Hva mener artistene og låtskriverne selv, de som skriver de største låtene, om Tonos kulturelle midler? Hva med de kommende generasjonene av komponister og låtskrivere innen den uendelige floraen av smale sjangere som ikke oppnår jevnlig radiospilling og høye nok strømmetall til å kunne få stemmerett hos Tono i fremtiden? (Foto: Jenny Rydhagen)
Jeg vil høre fra artistene og låtskriverne selv, de som "skriver de største låtene" og tjener mest på hvordan systemet fungerer slik det er lagt opp i dag: Er dere enige med de store kommersielle selskapenes tolkninger av ideologien? spør bassist og komponist Håkon Thelin.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner.
Her kan du følge Tono-debatten på Ballade.
Her står en oppsummering av hva som skjedde da Alan Walker og andre innbringende opphavere meldte seg ut av Tono.
Av Håkon Thelin, bassist og komponist
Ytringene fra Aslak Klever i Popular Demand (og personene han hevder å ytre seg på vegne av) omkring fordelingen av Tonos vederlag og ordningen med kulturelle midler er sterkt preget av premisser bygget på en kompromissløs tolkning av kapitalismen.
Noen få aktører, som er i den lille kretsen som tjener mest på dagens kapitalsystemer for musikk, hevder sin rett uten å reflektere over sosiale og økonomiske konsekvenser for de mange som ikke selv hverken tjener så mye eller har fått være med å bygge opp systemene.
Systemene som styrer pengestrømmen inn til Tono er for det meste lagt opp på måter som følger kapitalismens logikk (private selskaper, profittmotiv, tilbud og etterspørsel og fri konkurranse), og derfor blir også spørsmålet om hvordan disse pengene fordeles et spørsmål om ideologi.
Dette er ikke nødvendigvis et spørsmål for eller imot kapitalismen, men om hvilken form den skal ha. Det viktig å understreke at også moderate, sosiale og inkluderende syn på fordeling av penger ikke bare er gyldige, men også fullt mulige. På denne måten handler de kulturelle midlene samt vederlagene fra Tono også om noe mye større: om hele økonomien rundt produksjon, formidling og opphavsrett av alle typer musikk.
Jeg ble medlem av Tono i 2003, i en tid da man hadde subsidiert pulje for konserter hvor problemet ikke var virkningen i seg selv, men måten den var finansiert på. Live-spilling gav høyere utbetalinger samtidig som strømmetjenestene ikke var etablert, og utbetalingene mine fra Tono var høye nok til at jeg fikk stemmerett. Siden den gang har jeg skrevet et stort antall verk, laget mange plateinnspillinger og har en minst like stor skapende og utøvende aktivitet nå som da.
Men systemet i Tono er endret, strømmeøkonomien er etablert og konstruert etter de store plateselskapenes profittjag. Konsekvensen er at utbetalingene mine fra Tono nå er så lave at jeg ikke ville fått stemmerett. Og dette gjelder ikke bare meg. En av Norges eldste og mest anerkjente samtidsmusikk-komponister, Lasse Thoresen, ville heller ikke fått stemmerett i Tono i dag.
Jeg tipper det gjelder mange flere også. Og hva med de kommende generasjonene av komponister og låtskrivere innen den uendelige floraen av smale sjangere som ikke oppnår jevnlig radiospilling og høye nok strømmetall til å kunne få stemmerett hos Tono i fremtiden?
Systemet for radiospilling er i dag lagt opp slik at musikken min i beste fall spilles noen få ganger i løpet av et år. Mediene dekker knapt musikken min, og jeg har aldri, noensinne, fått en eneste krone utbetalt for strømming (alle strømmetjenester på internett inkludert). For min egen del tenker jeg at dette viser at systemene i hvert fall ikke er lagt opp slik at de gagner den musikken som jeg lager. Samtidig er musikken min heller ikke laget for å treffe flest mulig på strømmetjenestene.
Ledige stillinger
Det er derfor jeg (og så veldig mange flere enn meg) trenger Tonos kulturelle midler, gjennom stipendene vi får til å skrive musikk og gjennom den uvurderlige hjelpen fra gruppeforeningene til å kjempe vår sak, tilby faglig og utdanningsmessig aktivitet samt andre tjenester, drive markedsfremmende tiltak og ikke minst påvirkningspolitisk arbeid.
Og det er her jeg vil høre fra artistene og låtskriverne selv, de som skriver de største låtene, slik Aslak Klever omtaler dem, og som tjener mest på hvordan systemet fungerer slik det er lagt opp i dag: Har dere noen egne meninger om dette, som dere er villige til å ytre offentlig og som ikke har gått gjennom plateselskapets og managementets sensur? Er dere enige med de store kommersielle selskapenes tolkninger av ideologien, eller har dere et mer nyansert syn på for eksempel fordelingen av penger til fellesskapet?
Hva mener dere om Tonos kulturelle midler? Det store spørsmålet her er vel om dere ønsker å ha dem eller om de skal bort. Og hvis dere vil ha dem, mener dere at alle bør bidra likt og ha lik tilgang på midlene? Eller skal de kulturelle midlene reserveres til de som genererer de største lisensinntektene til Tono?
Et interessant aspekt i denne sammenhengen er at det ikke trekkes kulturelle midler fra strømming eller andre online aktiviteter. Det kunne det jo gjerne ha blitt gjort, hvis dere spør meg.
Tono skal ha et ekstraordinært årsmøte i september som et resultat av blant annet Popular Demand sin utmelding. Dette ble bestemt en drøy uke etter det ordinære årsmøtet, som tok stilling til flere av sakene som Popular Demand er uenig i og vil ha vurdert på nytt.
Mener dere som er Popular Demand sine klienter at denne fremgangsmåten er god og demokratisk? Ville dere ha likt det dersom styret i Tono innkalte til ekstraordinært årsmøte på vegne av meg og ti samtidsmusikk-komponister som truet med å melde oss ut dersom Tono (og årsmøtet) ikke lyttet til oss?
Penger gir makt. Derfor teller meningene til dere jeg henvender meg til her: opphaverne og rettighetshaverne til musikken som gir de store utbetalingene, og ikke kapitalkreftene bak. Det dere mener vil være viktige bidrag inn i denne debatten, som kan potensielt ha stor innvirkning på livene til en stor gruppe artister, komponister, låtskrivere og så videre som ikke nyter like godt av systemene slik de er konstruert i dag som det dere gjør.
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade. Vi søker og mottar hvert år økonomisk støtte fra medlemmene i Foreningen Ballade, en inntekt som i tillegg til støtte fra Kulturrådet og annonseinntjening utgjør vårt finansielle fundament. Støtten Ballade mottar fra medlemmene kommer fra de kulturelle midlene i Tono.
