Musiker med røde kluter
I desember i fjor slapp slagverker Eirik Raude sin første soloplate med et verk som har betydd mye for ham, danske Per Nørgårds «I Ching». Forhåndsomtalen av lanseringskonserten, hvor Raude var solist i orkesterversjonen av verket med Filharmonien, var egnet til å skremme selv den litt nysgjerrige tilbake i sofaen. Den slo fast at Eirik Raude ikke bare er en viking og en borerigg, og at han skulle spille «et mesterverk innenfor den moderne og rendyrkede slagverksmusikken». Dette høres ut som VM i intellektuelle fortendeler, mens det i virkeligheten er veldig tilgjengelig musikk. – Verket var også en samtidmusikk-åpner for meg da jeg studerte, sier Eirik Raude til Ballade i dette intervjuet. – Jeg vet om flere som har begynt å gå på konserter og kjøpe plater med ny musikk etter å ha hørt Nørgård.
Av Hild Borchgrevink
Hvorfor får samtidsmusikk så lett merkelapp som uforståelig og farlig?
— Jeg tror det er fordi den er ukjent, sier Raude. – Folk tror den er vanskelig å forstå og at det forventes av dem at de skal skjønne hvorfor noe kommer, vite hva som er hva. Men når du hører «I Ching», i alle fall live, så skapes mange av disse forventningene helt automatisk. Jeg går jo rundt mellom instrumentene, når folk ser at jeg går bortover mot et stort stativ hvor det henger en masse gonger, så skapes det umiddelbart en reaksjon, «wow, dette blir kult». Hvis du har et stykke for solo klarinett, så handler det egentlig om akkurat det samme, men det er vanskeligere for publikum å knekke koden for formen, vite hva som er hva.
Eirik Raude har sagt at han gjerne skulle hatt noen røde kluter som han kunne vifte med for å fortelle publikum at «nå, nå kommer det noe som dere må få med dere!».
— Ja, av og til skulle jeg ønske jeg kunne hjulpet publikum med noen cues. Jeg skulle gjerne kunnet si: «Hør nå, det som kommer nå, det er kjempestilig!» Fordi, hvis man får med seg ett sånt sted, så kan det være nøkkelen til å plutselig skjønne hele stykket. Men det er riktig at «I Ching» er tilgjengelig, det er umiddelbar musikk, det er en samtidsmusikkåpner.
Hvordan var dette stykket en samtidsmusikk-åpner for deg?
— Da jeg hørte det første gang, skjønte jeg plutselig at det lå en masse muligheter i det å jobbe med ny musikk, sier Eirik Raude. – Jeg visste ikke da at slagverk kunne være sånn. Jeg har snakket med flere andre også som hørte det den gangen, det var Tomas Nilsson som spilte det da, som har fortalt at etter at de hørte I Ching begynte de å gå på flere samtidskonserter og kjøpe plater.
Hva er det ved I Ching som er så kommuniserende?
— Nørgård gjør noe veldig smart, sier Raude. – Det er ingenting i «I Ching» som varer i mer enn omtrent 6 minutter. Det er en variant av måten man må tenke på når man lager barneforestilling, som jeg har holdt på med nå sammen med en videokunstner. Etter en veldig kort stund må det skje et eller annet, det må komme en twist. I tillegg er stykket veldig klart. Hver av lydene står på en måte hver for seg i en rekke, det er ett og ett instrument og lett å følge. Samtidig klarer Nørgård å holde ideen sin levende gjennom alle satsene, som en slags paraply over det som skjer.
Ikke alt i «I Ching» er bestemt av komponisten. I coveret til platen er det et fint bilde av et instrument Raude spiller på, en slags pinnsvinlignende formasjon av stål med pigger av forskjellig høyde og tykkelse, som det står at han har laget selv. Er det mange åpninger for slike egne ting i stykket?
Ledige stillinger
— Det finnes noen delvis improviserte partier, men stort sett er det en ganske strukturert improvisasjon som er styrt av komponisten. Men akkurat det instrumentet står faktisk ikke i partituret. Jeg laget det fordi jeg hørte en dansk slagverker spille «I Ching», og han spilte på noe som lignet. Etterpå gikk jeg bort til ham og spurte om nettopp dette, at det der står jo ikke i partituret. «Nei» , svarte han, «men Nørgård har hørt det og han liker lyden av det, han vil gjerne ha det sånn.»
Hva har Nørgård egentlig skrevet i partituret der du spiller på dette instrumentet?
— Egentlig skal man spille på metall, sånn ny musikk-metall, ler Raude. – Fryktelig støyete både for musikerne og tilhørerne.
Raude forteller at Nørgård også gjør noe som han mener mange komponister kan lære av.
— Noen rytmer han har skrevet, er notert veldig enkelt, i fire fjerdedelstakt, for eksempel, men på en sånn måte at det låter mye mer komplekst. Når han gjør det på denne måten viser han respekt for utøverens ståsted. Det er skrevet med utgangspunkt i spørsmålet «hvordan skal man få spilt dette?». Da tar det ikke så lang tid før man kan spille det sånn rimelig, i motsetning til musikk som er notert veldig komplisert, hvor du må bruke all øvetiden på brøkregning – sånn kan det nemlig være, sier Raude.
— Hvis notasjonen er enkel, kan det likevel være en lengre vei og mer arbeid frem til å få det til å låte overbevisende, men man får følelsen av å spille underveis. Den totale distansen man må tilbakelegge er kanskje den samme til slutt, men det er i alle fall viktig for meg å kunne spille mens jeg øver, å føle at jeg har overskudd til å tilføre stoffet noe. Mange komponister snakker om hvor viktig det er at «utøveren går inn i materien på en ærlig måte», men noen ganger er det grunn til å spørre om komponisten egentlig har gått inn i materien på samme ærlige måte. Noen gjør det. Det er noen komponister som virkelig kan synge alle de komplekse rytmene de har skrevet, som virkelig vet hva de har laget. Men andre kan det ikke. Og da kan man av og til lure, når de ber deg om å løpe rundt og spille med bue på cymbal, på sandpapir og trommesett på en gang, om de overhodet har tenkt igjennom utførelsen av det.
Dette er første del av Ballades intervju med Eirik Raude. Annen del blir publisert i morgen.
