MFO bør være enda tydeligere i forhold til denne store og mangfoldige gruppa – både med hensyn til hva vi faktisk gjør og hva vi ønsker å gjøre.
La meg ta tak i de konkrete problemstillingene som Hoff nevner i innlegget sitt. MFO arbeider ut fra bevisstheten om at det musikalske tyngdepunktet i samfunnet er i stadig bevegelse. Et godt bilde på denne bevegelsen er hvordan søkere til elevplassene i de kommunale kulturskolene i dag fordeler seg på ulike instrumentgrupper. Tall fra Norsk kulturskoleråd som MFO innhentet i forbindelse med vårt høringssvar om populærmusikken, viser en formidabel etterspørsel etter opplæring på det som vi litt upresist kan kalle typiske jazz- og rockinstrumenter. For å dekke denne etterspørselen trengs det lærerkrefter – og naturligvis penger. MFO mener for eksempel at det er en fruktbar løsning å satse på musikerstillinger som kombinerer utøvende virksomhet og undervisning helt opp til høyskolenivå, ikke minst innenfor rytmisk musikk. Når politikerne etter hvert får øynene opp for hvilke gevinster fellesskapet kan hente ut av slike stillinger, er jeg overbevist om at vår argumentasjon skal nå lettere fram.
Når det gjelder de statlige arbeidsstipend- og garantiinntektsordningen for utøvende musikere, benytter MFO nær sagt enhver anledning til å understreke behovet for en radikal styrking av disse. Både i forbindelse med populærmusikkmeldingen, ensemblemeldingen, og nå sist kulturmeldingen har vi fokusert på dette. Med fare for å erte på meg Kulturdepartementets byråkrater vil jeg påstå at dersom lista over reservekandidater til statens arbeidsstipend ikke hadde vært strengt hemmelig, ville den på en slående måte ha belyst hvor smalt denne ordningen faktisk treffer.
Jeg deler fullt ut Jan Gunnar Hoffs overbevisning om at garantiinntektsordningen for utøvende musikere må styrkes, ikke svekkes slik regjeringen legger opp til. Dette har MFO kommentert særskilt i høringssvaret til kulturmeldingen.
Standard lønns- og honorarsatser for alle typer utøvende oppgaver er det dessverre ikke mulig å operere med. Jeg tror at musikerne kommer ganske langt ved å ta utgangspunkt i de satsene som MFO allerede har i enkelte tariffområder, og som finnes i frilans-smartkortet vårt, både på nettsidene og i bladet MusikkoKultur. Disse satsene har også den fordelen at de reforhandles med jevne mellomrom.
På samme måte som MFO sentralt prøver å påvirke sentrale myndigheter, er det selvsagt ønskelig at forbundets lokale og regionale ledd trykker på overfor lokale og regionale myndigheter. Forbundets ledelse bistår gjerne med råd og vink i dette arbeidet, men det fungerer dårlig om noen fra Oslo skal prøve å fortelle f.eks. Bodø kommune hvordan tingene skal gjøres. Med andre ord: Denne jobben må gjøres lokalt.
MFOs fagutvalg for frilansere leverer stadig innspill og utfordringer som forbundets ledelse prøver å leve opp til. Individuell rådgiving og saksbehandling for frilansere legger naturligvis beslag på en del ressurser. Forbundets snart 2.000 frilansere og deres mer generelle behov utgjør likevel et stort og sentralt satsingsområde for forbundet i årene som kommer. Vi kan alltid bli bedre, men det hjelper å løfte i flokk.
