KILL: Kompromissløst, men også retningsløst
Med intet mindre enn kirurgisk presisjon, som kunne vært Damien Hirst verdig, startet KILL turnéen på seks konserter på Blå i går kveld. Arkitekturstudent Kyrre Heldal Karlsen og Are Mokkelbost står for scene- og lysdesign, i det som er et pilotprosjekt i regi av Rikskonsertene og Nasjonalmuséet for kunst, arkitektur og design. Ballades reporter mener at bandet tilbyr en kompromissløs og helhetlig pakke, som samtidig kan fremstå som noe kynisk og uforsonlig.
Av Carl Kristian Johansen
Turnéstart KILL, Blå 21, september
KILL består av Martin Horntveth (Jaga Jazzist) trommer, Are Mokkelbost (Single Unit, ARM) bass, synth, effekter og computer, Erlend Mokkelbost (JR Ewing) gitar, og Espen Hangård (No Place To Hide) gitar.
I denne sammensetningen har de involverte tatt et langt skritt til venstre for den musikken de vanligvis er kjent for, og KILL må karakteriseres som et band som befinner seg langt ut i ytterkantene i nærheten av den harde og kompromissløse rockens ekstremiteter.
Til tross for floraen av metallband i forskjellige genre i Norge, finnes det antagelig ingen som har perfeksjonert et så kynisk og kalkulert uttrykk i like stor grad som KILL. Det finnes ingen rom for
tilfeldigheter i musikken, alt er nøye innstudert. Tenk støyartist Lasse Marhaug på sitt mest ekstreme i et rockformat, koblet med Slayer, Napalm Death, Atari Teenage Riot, og hektisk drill’n’bass, framført med en militant, anti-melodisk, og nesten nihilistisk holdning. Ingen forsonende elementer. De eneste menneskelige følelsene de kommuniserte var aggressivitet formidlet på en måte som grenset til arroganse, og en nesten overdådig kompromissløshet og selvtillit.
Til tross for en spennende innledning med et par låter som bestod av flere avanserte rytmiske finesser og godt motiverte og timede brekk, var store deler av konserten fattig på fruktbar variasjon. Riffbaserte partier avløste hverandre i større eller mindre intervaller, avbrutt av støy og prosessert screamo-vokal. Låtmaterialet bar tidvis preg av å være retningsløst, selv om KILL stort sett befant seg godt innenfor de strenge rammene som konseptet har lagt opp til.
En viktig del av dette er selvfølgelig Heldal Karlsen og Mokkelbosts scenedesign. KILL var omringet av et bakteppe med et syntetisk, psykedelisk og regelmessig mønster, som tok en todimensjonal form etter hvilke lyseffekter som ble brukt. Heldal Karlsens strobelys er kjent fra tidligere Blå-konserter, og er også dokumentert på den nylig utgitte DVDen «Supersilent 7». Disse ble brukt for det de var verdt under denne konserten, sammen med bruk av sterkt rødt og gult lys, samt den obligatoriske røyken.
Lysshowet var godt integrert i musikken og var ganske fruktbar i start/stopp-partiene. Heldal Karlsen greide også å underbygge det kaotiske og tidvis apokalyptiske som av og til preget KILLs musikk. Når man så kommer til den helhetlige vurderingen, er det vanskelig å unngå det faktum at dette var en profesjonell og helhetlig audiovisuell pakke.
Man kan bruke ord som digital, syntetisk, kynisk, støyende og kompromissløs om både lys-, lyd- og musikk, og elementene forsterket hverandre gjensidig på en svært effektiv måte. Utover det virker konseptet tomt og innholdsløst. Ikke at det trenger et konkret budskap å formidle, men bak poseringen og riffingen finnes det lite substans annet enn referanser til metall- og støy. Konseptet kan selvfølgelig rent overfladisk tolkes eller betraktes som et kunstverk eller en performance, og dermed få karakter av å representere noe annet enn det det tilsynelatende er.
Hvis målet derimot helt enkelt er å være kynisk og kompromissløs, er dette KILL-konseptet helt gjennomført og burde bli en suksess. Den avmålte begeistringen fra publikum tyder på at det budskapet i så fall ikke har nådd helt fram. Dessverre.
Ledige stillinger
Turnéen fortsetter på disse stedene:
*
22.09, Bergen – Kvarteret
*
23.09, Stavanger – Folken
*
28.09, Trondheim – Blæst
*
29.09, Bodø – Havørnsentret på Turisthytta
* 30.09, Tromsø – KulturHuset
