Bandet Araba spiller stort sett vest-afrikansk musikk, og har medlemmer fra Nigeria, Israel, Norge, Island og Ghana. - Ikke-afrikanske mennesker kan spille afrikansk musikk ved å vise respekt for kulturen de deltar i, påpeker Olaolu Lawal, en av grunnleggerne av bandet. Her spiller de under Jazzfest i Trondheim i mai. (Foto: Thor Egil Leirtrø)

Woke-kultur og aktivisme, kulturappropriasjon og kulturutveksling: Hvor står vi i dag?

Journalist og student Magnus Vold Rygge ved NTNU i Trondheim har satt en fot i bakken blant medstudenter og musikere, og spør: Kan man som norsk musiker eller musikkinteressert risikere å tråkke feil, uten å egentlig ha vonde intensjoner?

Kalender

CHIAROSCURO QUARTET: Himmelske melodier

31/01/2023 Kl. 19.00

Oslo

Operapub i Teaterkjeller’n 1. februar

01/02/2023 Kl. 21:00

Oslo

Portrettkonsert – Harpreet Bansal

01/02/2023 Kl. 19.00

Oslo

LYTTELUNSJ med Kenneth Karlsson

03/02/2023 Kl. 11.30

Viken

Etter et tiår der identitetspolitiske debatter har rast med høyere temperatur enn noen gang tidligere står vi igjen med like mange spørsmål som svar. Debatter rundt kulturappropriasjon – fenomenet der en privilegert folkegruppe utnytter en annen folkegruppes kulturuttrykk – gjør mange usikre på hva som egentlig er greit og ikke.

I musikkverdenen, der kulturer, sjangre og stilarter alltid har møttes, utviklet, og blandet seg sammen kan det være spesielt vanskelig å orientere seg. For hva er egentlig appropriasjon, og hva er sunn og organisk kulturutveksling? Og kan man som norsk musiker eller musikkinteressert risikere å tråkke feil, uten å egentlig ha vonde intensjoner?

Skjeve maktforhold og kolonial arv
Nigerianske Olaolu Lawal er stipendiat ved institutt for musikk ved NTNU, der han underviser i blant annet etnomusikologi, et fagfelt som dreier seg om musikk som kulturuttrykk i alle deler av verden. Han forklarer at kulturappropriasjon alltid utspiller seg mellom kulturer med skjeve maktforhold.

– Det er veldig tynne linjer når man diskuterer kulturappropriasjon. En av få ting som er sikkert er at vi alltid snakker om en dominerende kultur som utnytter noe fra en marginalisert kultur. Mye av det har sine røtter i kolonialistisk historie.

For som Lawal påpeker, vil de flestes tanker automatisk gå til vestlig kultur når de tenker på en «dominerende» kultur. Denne koloniale arven har blitt en heftig diskusjon i løpet av de siste årene, og her i Norge har vi sett flere eksempler på harde diskusjoner rundt avkolonialisering blant studenter og akademikere, blant annet dekket i Aftenposten og Subjekt.

Kulturappropriasjon utspiller seg alltid mellom kulturer med skjeve maktforhold, forklarer Olaolu Lawal. Han er stipendiat i musikk ved NTNU, og underviser i blant annet etnomusikologi. (Foto: Privat)

– I akademia tenker man gjerne at man er i en endringsprosess så fort man begynner å diskutere noe. Derfor er det interessant å se studenter sette spørsmålstegn ved ting. Kanskje det er denne «woke»-heten som folk snakker om, men mye av denne bevisstheten en god ting.

Det er ikke bare i akademia det har spredd seg en økende bevissthet rundt kolonial arv og kulturappropriasjon. «Woke»-bevegelser og aktivister har de siste årene begynt å sette en del store spørsmålstegn ved kjente historiske kulturpersonligheter. Mest kjent innenfor musikk er kanskje Elvis, som i ettertid har blitt beskyldt for å bli «kongen av rock’n’roll » på bekostning av afroamerikanske låtskrivere. Mange av de originale låtskriverne hadde på grunn av sin hudfarge ikke de samme mulighetene til å bli spilt på radio som Elvis hadde, og dermed tjente han enorme summer på deres musikk. I senere tid har det vært mange tilfeller av slike beskyldninger innenfor sjangre med dype røtter i afroamerikansk kultur.

Sjangre, bevissthet og privilegier
I 2020 gikk pop-yndling Justin Bieber ut mot prisutdelingen Grammy etter at hans album Changes ble nominert i kategorien for pop i stedet for R&B. Kritikere over hele verden var raskt ute med å påpeke at rhythm & blues i all hovedsak er en afroamerikansk sjanger – dannet og senere popularisert av ikke-hvite musikere. Biebers klage ble her tolket som en approprierende og bortskjemt uttalelse fra en hvit mann, ubevisst på sine egne privilegier.

Selma Tærum går sitt første år med musikkteknologi ved NTNU, og er ærlig på at hun sjeldent har tenkt over etniske problemstillinger når hun har hørt på sjangre som soul, jazz og R&B. Disse sjangrene har nok utviklet seg til det punktet der mange i dag anser dem som allemannseie. For Tærum er det selve musikken som er det viktigste.

– Jeg heier på bevisstgjøring rundt alt dette, uten at jeg føler meg som en stor del av debatten selv. Når det er sagt, tror jeg man kan høre hva som er troverdig og hva som er billig på kvaliteten i selve musikken.

– Som kvinne er det nok lettere for meg å se mangelen på kjønnsrepresentasjon, for eksempel blant produsenter. Det er jo en problemstilling som ligner en del, sier musikkteknologistudent Selma Tærum. (Foto: Privat)

Tærum påpeker at hun likevel mener en bevissthet rundt etnisitetsdebatter, historie og aktivisme gjør soul – og R&B-artisters image mer troverdig. Hun trekker fram bandet Moonchilds gjentatte offentlige støtte til Black Lives Matter-bevegelsen som noe som viser refleksjon og ansvar.

– Ellers kan det være litt vanskelig å orientere seg. Som kvinne er det nok lettere for meg å se mangelen på kjønnsrepresentasjon, for eksempel blant produsenter. Det er jo en problemstilling som ligner en del.

Jazz og historiebevissthet
– I moderne jazzmusikk har disse debattene blitt svært relevante. Jeg har hørt jazzmusikere bli overrasket over sjangerens røtter i ekte menneskers historier med marginalisering og dehumanisering, sier Olaolu Lawal.

Stian Eismann ble i fjor uteksaminert med mastergrad fra jazzlinja på NTNU, og er i dag en ivrig deltaker i Trondheims jazzmiljø, både som trommeslager, konsertarrangør, lærer og radiojournalist i Radio Revolts jazzprogram PåTirsdag. Han ønsker debattene om kulturappropriasjon velkommen.

– Jeg syns det er spennende debatter som for meg kanskje først og fremst er lærerike. Jeg tror alle burde ha et bevisst forhold til det.

Eismann opplever at jazzmusikere han møter stort sett er gode på å ta i betraktning jazzens historie og dens tilknytning til afroamerikanske miljøer.

– Når man driver med jazz så blir man hele tiden minnet på musikkens røtter. Jeg vil si de fleste er ganske bevisst på disse tingene, selv om alt ikke nødvendigvis alltid er tilstedeværende når man lager musikk.

Musiker, konsertarrangør, lærer og journalist Stian Eismann mener debatter om kulturappropriasjon er lærerike, og at alle bør ha et bevisst forhold til dem. (Foto: Halvard Bøe)

Han påpeker at kreativiteten må få være fri, og at man ikke bør la seg styre av andre ting i prosessen ved å lage musikk. Likevel er han glad for at de aller fleste i jazzmiljøet i dag er bevisst på sjangerens røtter.

– Det finnes jo låter som alle bare vet at man ikke skal spille. «Strange Fruit» er for eksempel en låt som på grunn av den alvorlige tematikken ikke bør spilles uten videre. Det er et godt eksempel på en situasjon der det hjelper å være litt bevisst.

Han fortsetter:
– Vi er jo i en veldig spesiell situasjon med å være nordmenn som spiller en afroamerikansk musikktradisjon, men vi påvirkes jo kanskje først og fremst av det vi møter på i hverdagen her. Vi bor jo ikke i New York, og preges dermed ikke fullt så mye av de harde debattene knyttet til etnisitet som har vært der borte.

Videre forteller Eismann at det ikke nødvendigvis er hans rolle å innta en sterk posisjon i debatter om etnisitet innenfor jazzmusikk.

– Som hvit nordmann er ikke jeg den som nødvendigvis blir krenket. Men Gregory Hutchinson sa noe som jeg syns var fint: Som hvit jazzmusiker må man være klar over at man er gjester i en musikktradisjon.

Å være en god gjest  
Olaolu Lawal er en av opphavspersonene til bandet Araba, et band som stort sett spiller vest-afrikansk musikk. Bandet har medlemmer fra Nigeria, Israel, Norge, Island og Ghana. Lawal, som har bakgrunn i vest-afrikansk musikk har vært svært opptatt av prosessen når han formidler og lærer bort disse musikktradisjonene til sine bandkamerater.

– Ideen er at holdningene man har betyr noe. Noen gode gitarister, for eksempel, ser på egenskapene de allerede har og tenker at man er mer enn god nok til å spille hva som helst. Også vest-afrikansk gitar. Andre er mer ydmyke i tilnærmingen og lytter og lærer på en dypere måte. Denne kulturrelativistiske tilnærmingen var ideen bak Araba.

Bandet var først satt sammen for et kommunalt arrangement, men ble senere videreført. De avholdt i mai en sprudlende konsert midt på Trondheim torg i forbindelse med Jazzfest, til stor begeistring for trondheimsfolk i området. Drøssevis med mennesker fikk da oppleve vest-afrikansk musikk av høy kvalitet, via et så mangfoldig band.

– Ikke-afrikanske mennesker kan spille afrikansk musikk ved å vise respekt for kulturen de deltar i, påpeker Lawal.

Han fortsetter ved å fortelle om det positive ved at han, som nigeriansk mann, kan fungere som en slags mentor for de mer utenforstående i bandet. Da kan man sørge for at man lærer å kjenne kulturen på dens egne premisser.

For Billie Holiday ble «Strange Fruit» et fast innslag på konsertene hennes. Det var Holidays versjon av sangen – i utgangspunktet et dikt om lynsjing av svarte mennesker i USA – som først ble lydfestet og gitt ut på plate i 1939. Mange tolkninger og innspillinger er gjort siden den gang. (Foto: William P. Gottlieb / Falt i det fri)

– Musikkens kontekst er definert av låtskriverne og samfunnene som musikken kom fra. Å kjenne til hva som formet musikken og hva som var dens intensjon kan hjelpe musikere å fremføre den bedre.

Fra steile fronter til gode toner
– Jeg tror det hadde vært litt slitsomt om kulturappropriasjonsdebatten skulle inn i alle samtaler om musikk. Så lenge man gjør det man gjør med respekt, syns jeg det meste er positivt. Men det kan jo være vanskelig å skille, sier Selma Tærum.

Identitetspolitiske debatter er gjerne preget av sterke følelser, steile fronter og sterk polarisering. Der noen kjemper med nebb og klør for å kansellere kulturpersonligheter som har tråkket feil, beskylder andre aktivistene for å være i overkant «woke», rett og slett hårsåre. Olaolu Lawal er bekymret for at de viktige diskusjonene forsvinner i et usunt debattklima.

– I disse debattene vil man få til en endring i samfunnet. Det innebærer å lytte like mye som man snakker. Hvis ikke vil det kun lede til en negativ kanselleringskultur. Etter min mening, stopper vi ikke utropskulturen. Vi kan holde mennesker ansvarlige for valg de tar. Det er når dialogen forsvinner i prosessen at jeg blir bekymret.

Stian Eismann deler synet på viktigheten av en god tone i debatten.

– Noen har trang til å pushe grenser. Jeg er en person som ikke vil lage bråk, så lenge jeg kan holde på med musikken jeg brenner for. Det blir fort to fronter som snakker veldig høyt i saker som dette. Jeg tror det koker ned til å behandle andre med respekt.

Svaret på hvor vi står i dag er vel da noe så enkelt og banalt som at det er diskusjonen vi står igjen med. Skal vi tro Lawal er det i hvert fall et skritt i riktig retning.

– Vi vil ha alle typer stemmer. Da må vi forsterke marginaliserte menneskers stemmer også, men det må komme til et sted der det skjer diskusjon og dialog.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev