– Jeg vil heller være en geriljaaktør

Hver gang Bendik Hofseth nærmer seg suksess, mister han interessen. Nå er han blitt ridder av St. Olavs Orden, men snakker heller om geriljaer, studentene sine og hvorfor frihet er viktigere enn medaljer.

Jeg har alltid hatt et forhold til Bendik Hofseth, uten egentlig å kjenne ham. Han har vært en av de mest banebrytende stemmene i norsk jazz, men har også beveget seg i familiens periferi gjennom mange år.

Faren min har spilt med ham i ulike konstellasjoner opp gjennom årene, og moren min hang med Hofseth i ungdomsårene, i en periode da nær sagt «alle» jentene var opptatt av Bendik. Mamma har pleid å spøke om at han hadde en slags x-faktor. Ifølge myten tok han med seg damer på biblioteket for å teste om de hadde lest Kafka. Mens andre lot seg fascinere av skjønnhet, var Hofseth mer opptatt av intellektet.

Han fikk også sitt å stri med. Da han begynte å skrive inderlige tekster på norsk, haglet kritikken fra deler av pressen. Samtidig ble han den første norske jazzmusikeren som oppnådde reell kjendisstatus i USA, blant annet gjennom sitt medlemskap i Mike Mainieris legendariske band Steps Ahead.

Myter har en tendens til å feste seg til mennesker som skiller seg ut, og Bendik Hofseth har alltid vært vanskelig å plassere i én boks.

Han er en musiker i verdensklasse, men også en tydelig – og til tider kontroversiell – stemme i musikkbransjen. Gjennom arbeidet med organisasjoner som Tono og NorCode har han engasjert seg i spørsmål om opphavsrett, maktstrukturer og rettferdig fordeling i en bransje i stadig endring. Han er skarp, nysgjerrig og opptatt av langt mer enn musikk.

Kanskje er det nettopp derfor det føles litt paradoksalt at anledningen for intervjuet er at han nylig er blitt slått til ridder. Utmerkelsen feires blant annet med en stjernespekket konsert i Operaen som både peker bakover mot flere tiår, og fremover mot nye musikalske landskap. For mange ville en slik utmerkelse representert et høydepunkt, kanskje til og med et punktum. Men Hofseth har aldri virket spesielt opptatt av medaljer, titler eller anerkjennelse.

Han har alltid fremstått mer interessert i spørsmålene enn i hedersbevisningene.

– Hver gang jeg har vært nær suksess på et eller annet område, har jeg ofte mistet interessen, sier han.

Han tenker seg om et øyeblikk.

– Jeg tror det er fordi jeg da føler meg bundet til masta, på en måte.

Friheten har alltid vært det viktigste for musikeren som i sin tid var med på å fornye norsk jazz. Muligheten til å bevege seg, skifte retning og slippe å bli låst fast er en rød tråd som går gjennom både musikken, tankene og livet hans.

– Det er jo ikke noe gøy å bli slaktet. Men etterhvert ble jeg kanskje like mye oppgitt, forteller Bendik Hofseth. – Det er jo slik pressen fungerte, og kanskje fortsatt fungerer: De bygger deg opp som en offentlig figur, for så å rive deg ned. (Foto: Pressefoto)

– Jeg har alltid ønsket å være ambulerende.

Dette frihetsbehovet, som Hofseth kjente på allerede som ung, er også en viktig del av forklaringen på hvorfor han endte opp med musikken. Det var der han følte seg fri.

– Jeg likte å spille med vennene mine. Så ble det etter hvert noe jeg gjorde veldig mye, og da blir man jo god. Og når man blir god, blir det morsomt. Da gjør man det enda mer.

Musikken vokste gradvis til å fylle stadig mer av livet hans. Han studerte på dagtid og jobbet med band på kveldstid, og så tok det mer og mer overhånd. Etter hvert studerte Hofseth også musikk. Men han har egentlig aldri hatt noen sterk vilje om hvor han skulle.

– Jeg må innrømme at jeg har lest meg opp på noen av de gamle anmeldelsene av platene dine, og flere av dem var nådeløse. Ble du forbanna da du fikk kritikk fra norsk offentlighet? 

Hofseth ler.

– Hehe. Ja, det er jo ikke noe gøy å bli slaktet. Men etterhvert ble jeg kanskje like mye oppgitt. Det er jo slik pressen fungerte, og kanskje fortsatt fungerer: De bygger deg opp som en offentlig figur, for så å rive deg ned. Jeg rakk aldri å etablere noen sterk relasjon til «Bendik i verden». Og kanskje var det like greit.

Hofseth understreker at han setter enorm pris på ridderutnevnelsen, og anerkjennelsen, men det er også noe karakteristisk nølende i måten han snakker om den på. Som om han ikke helt vet hva den egentlig er ment å belønne.

– Ja, men hva er det for? Jeg gjør jo så mange forskjellige ting. Er det fordi jeg er snill med kollegaer og hjelper dem? Er det fordi jeg jobber med politikk på internasjonalt nivå? Er det fordi jeg spiller og skriver musikk?

Han stopper opp.

– Vi hadde en fantastisk kveld, hvor jeg bare ble marinert i ros og skryt. Det var veldig hyggelig. Men jeg fikk litt den følelsen av å være i min egen begravelse. Haha!

– Begravelse?

– Ja, jeg går gjerne i begravelser, og spiller også gjerne i dem. Det er mye rom for musikk i seremonier, og i de følelsene. Da hører man ofte familien fortelle om personen som er gått bort. Og man tenker: For en spennende person. Det hadde vært fint å bli kjent med ham. Tenk om han var her.

Han ler.

– Det var litt sånn. Å høre alle disse menneskene fortelle hvem de mente at jeg var. Åh, det er dette de tenker om meg. Det er dette de har ment. Det kom stemmer fra så mange forskjellige steder i livet mitt.

– Hver gang jeg har vært nær suksess, har jeg ofte mistet interessen, sier Bendik Hofseth. For den nyutnevnte ridderen har friheten alltid vært viktigere enn anerkjennelsen. (Foto: Odd Geir Sæther)

Jeg blir sittende og tenke på nettopp det. Alle de ulike versjonene av Bendik Hofseth som har eksistert i offentligheten gjennom årene. Musikeren. Komponisten. Samfunnsdebattanten. Læreren. Bransjepolitikeren. Fra den unge musikeren som søkte frihet i jazzen, til en rolle der han bruker stadig mer tid på å hjelpe andre med å finne sin plass i musikkbransjen. Han underviser, bygger strukturer og kjemper for bedre vilkår.

Er det fordi Hofseth selv har erfart hvor hard denne bransjen kan være, at han er blitt så opptatt av å ta vare på folk?

– Ja, det tror jeg. Sannheten er at jeg jobbet lenge i et kulturpolitisk felt der jeg ble mer og mer frustrert, fordi jeg ikke klarte å overbevise noen om noen ting. Og ingen ville være med på å tenke «utenfor boksen», sier Hofseth, og utdyper:

– Alle sto for de forutsigbare holdningene organisasjonene representerte, og de hadde isolert seg i skyttergravene sine. Ingen ville leke, tenke nytt, eksperimentere gjennom samarbeid. Til slutt tenkte jeg at jeg måtte begynne med begynnelsen, altså unge, vitebegjærlige og nysgjerrige mennesker. Derfor tok jeg initiativ til dette studiet i Kristiansand (et nytt studium innen music management, red.mrk.). Målet var å trene opp unge entreprenører, men også å lære av dem. Å forstå hvordan verden ser ut fra deres perspektiv, undersøke hva slags verden de ønsker å leve i.

Han mener erfaringen har vært uvurderlig.

– De fleste studentene kommer fra utlandet, men jeg ser spor av det samme her i Norge. Det er en generasjon som tenker annerledes. De ser bredere.

For Hofseth handler dette om mer enn utdanning. Han ser en musikkbransje som blir stadig mer konsentrert rundt et fåtall aktører.

– Det som skjer på toppen, er konsoliderende. De grabber til seg flere og flere slots.

Han nevner NRKs musikkprofil som et eksempel på utviklingen han reagerer på.
– Formateringen av musikk har gått altfor langt, det er blitt viktigere å være sjangertro enn å lage god musikk. Tankegangen om at musikk må være jazz nok, pop nok, klassisk nok og så videre er jo å ta et strupetak på det som bobler nedenfra, det er som å forgifte fantastiske deltaer og økosystemer av emosjonelt og menneskelig innhold.

Hofseth savner ikke nødvendigvis fortiden, men han savner strukturer som gjorde det lettere å få ting til å skje.

– Det var enklere før, mer bottom-up. Det var lett å fikse en turné i tre uker i Nord-Norge. Det høres nostalgisk ut, men det var faktisk sånn. Terskelen var lav. Ting lot seg gjøre.

Bendik solodebuterte i 1991 med popalbumet IX, og turnerte den gangen med bandet bestående av Paolo Vinaccia, Øystein Sevåg, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Audun Erlien og Reidar Skår. (Foto: Cathrine Wessel)

Hofseh tror utfordringene kom med Trond Giske som kulturminister. Han var flink og ordnet opp med ekstraordinære bevilgninger til musikkfeltet. Men pengene, som skulle ha blitt benyttet til å styrke grasrota, gikk til organisasjoner, institusjoner, spillesteder, rockemuseer og dermed kuratormakt.

– Et rockeforbund er jo helt avhengig av å definere hva rock er. Og dette har en silo-effekt, det er sensur i praksis. Som komponist og utøver ble man dermed stående i spagat mellom to sensurerende mellomledd: markedets formatering og organisasjonenes behov for selvberettigelse.

Dette er et regime som i sum lett understøtter lydige og forutsigbare kunstnere.

– Nå er vi der og vi må leve med konsekvensene. Et eksempel: Min ambisjon for 2026 er å spille en jobb hvor jeg tjener mer enn lydmannen. Jeg tror ikke det kommer til å skje. Men sånn er det blitt. For lydmannen tilhører institusjonen og har ordna forhold og dermed sikker lønn.

– Det er mye bra med det også. Masse flotte anlegg og knotter å skru på. Men jeg har spilt saksofon i 50 år, og så kommer det noen som har vært på kurs i tre måneder og bestemmer hvordan jeg skal låte.

Derfor foretrekker Hofseth akustiske saler, der instrumentene får tale mer for seg selv.

– Men dem er det ingen som bryr seg om lenger. Alle skal ha black box-er med store PA-anlegg. Igjen er det en skyggeside. Det er noe rett og galt her. Alt har konsekvenser.

Dette er noe av det han forsøker å formidle til studentene sine. Ikke bare hvordan de skal navigere i musikkbransjen, men hvordan de skal forstå kreftene som former den. Teknologi, økonomi og politikk er ikke abstrakte størrelser; de påvirker helt konkret hvordan musikk skapes, formidles og verdsettes.

– Lærer du unge studenter å manøvrere bransjen bedre?

– Det er normativt å påstå at vi har en bedre måte å gjøre ting på, men det er egentlig ikke det vi prøver å lære studentene. Vi prøver å beskrive verden slik den er. Jeg kan bli litt normativ innimellom, og det er ikke nødvendigvis så lurt som lærer. Oppgaven vår er å vise hvordan landskapet ser ut, og kanskje også peke på mulighetsrommene.

For Hofseth handler mye av dette om hvilke verdier man velger å styre etter.

– Mye av jobben ligger i å arbeide med hver enkelt student i forhold til hvilke verdier de ønsker å fylle livet sitt med, hvordan de vekter sin individuelle verdiportefølje. Hvis du for eksempel er veldig opptatt av penger, bør du egentlig ikke drive med musikk. Da ville du sannsynligvis ikke valgt noen av disse kulturindustriene i utgangspunktet.

Bendik Hofseth på en rundebordskonferanse med World Intellectual Property Organization (WIPO) 2015, som styreleder i Tono. (Foto: Emmanuel Berrod)

Likevel opplever han at mange unge mennesker går inn i feltet med åpne øyne.

– Det er veldig spennende å se. De skjønner at dersom jeg vil ha et sosialt liv fullt av kulturell kapital, er det ikke sikkert jeg får huset eller den dyre bilen. Men de velger det likevel.

Hofseth mener mulighetsrommet så annerledes ut for tidligere generasjoner. Noen traff bransjen på akkurat riktig tidspunkt og kunne bygge betydelige formuer. Slik er det ikke nødvendigvis lenger. Samtidig setter han størrelsesforholdene i perspektiv. Den globale musikkindustrien omsetter for rundt 60 milliarder euro. Det høres enormt ut, men tilsvarer omtrent formuen til én enkelt milliardær. Starbucks alene er verdt langt mer.

– Vi er bittesmå. Men vi betyr utrolig mye for mange mennesker.

Han mener utviklingen de siste tiårene har ført til at stadig større teknologiselskaper har tatt kontroll over verdikjedene som tidligere tilhørte kultursektoren. Det som har skjedd med bokindustrien, har også skjedd med musikkindustrien. Teknologiselskapene sluker mer og mer av verdiskapingen.

Likevel tror ikke Hofseth at kulturens betydning forsvinner av den grunn. Tvert imot.

– Da blir det disse geriljastammene som holder flammen levende. Og det er rom for det nå. Det fine med Trump er at han blotter den rå amerikanske makten. Og det man ser når den blotter seg, er egentlig ganske stusselig.

Han mener stadig flere begynner å stille spørsmål ved konsentrasjonen av makt i kulturindustrien.

– At vi bare skal finne oss i å gå på Øyafestivalen, som i praksis er blitt en holdeplass for Live Nation, det tror jeg ikke vi kommer til å gjøre så mye lenger. Jeg synes allerede jeg ser tegn til det.

– Hva med deg selv, Hofseth? Er du en aktivist?

– Nei, jeg vil heller være en geriljaaktør.

Han smiler.

– De folka på toppen har for lengst tapt. De skjønner ikke hva penger er til for. Penger er til for å spise god mat, ha natur- og kulturopplevelser, tenke nye tanker, høre god musikk og være sammen med folk. Og det er faktisk ikke så dyrt.

Det slår meg under samtalen med Hofseth at dette kanskje også handler om noe annet: en dyp lojalitet til fellesskapene han selv kommer fra. Hofseth vokste opp i kunstneriske miljøer hvor musikere, forfattere, billedkunstnere og tenkere levde tett på hverandre. Kreativiteten oppsto ikke i isolasjon, men i flokker.

– Vi var en sånn gjeng da jeg var ung. Kanskje 300 stykker. Noen drev med musikk, andre skrev, andre gjorde helt andre ting. Først er det bare kreativt. Noen tør noe. Det er en pulserende bevegelse.

Kanskje er det derfor han også virker så ambivalent til egen anerkjennelse.

– Når jeg får en sånn pris, så vet jeg jo at noen av mine kolleger, slik jeg ser det, er en mye mer verdifull og banebrytende musiker enn jeg er.

Han trekker på skuldrene. Det er ikke falsk beskjedenhet. Snarere virker det som om Hofseth har vanskelig for å betrakte prestasjoner som rent individuelle størrelser. Han vender stadig tilbake til kollektivet, til miljøene som former mennesker og gjør skapende arbeid mulig.

– Man blir litt beklemt, fordi man er så var på det. Kanskje noen ganger litt for var. Men man tar ansvar for kollektivet. Det er jo der man næres. Det er der man suger pupp.

Jeg protesterer forsiktig.

– Der tror jeg det er viktig å være raus med hverandre. Det som oppstår i kollektivet, blir jo også båret videre av enkeltmennesker.

Han nikker, men uten å virke helt overbevist.

– På den annen side, hvis en som faren din hadde fått en pris og stått der og vært beklemt, da hadde jeg vært sur på ham. Jeg hadde villet at han sto for det, på vegne av oss andre. Jeg kan ta imot en pris fordi jeg sier til meg selv at det er det er mitt ansvar å nådefullt og respektfullt ta imot.

– Hva blir veien videre nå da, etter å ha blitt slått til ridder? Det ideelle liv er levende til det dør, hevder den amerikanske forfatteren Vivian Gornick. Stiller du deg bak denne påstanden?

– Definitivt, men jeg forstår også at jeg må avgrense litt. Jeg har vært i Ukraina de siste to årene, og da hender det at jeg tenker at hvis jeg var 40 år, hadde jeg laget Kunstnere uten grenser, sier Hofseth, og fortsetter:

– Dialogen fra menneske til menneske som oppstår via kunst, det er det vi driver med. Vi driver med snarveier inn til hverandres intellektuelle og emosjonelle væren. Dette har vi holdt på med i tusenvis av år, så vi kan mye om det – hvordan vi berører hverandre. Det er ingen som reiser inn dit nå og spiller musikk, men det er utrolig behov for nettopp det.

Det er i slike rom Hofseth kjenner at han har en funksjon. Han beskriver det som en befriende følelse.

– Det er fantastisk. Jeg trenger ikke å rettferdiggjøre min eksistens med stipend fra Kulturrådet. Jeg kan bare stille meg opp og spille. Særlig i et land der så mye handler om sorg og motbakker.

For Hofseth er kultur noe grunnleggende annerledes enn politikk.

– Det begynner gjerne med at noen sier: «Vi må ha full boikott av Israel». Så svarer næringslivet: «Dette er komplisert. Det handler om arbeidsplasser, handel og mennesker». Da kommer neste forslag: «Ok, men da kan vi i det minste ta sport og kultur».

Han rister på hodet.

– Men det er jo det siste du skal ta. Det handler om makt. Politikere sier: «Dette tar jeg. Dette er mitt område.» Alt skal gjøres til politikk. Men kunst er ikke politikk. En av de viktigste oppgavene kulturinstitusjoner har, er å si til politikerne: «Fingrene av fatet. Vi holder på med noe annet her.»

Han mener kunst og kultur er blant de viktigste verktøyene vi har for å forstå hverandre, og beskriver det som fundamentet for mellommenneskelig forståelse. For diplomati. Og diplomati er igjen fundamentet for å unngå mange av krisene vi står i.

– Kanskje er det naivt å tenke slik. Men hadde jeg vært 40 år og hatt mer energi enn jeg har nå, kunne jeg sikkert funnet noen gærninger som ville vært med på å bygge noe rundt den tanken.

Pønkeren i Hofseth lever fortsatt i beste velgående.

– Jeg har aldri trodd på den fortellingen om at vi skal gjøre knefall for de økonomene som kommer inn i styrerommet og sier: «Dette er fantastiske ideer, men se hva det koster.» Jeg har lært meg å være skeptisk til de folka. Jeg tror de ofte tar feil og mistolker sin egen rolle. De viktigste tingene i verden handler om visjoner, sette seg mål, få med andre og dytte verden i en annen retning. Økonomer er mye bedre på å stoppe ting enn å igangsette noe nytt. Og jeg synes de har fått for mye innflytelse, for mye makt.

Han stopper opp et øyeblikk.

– De som samler mest penger, virker ofte som de forstår minst hva penger egentlig er til for. Hvis penger skal brukes til noe, må det være å spise god mat med venner. Men å samle på dem? Å sitte timevis foran en skjerm og spekulere i aksjer? Jeg kan ikke tenke meg noe verre.

Hofseth sier at han aldri har forstått ønsket om å gå omveien og kjempe for å få en stor formue når det man uansett ønsker å bruke penger på, er rett foran en – og tilnærmet gratis. Enda mindre forstår han hvorfor vi som samfunn tillegger slike mennesker en egen prestisje og status.

– Hva er det egentlig vi beundrer dem for? Er det virkelig så smart å bruke livet på å bli rik når du uansett ikke vet hvordan man bruker penger? Når du forveksler verdier med penger?

Han trekker frem et sitat av Oscar Wilde:

– «They know the price of everything, and the value of nothing.»

Så blir han stille et øyeblikk før han fortsetter:

– Ingen kan kjøpe tilbake forspilte sjanser, et ulevd liv eller fortiden. Men det er klart – du kan jo få en bedre pensjon ut av det. Og det er jo noe. Jeg var forøvrig på en middag en gang og spurte en fyr hva han jobbet med. «Valutamegler,» svarte han. Jeg spurte hva det egentlig innebar. Mot slutten av kvelden sa jeg: «Så det du gjør, er å spekulere i om en nasjon går dårlig, og om du kan tjene penger på det?» «Ja,» svarte han fornøyd.

– Da sa jeg: «Jeg håper du får jævlig godt betalt, for maken til møkkajobb har jeg aldri hørt om.»

Han ler igjen.

– Han ble rasende. Men jeg mente det. Jeg forstår ikke hvordan folk havner i slike moralske situasjoner.

– Hva med deg selv? Får du bedre betalt etter at du ble utnevnt til ridder?

– Nei, sier Hofseth og smiler. – Jeg tjener fortsatt mindre enn lydmannen.

Så haster han videre til Marienlyst og neste intervju. Denne gangen til NRKs «Drivkraft». Ingenting kunne gitt mer mening.