Ny doktorgrad er kritisk til etnoromantikken i lærebøker om musikk, og hevder hele kulturfeltet fokuserer for mye på forskjeller.

Fra læreboken Opus 2. utgave 2006

I doktoravhandlingen Det etniske steget. En drøfting av kulturelt mangfold i pedagogiske tekster for musikk for norsk ungdomsskole har Anders Rønningen studert innholdet i de tre vanligste lærebøkene i musikk på ungdomstrinnet. Den nyeste boken er utgitt i 2006, de to andre er fra år 2000 og 1991. Spørsmålet han stilte var: Hvordan fungerer disse mot uttalte mål i læreplanen om mangfold og inkludering?

– Arbeidet mitt er ikke en vurdering av lærebøkene i seg selv. Jeg har forholdt meg til bøkene, og forsøkt å se hva som skjer når en tradisjon beskrives med ord som for eksempel ’høvding’ og ’magiske ånder’, mens beskrivelsen av en annen tradisjon viser frem dens kunstnere, sier han.

– Jeg gikk helt ned på et erkjennelsesfilosofisk nivå: Det som handler om kultur, identitet og representasjon. Jeg forsøkte å koble fremstillingene av for eksempel afrikansk musikk til målene i læreplanen om at fremvisningen skal føre til bedre inkludering. På bakgrunn av fremstillingene tror jeg ikke det funker så godt.

Anders Rønningen Foto: Privat
Anders Rønningen Foto: Privat

Etnoromantikk
Rønningen understreker at studien ikke er noe innlegg i mangfoldsdebatten. Han har ingen agenda for eller mot mangfold. Spørsmålet er hvordan bøkene fungerer til formålet de er laget, og Rønningen diskuterer dette opp mot begrepet multikulturalisme, her forstått som de strategier som er i bruk for å regulere, ta hånd om eller beskrive og forstå flerkulturelle samfunn, nærmest som en ideologi.

– Et typisk eksempel er bøkenes fremstillingen av trommer som viktige instrument i Afrika, fordi de kan brukes til å sende beskjeder med fra landsby til landsby. Det har sikkert skjedd at det har vært brukt taletrommer som har et semantisk innhold. Men jeg har vært i Afrika i mange år og SMS funker veldig fint. Det er altså ingen grunn til å trekke frem dette aspektet som annet enn noe eksotisk. Det er etnoromantikk.

– Hva skjer med musikkforståelsen når presentasjonen er, som du sier, etnoromantisk?

– Det som blir tydelig gjennom både lærebøkene og multikulturalismen er at man har en vestlig forståelse i bunn for å forstå all musikk. Det er selvsagt at vi tolker musikk fra Afrika gjennom «vårt» tolkningssystem. Men det er problematisk når utgangspunktet ikke blir problematisert.

Det blir som å bedømme en restaurant på bakgrunn av bilder av maten.

– I Norge og i lærebøkene bruker vi musikkbegrepet om klingende musikk. Det er klang, rytme, tempo, harmonikk og melodi. Andre steder kan dette være å regne som et avfallsprodukt, som bare lyd. Der kan musikken forstås som alt som skjer på en konsert, altså helheten av alt musikere og gjester gjør sammen. Da blir det urettferdig å bedømme musikken som lyd alene. Det blir som å bedømme en restaurant på bakgrunn av bilder av maten.

Misvisende sammenlikning
Rønningen forventet ikke at lærebøkene skulle ha et annet ståsted. Men han mener det er kritikkverdig at det ikke reflekteres over hvorvidt sammenlikningen av musikk fra for eksempel Afrika, og lyden av klassisk vestlig musikk kan være misvisende.

– Den afrikanske musikken forstått som lyd vil falle igjennom. Den er egentlig ikke så bra i vår betydning av ordet ”musikk”. Men å skulle analysere musikken som lyd er som å sitte med lydopptaket fra en fest, for å forstå festen. Det er ikke lyden av festen som er viktig, men opplevelsen.

Fra forestillingen Slottet i sanden. Ballades anlmelder skrev : at forestillingen "åpner for ulike forståelser og hybrider, og unngår å skape skiller mellom ”oss og dem”.
Fra forestillingen Slottet i sanden. Ballades anmelder skrev : at forestillingen “åpner for ulike forståelser og hybrider, og unngår å skape skiller mellom ”oss og dem”.

– Mer enn å være en kritikk av lærebokforfatterne er det en kritikk av hele kulturfeltet. Det er nemlig det samme skolene gjør på FN-dagen, eller tidvis Rikskonsertene, når de tar etniske innvandrere og setter dem på en scene. Så forbruker vi dem innenfor vårt mønster og vår filosofi. Kanskje kan det være sånn at det bare er lyden av musikken vi får?

Fremmedgjørende og eksotifiserende
Rønningen mener en del fremstillinger av andre kulturer virker fordummende i lærebøkene.

– Det man kunne gjort var å sammenlikne afrikansk folkemusikk med den norske. Det gjør man ikke. Snarere sammenlikner man profesjonell vestlig musikk med bruksmusikk og afrikansk barnemusikk, som ville være mer naturlig å se i sammenheng med norsk barnekultur. Det blir en veldig urettferdig sammenlikning, uten at dette kommenteres. Og det medfører en devaluering av det afrikanske.

Selve tanken på at musikk skal reise er essensialistisk.

Ideen om multikulturalisme
Selv mener Rønningen at styrken i hans arbeid ligger i at han snakker om hele den flerkulturelle diskursen i Norge, og i vesten for øvrig. Han setter spørsmålstegn ved ideen om multikulturalisme i akademia, og da ikke bare i lærebøkene.

– ”Musikk” forflytter seg ikke. Selve tanken på at musikk skal reise er essensialistisk. Det er som å mene den har et eget liv. Musikk blir objekter, og det er en vestlig måte å se på musikk på. I andre deler av verden er ikke musikk et objekt, den kan være en aktivitet.

– Det jeg stiller spørsmål ved er det multikulturalistiske tankegodset som man finner i akademia, og som lett kritiserer andre for å ha en for lettvint omgang med kulturelt mangfold. Men kanskje er denne multikulturalistiske kritikken likeså skjev og problematisk som etnoromantikken vi ser i lærebøkene. I lærebøkene er skjevhetene i alle fall lette å se; det er elg i solnedgang over hele linja. Det er gode intensjoner, mens det er mer å kritisere oss middelaldrende hvite menn i akademia for.

Anders Rønningen med Instrumentet «Valiha»; en bambusharpe fra Madagaskar, som han bruker og har brukt mye som musiker.
Anders Rønningen med Instrumentet «Valiha»; en bambusharpe fra Madagaskar, som han bruker og har brukt mye som musiker.

Et slikt kritisk poeng er ifølge Rønningen at språket som brukes i mangfoldssamtalen i seg selv kan virke ekskluderende. Han påpeker at selv den beste multikulturalist ikke kan være noen nøytral aktør. Deler av oppgaven er dermed også en problematisering av Rønningens eget ståsted, og med det også prosjektets gyldighet.

Når mennesker møtes
Til daglig jobber Rønningen i Norsk kulturskoleråd. I dette arbeidet møter han flere flerkulturelle prosjekter. Noen av dem vektlegger forskjeller, og han er ikke sikker på om det er klokt, hverken der eller i lærebøkene.

– Vi behøver ikke fokusere bare på forskjeller. Det skaper interesse, men ikke integrering. Vi kan også se på likheter. Vi kan ha bilder av afrikanere i lærebøkene, i olabukse, med mobiltelefon og på en scene, i stedet for å vise bilder av dansende naturbarn. Samtidig er det ikke mulig å skape noen vi-følelse uten å skape forskjeller til andre. Det er noe uløselig her, og det må vi være bevisste på.

Vi kan ha bilder av afrikanere i lærebøkene, i olabukse, med mobiltelefon og på en scene, i stedet for å vise bilder av dansende naturbarn

– Men jeg mener det er klokt å la mennesker møtes. I lærebøkene er det ikke mennesker men kulturer, som møtes. Lydeksemplene i de fleste lærebøker krediterer ikke musikerne, man finner ikke oppføringer av tid og sted for opptakene, de representerer bare en kultur. Afrika blir viktig, ikke kunstneren: Det blir rendyrket etnisitet uten folk inni.

Konstruksjonen «Etnia»
I avhandlingen bruker han betegnelsen «Etnia» om dette. «Etnia» er en kulturell konstruksjon uten mennesker. I bøkene er Etnia i all hovedsak forstått som en eller annen variant av Afrika.

– Du møter ingen personer i Etnia. Men når det er snakk om for eksempel Jan Garbarek, møter du ham med navn, bilde og fortellinger om hvor han har spilt.

– Hvis målet er å skape inkludering, integrering og å utvide ’det norske vi’, slik det ofte heter, så handler det om å legge til rette for møter mellom mennesker. Da er ikke innholdet, for eksempel analyser av trommemønsteret i Senegal, eller Beethoven så meningsfullt. Det er det heller ikke å sette mennesker fra andre kulturer på en scene, og produsere etnisiteter. Det viktigste er å legge til rette for at folk gjør noe sammen, uavhengig om det er klassisk eller folkemusikk.

Igor Dunderovic Foto: Frank Ludvigsen

Igor Dunderovic Foto: Frank Ludvigsen, © Frank Ludvigsen

Ukul oppgave
Musiker og komiker Igor Dunderovic mener doktoravhandlingen har en absurd problemstilling.

– I det øyeblikk du putter musikk i læreboka så blir det kunstmusikk. Å be om at noe i en lærebok skal virke inkluderende er en god retningslinje, men en vanskelig oppgave. Det gjelder Ibsen, Wergeland, matematikk, grammatikk og rock’n roll. Det handler ikke om musikk, men om tenåringer. De leter etter sin identitet, de skal ikke være som foreldrene, og i hvert fall ikke som læreren. Bare det at afrikanske trommer er nevnt i lærebøkene, gjør dem litt ukule, sier Dunderovic.

Mangfold ikke fest
Han mener for øvrig at man i Norge behandler andres folkemusikk like pent som sin egen. Han opplever norsk folkemusikk som ganske institusjonalisert, både hardingfele og folkeviser.

– Bandet mitt, Fetterforeningen, er et godt eksempel på dette. Vi spiller balkansk festmusikk. Men i Norge blir vi ikke brukt til fest. Vi blir brukt til å vise frem det internasjonale mangfoldet, slik læreboka gjør. De vi når i Norge er P2-lyttere, type intellektuell venstreelite, men ikke folk på bygda. Vi når ikke vanlige folk.

– Jeg er selv P2 lytter, så jeg kommuniserer for så vidt med den riktige gruppen. Men jeg skulle ønske jeg nådde vanlige nordmenn på låvefest. En av mine agendaer er integrering. Jeg ønsker å fortelle nordmenn at vi liker det norske. Vi kan lage noe som er norsk, som en vanlig nordmann kan lage. Skulle jeg nådd de vanlige folkene burde jeg spilt countryrock. Så lenge jeg synger om asylmottak i sju åttendeler, så forblir jeg et morsomt innslag i bybildet, og ikke en av folket.

Trenger fanbase
Dunderovic begynte å lage sanger med norske tekster og balkansk folkemusikk for å skille seg ut og lage noe originalt. Det ble en slags suksess, men endte opp som smalt. Nå føler han at han må grave seg ut av sin egen nisje, mye fordi han tror balkanmusikken oppleves for fremmed for norske ører. Det gjelder kanskje også klassisk og samtidsmusikk, tenker han.

– P2-lytterne lytter og forstår. De tenker og liker. Men de går ikke på byen og drikker seg fulle til musikken. For å bli stor artist må du ha en gruppe fans som identifiserer seg med deg fullt ut. Alle de store artister har en forankring, musikalsk eller demografisk. Jan Eggum er stor fordi Bergen backer ham. Åge Alexandersen er rågod, men han er større fordi Trøndelag backer ham. Du er folkets artist når folk drikker til musikken din.

For å bli stor artist må du ha en gruppe fans som identifiserer seg med deg fullt ut. Alle de store artister har en forankring, musikalsk eller demografisk.

– Og hva er min forankring? Bosniere i Norge, kanskje. Men, jeg synger jo på norsk. Det er 10 000 bosniere i Norge, de liker meg, men de synger ikke mine norske sanger når de skal slappe av. De synes jeg er morsom, og det er det. Jeg sliter med et imageproblem.

Han forklarer dette med at musikk også handler om nostalgi. Bosniere, eller andre innvandrere, slapper ikke av med norske sanger, på samme måte som de aller fleste nordmenn ikke setter på balkanviser. De som gjør det er som nevnt «intellektuell venstreelite», og blant dem møter han problemet med manglende kjøpekraft.

Å knekke den norske koden
I fjor skrev Dunderovic et innlegg i Ballade om da han i begynnelsen av karrieren etterlyste kontakt med Rikskonsertene, og ikke fikk noe svar. Han har mye godt å si om Rikskonsertene. Eventuelle mangler mener han oppstår i møter mellom høy- og lavkultur og ikke som et flerkulturproblem i seg. Det betyr ikke at det ikke er utfordringer for flerkulturelle musikere når de møter organisasjonen, og i Norge.

– En nordmann kan mangle nettverk og bransjeerfaring som nyutdannet musiker. En innvandrer er som en nyutdannet musiker i 20 år. Jeg knakk den norske koden etter hvert, men det er mye fordi jeg er utdannet sivilingeniør fra NTNU, med all forståelse av norsk byråkrati og logikk som kommer med det. Jeg endte opp med å ha mitt eget selskap, eget studio og egen kompetanse på å søke om støtte. Men hvordan skal en ekte musiker fra Eritrea klare å orientere seg i dette?

– Når Rikskonsertene tar inn en artist, for eksempel meg som jeg håper på, får artisten en sjanse. Men etter endt turné overlates artisten til seg selv, med mye mer erfaring. Da har Rikskonsertene gjerne hjulpet artisten å utvikle en nisje. Nisje kan være bra, men det kan også være altfor nisje. Utenfor Rikskonsertene funker det kanskje ikke. De skulle heller lært meg country så jeg fikk noe å leve av etterpå.

Scott Rogers Foto: Lars Opstad
Scott Rogers Foto:
Lars Opstad

Kjernen av produsentens arbeide
Konsertsjef Scott Rogers i Kulturtanken, tidligere Rikskonsertene, forteller at han er godt kjent med forskningen til Anders Rønningen. Han mener Rønningen setter fokus på mange vesentlige utfordringer med relevans for Kulturtankens skolekonsertordning og for Den kulturelle skolesekken.

– Dette er problemstillinger i kjernen av produsentenes arbeid, og prinsipielle etiske dilemmaer som fortløpende er til diskusjon i produsentnettverket, og i ordningens programråd. Skolekonsertordningen skal vise fram musikktradisjoner fra hele verden. Ofte innebærer dette at musikken blir spilt av musikere som kommer fra andre land og representerer ulike kulturer, sier Rogers.

Spørsmålene produsentene ifølge Rogers må stille seg kan for eksempel være «Hvordan gjør vi ukjente tonespråk tilgjengelig for barn? Hvilke formidlingsvalg er riktig for en produsent å ta i denne sammenheng?»

Kulturell ramme
Det at forestillingene skulle produsere etnistitet slik Rønningen hevder kan skje, vil Rogers imidlertid ikke være med på. Igjen svarer han ved å trekke frem en rekke retoriske spørsmål.

– Skolekonsertordningen sender musikk på turné. Musikken er ikke et uttrykk for noen etnisitet. Kan man presentere et fremmed musikkuttrykk for barn uten å samtidig forankre det med relevante kulturreferanser? Hva er det som gjør et musikalsk uttrykk fra andre land autentiske, og er det mulig å unngå en generalisering av andre kulturer i en slik sammenheng? All tradisjonsmusikk er selvfølgelig knyttet til en tradisjon. Kan man ha forståelse for den ene uten å kjenne til den andre?

– Norsk tradisjonsmusikk blir mer relevant og lettere tilgjengelig for mange barn når den er ledsaget av folkeeventyr, sagn eller dans. Musikk fra andre kulturer blir også lettere begripelig når den er satt i en relevant kulturelle ramme. Er dette et arbeid som skaper stereotyper? Helt sikkert. Er stereotyper av denne typen udelt negative, eller representerer de et utgangspunkt for barn å kunne utdype deres forståelse av at folk er forskjellige og egentlig veldig like samtidig?

Vi er naive hvis vi tror at en konsert med musikktradisjoner utenfor Norge alene kan skape varig forståelse, toleranse eller inkludering.


Utenfor referanserammen

I motsetning til lærebøkene har skolekonsertordningen ifølge Rogers ikke et integrerings- eller inkluderingsprosjekt. Konsertene handler derimot om å lære å bruke ørene, og nettopp forsøke unngå eksotifisering.

– Vi er naive hvis vi tror at en konsert med musikktradisjoner utenfor Norge alene kan skape varig forståelse, toleranse eller inkludering. En konsert uten grundig formidlingsarbeid kan ha motsatt virkning, hvor barn risikerer å få inntrykk av at andre kulturer er rare og deres musikk ubegripelig.

– En skolekonsert skal være et glimt inn i noe nytt. En seksåring på skolekonsert møter nesten alltid et uttrykk som ligger utenfor barnets referanseramme, uansett sjanger eller kulturelt ståsted. Og slik skal det være. Vi skal vise barn og unge at det musikalske universet er uendelig mye større enn den musikken som er lettest tilgjengelig via et kommersielt underholdningstilbud. Vi kan ikke lære å bruke ørene til oppdagelse hvis vi vandrer i samme landskap dag etter dag.

Publisert:

Del: