Anders Lindstad er regissør og produsent i Peiling Film & TV. Han står bak en rekke konsertfilmer, musikkproduksjoner i NRK, musikkvideoer og dokumentarer. Lindstad regisserte også serien «She Composes Like a Man» med dirigent Cathrine Winnes som programleder. Serien om kvinnelige komponister ble laget for SVT, og ble nominert til den internasjonale tv-prisen Rose d’Or. Den ble også vist på NRK. (Foto: Klaus Rødahl)
– Et utålmodig publikum kan også begeistres
"Knut Skansen tør å si høyt hva NRK faktisk betaler for musikkprogrammer de ikke lager selv. Det er befriende. Nå kan vi endelig diskutere hvor mange Maskorama-kostymer en god konsertopplevelse på TV er verdt. Men å skylde på TikTok er en avsporing," skriver regissør Anders Lindstad i dette innlegget i debatten om konsertfilm og formidling.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner. Lindstads innlegg er et tilsvar til regissør Ruben Sletthagen og Knut Skansen i Oslo-filharmoniens innlegg om dokumentasjon og audiovisuell formidling av musikkarven vår.
Av Anders Lindstad, regissør og produsent, Peiling Film & TV
Først vil jeg utfordre både Sletthagens og Skansens beskrivelser av fortiden, som kan minne om glansbilder.
For hvem var egentlig pandemien en digital gullalder, slik Sletthagen hevder den var? Min påstand er at færre audiovisuelle produksjoner fra covid-årene vil bli blant dem som «står igjen» og verdsettes høyt av publikum, enn hva tilfellet har vært både i årene før og etter. For mye innhold med for lav produksjonsverdi ble produsert, og da tar man ikke publikum på alvor.
Dette handler ikke bare om økonomi, men også om hvor dyktige vi som fagfolk og historiefortellere er til å ta seerne og lytterne inn i et spennende, musikalsk rom.
Jeg søkte opp Sletthagens tyske eksempel på «globale ikoner» på YouTube. Første søketreff var Tsjaikovskijs 5. symfoni som ble publisert for en drøy uke siden.
Verket er enormt populært, men jeg synes ikke seertall på 25 000 (startede strømmer med minst 30 sekunders seertid) lever helt opp til den påståtte suksessen. Når inntektene som genereres fra slike seertall knapt dekker parkeringsavgiften under Oslo Konserthus på en produksjonsdag, er det legitimt å spørre seg om dette er en bærekraftig modell.
Monopolet kommer ikke tilbake
Skansens historietime fra NRKs oppstart til oppløsningen av kringkastingsmonopolet har også begrenset verdi.
Man skal ikke undervurdere hva slags motvilje det kan skape hos et publikum å bli påtvunget noe uten mulighet til å velge det bort. Eneste alternativ man hadde i sin tid, var å skru av. Arven fra monopoltiden er også ambivalent, og det hjelper lite å romantisere denne perioden i vår tid.
Men som historiske dokumenter har selvfølgelig påkostede produksjoner fra tidligere årtier en verdi i seg selv, uansett hva publikum i samtiden må ha ment. Og hva det vil si å lage en «transmisjon», bør bety noe helt annet i dag.
Ledige stillinger
De aller beste i faget klarer å lage svært engasjerende produksjoner der partiturforståelsen bare er første trinn. En konsert er alltid mye mer menneskelig, rik og impulsiv enn en kameraregi man har planlagt på forhånd. Når produksjoner ikke lykkes med å romme dette, kjeder dagens publikum seg. Med god grunn.
Publikumsvaner utvikler seg, de reverseres ikke. Slaget om publikums oppmerksomhet har flyttet seg til et annet sted de senere årene. Mitt eget produksjonsselskap har nylig hatt tre konsertfilmer plassert i beste sendetid lørdag kveld på NRK 1 i løpet av et halvår.
Men konserter, annet musikkinnhold og kulturstoff generelt burde prioriteres mye høyere når forsidene på NRKs TV-spiller og nrk.no deskes. Folk ser hva de vil når de vil, men de må kunne oppdage innholdet. Hvordan skal de finne musikken hvis NRK gjemmer den bort?
Kvalitet kan «binsjes»
Før pandemien laget vi en dokumentarisk miniserie og konsertspesial om orkestermusikk komponert av kvinner. Prosjektet ble i all hovedsak finansiert av svenske SVT, ble Rose d’Or-nominert og den internasjonale versjonen ble distribuert så langt av gårde som Sør-Amerika. I Ballades omtale var det spesielt gøy at Ravis «binsjing» av serien ble nevnt.
NRK sendte den også, men til en pris som bekrefter Skansens bilde av de økonomiske realitetene: Her hjemme hadde produksjonen vært umulig å finansiere.
Om noen få uker samarbeider vi igjen med utenlandske aktører som legger ressurser i norske, klassiske utøvere. Spesielt når filmingen skjer her, er dette lønnsom kultureksport – penger rett inn til AS Norge. Men vi trenger mer backing fra hjemmemarkedet.
Den klassiske musikkens utfordringer
Kulturbruksundersøkelser viser at store deler av befolkningen ikke setter sine ben i konsertsaler eller operahus for å oppleve klassisk musikk i løpet av et år.
Men de aller fleste bruker tid i sofaen foran TV-en. Der er tempoet fortsatt et annet enn på TikTok. Og ja, da forplikter det at både institusjonene og allmennkringkasteren er offentlig finansiert. Det er jeg enig i. De offentlige midlene som bevilges til klassisk musikk, burde komme flere til gode.
Jeg tror man skal være varsom med å plassere medierte musikkopplevelser automatisk som annenrangs, slik det er naturlig å tolke Skansen: «En filharmonisk konsert er som regel noe som skjer i øyeblikket, og siden er den borte for alltid.»
Problemet til Oslo-filharmonien er bare det at Oslo Konserthus er så uegnet for orkestermusikk at det ikke finnes noe orkester i verden som kan låte akseptabelt i den salen. Med virkelig sterke audiovisuelle produksjoner kan Oslo-filharmonien få vist fram hva de er gode for, uten å flytte seg ut av salen de er belemret med.
Se til Sverige
Det kan være nyttig å sammenligne seg med naboland av og til. For eksempel kan man se på hva SVT har gjort annerledes enn NRK. Den mest slående kontrasten er selvfølgelig at forrige kringkastingssjef var avismann, og at han gjorde nrk.no til en nettavis som er helt avhengig av skrevne artikler. Dette er tidenes lissepasning til de politiske partiene som ønsker kutt i NRK, og i Sverige har man unngått å gå i den fella.
Men programdirektør i SVT, Eva Beckman, definerte også tre hovedpremisser for hvordan SVT skulle drive med kultur i en svensk debatt tidligere (min gjengivelse og oversettelse):
For det første må volumet være stort nok til at SVT gir deg en god bredde og at man dermed «henger med» på mye av det som skjer i kulturlivet. Blir det for lite innhold, bryter man «kontrakten» med publikum. For det andre er jobben til allmennkringkastere å senke terskler som lang reisevei til kulturopplevelser eller andre sosio-økonomiske faktorer som skaper skiller i tilgang til konserter og andre live-opplevelser. For det tredje trenger man innhold som begeistrer og inspirerer.
Jeg etterlyser at NRK blir like tydelig i sin oppdragsforståelse som dette.
TikTok er ikke konsertfilmens fiende
Organisten Anna Lapwood er blant musikerne som har haugevis av følgere i sosiale medier, og dette har bidratt til suksessen hennes. Da hun spilte i den tyske byen Köln for noe tid siden, var køen utenfor katedralen kilometerlang.
Den flotte dokumentaren om henne som ble presentert på en messe og festival hvor mitt produksjonsselskap deltok i Berlin i februar, har imidlertid ikke oppnådd tilsvarende interesse.
Suksess i sosiale medier lar seg ikke uten videre overføre til tradisjonelle medier, selv om SoMe-suksessen finner veien rett til konsertsalene. Landskapet er krevende, men det betyr ikke at vi skal gi opp. Og kilometerlange køer utenfor konsertlokaler har jeg vanskelig for å se som et problem, uansett hvilken kanal som har bidratt mest til populariteten.
For at konsertfilmer, musikkdokumentarer og annet kulturstoff ikke skal tilhøre fortiden, kreves det satsing, og at det som serveres til publikum holder ekstremt høyt nivå over tid. Men vi må være i takt med publikum, ikke lengte tilbake til et kringkastingsmonopol eller at et virus stenger alle inne. Vi må sikte høyere.
