PLATEANMELDELSE: Kontrabassist og komponist Mats Eilertsen var tidlig ute med strømmekonserter fra Sentralen i Oslo. Nå slipper han albumet «Solitude Central», et av de første stille konsertopptakene fra pandemiens første vår.
Mats Eilertsen
Solitude Central
Hemli
Mats Eilertsen, kontrabassbass og live-elektronikk
Live solo-konsert under pandemi-lockdown på Sentralen, Oslo 30. mars 2020, i serien Koronerulling med HES og Christer Falck
Opptak: Anders Siegrist Oliver og Ole-Espen Kristiansen
Utgivelsesdato: 5. februar 2021
«Er det en ting vi freelancere vet er jo at det eneste som er helt sikkert i vår bransje, er at det er usikkert,» skreiv Mats Eilertsen i et innlegg på sin Facebook-side for litt siden, en tekst som også ble gjengitt på Ballade sine nettsider nylig. Kunstnere, og særlig jazzmusikere, er jo vant til å improvisere og å ta i bruk all den kunnskap man besitter for å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Akkurat her kan man si at slike som Eilertsen var bedre skodd enn de fleste til å møte usikkerheten som oppstod da store deler av samfunnet måtte stenge ned for snart et år siden.
Likevel ble det jo tydelig ganske snart etter at så og si hele verden gikk inn i sosial distanseringsmodus at situasjonen var vanskelig, kunstnerisk så vel som økonomisk, for musikere. Den økonomiske biten gjort særlig vrien da de i dag ikke kan tjener penger på å selge musikken sin lenger. Takket være de urettferdige fordelingsmodellene til ledende strømmetjenester. Man er derfor blitt ekstra avhengig av inntekter fra konserter. Men så kunne man plutselig ikke få spille konserter heller.
Driftige folk kastet seg rundt. På Facebook kom gruppen Brakkesyke, som formidlet strømmede hjemmekonserter, i mer eller mindre høyoppløselig format, fra musikernes stue til et hjemmesittende publikum. Med håp og ønsker om at de som så og hørte på kunne donere en slant som virtuelle inngangspenger. Mats Eilertsen var en av de tidlige deltakerne på Brakkesyke, og hans opptreden var da også en av de mest minneverdige av disse konsertene, i all sin, av nødvendighet, mer lo-fi-artede estetikk enn det Eilertsen nok var vant med fra tidligere.
Hans konsert står sånn sett i dialog med arrangementene som ble lagt ut på en annen Facebook-side, Deep Tones for Peace. Rett nok var denne delvis politisk motivert, da den har bakgrunn i støtte til Black Lives Matter-protestene og motstand mot fascismens fremtog. Men her delte altså bassister, primært kontrabassister, fra størrelser som William Parker og Mark Dresser til langt mindre kjente musikere fra alle verdenshjørner, korte og lengre strømmede konserter med dype toner som forhåpentligvis kunne hele, styrke, og inspirere.
Det er mulig det er mange år med lytting til soloutgivelser av musikere som Barre Phillips, Joëlle Léandre og utallige andre kontrabassmestere med dem, eksempelvis Sigurd Holes nydelige Lys/Mørke fra i fjor, som gjør at jeg synes oksefela kler denne solo-rollen ekstra godt. Dens egenskaper og potensial for det dype og rungende så vel som det mer søkende og lyse. Den kan låte både standhaftig og robust, men også dirrende melankolsk og sårbar.
Alt dette ting som Mats Eilertsen evner å få ut av bassen, ypperlig eksemplifisert på hans nyeste soloinnspilling, Solitude Central. Innspillingen ble tatt opp på den første av to konserter han gjorde fra Sentralen i Oslo, også disse del av programmer med strømmede konserter, om enn langt mer profesjonelt produsert enn Brakkesyke-giggene. Opptakene er derfor godt egnet til å gi ut på plate, noe som altså Eilertsen nå har gjort, og det på eget selskap. Tilgjengelig i fysisk format så vel som digitalt, for eksempel via Bandcamp. Men ikke på vanlig strømming. Noe denne skribenten har full forståelse for.
Omslaget til Mats Eilertsens Solitude Central (Foto: Mats Eilertsen)
Det er særlig to ting med Solitude Central som gjør at den peker seg litt ut fra Eilertsens øvrige arbeider, sånn utover at det er en soloutgivelse. Det ene er at han på de fleste stykkene spiller arco, ypperlig sådan, mens hans eiendommelige fingerspill holdes til det minimale. Det andre er mye bruk av elektronikk, noe Eilertsen også benyttet seg av da han spilte i gruppen Food, men som han ikke har brukt særlig mye av i andre sammenhenger. Her bruker han blant annet looping og lydforvrengninger.
Stundom brukes elektronikken på forholdsvis subtile måter. For eksempel på åpningen «Opening Solitude», der Eilertsens buede toner, først lyse før han avslutningsvis legger seg lenger og lenger ned i registeret, bøyes aldri så lite, slik at de får et litt syrlig, nesten skjelvende, for ikke å si gråtende tilsnitt.
På faretruende «5th Solitude» er derimot det elektroniske langt tydeligere. Her forvrenges lyden av kontrabassen nesten til det ugjenkjennelige. Jo, det er tydelig en bass, men den høres nesten maskinell ut, data-manipulert, som en dyp robotisk røst. Skurrende, som i mørk, elektronisk musikk. Etter hvert legges et mønster i loop og danner bakgrunn for snerrende, skjærende utbroderinger, igjen forvrengt, der bassen låter som en el-gitar, nesten som i en ekstatisk Jimi Hendrix-solo.
Ledige stillinger
På «2nd Solitude» akkompagnerer han en sørgmodig melodi med mørke, gyngende, lange buedrag kjørt i loop, sammen med knirkende lyder, nærmest som vind og vær som drar i tre- og mastverket i en gammel skute. Klangfulle «3rd Solitude» følger et A-B-A mønster der lett sørgmodige arco-oppspill åpner for pizzicato-soli i klassisk Eilertsen-stil, med hint av folketoner, søkende og lengtende.
«Det går an å være alene, men trygg på seg selv eller sin egen tilstand med alle dens stemninger,» uttalte Eilertsen i et intervju med Jazz i Norge forleden. Solitude Central byr på mange stemninger preget av ensomhet og alenehet. Det er både vakker og sørgmodig musikk. Men den er også fattet, karaktersterk, og håpefull.
