Larviksmusikeren Bellman ønsker seg lavterskeltilbud for små artister fra Music Norway. Selv mener han å ha sitt kjernepublikum i Sør-Korea.

Bellman Foto: Line Loholt

– Vi jobbet en del i England i starten. Så begynte det i Asia, litt tilfeldig. Jeg fikk en epost fra et selskap i Sør-Korea, der det sto: «vi liker musikken din, og har lyst til å gi den ut». Det er jo sånn man drømmer om, sier Bellman.

Eller Arne-Johan Rauan, som han egentlig heter. Tidligere i år slapp han sitt fjerde album; Morphology. Det ble gitt ut i Sør-Korea dagen før han slapp det på eget selskap her i Norge. I mars utgis skiva i Japan på et japansk selskap, før den i løpet av året utgis i Kina, også der signert lokalt.

Stor i Sør-Korea
Årsakene til det tidligere asiatiske slippet var ifølge Rauan tekniske, men det er kanskje også beskrivende for karrieren. Larviksmannen har i dag større suksess i Asia enn her til lands.

– Kontakten med Leaplay Music kom etter at jeg ga ut andreplata i 2011. De ville den gang begynne med å gi ut førsteskiva Mainly Mute(fra 2009. red.anm). Det var jo kjempegøy. Så solgte Leaplay inn en synkavtale der singelen Spaceship, Move Slow! ble tatt med i en stor bankreklame. Det ga oss en veldig dytt når vi skulle inn på markedet.

– Det er selvsagt mye tilfeldigheter. Men vi begynte også å jobbe aktivt. Vi har hatt tre turneer i Sør-Korea, de har vært ganske surrealistiske. Når vi spiller konserter, kan publikum tekstene og synger med. Og jeg har blitt gjenkjent på gaten i en by med flere millioner mennesker.

– Hadde satsingen vært mulig uten et lokalt plateselskap?

– Nei, det tror jeg ville vært vanskelig. Det er alfa og omega å ha noen lokalt som jobber for deg. Selskapet har tatt alt fra utgivelse til promotering og å sette opp turneer. Det er sikkert mulig å gjøre dette selv, men da skal du ha ganske inngående kunnskap om hvordan de ulike landene fungerer. Jeg er heldig som har solide labels i hvert land.

Bellman på Asia-turné Foto: Foto: Leaplay Music

Synergieffekter
Kontraktene i Japan og Kina kom som en synergieffekt av suksessen i Sør-Korea. Bankreklamen ble også sendt i Hong Kong. Igjen ble Rauan kontaktet av plateselskap som ville gi ut platene hans. Det japanske selskapet tok han kontakt med selv, etter at han hadde noe å vise til i regionen.

I Japan, som er verdens nest største musikkmarked, er det fortsatt CD-formatet som gjelder. Spotify ble først lansert i fjor høst. I Korea kommer inntektene dels fra lokale strømmetjenester, mens noe kommer fra CD. Slik Rauan kjenner markedet, er Korea i praksis et vel så modent strømmemarked som Norge, med mulighet for inntjening.

– Hva tror du det er med musikken din som gjør at den treffer det asiatiske markedet?

– Det vi hører når vi er der er at musikkinteresserte synes det er eksotisk med skandinaviske band. De sier at det er det melankolske som treffer dem.

– Jeg kan ofte ha problemer med å se den lydmessige sammenhengen mellom de skandinaviske bandene som gjør det godt i Asia. Men publikum der ser tydeligvis noe annet, noe som skinner imellom. Det kan det være tekstene, som de for meg virker mer opptatt av enn mange her hjemme. Jeg får alltid spørsmål om hva jeg mener med enkelte linjer og hva betydningen kan være. Og så er det selvsagt det at vi lager god musikk, da.

Rauan hevder at bestemte preferanser i det asiatiske markedet ligger i bakhodet når han arbeider. Samtidig styrer det ikke skriveprosessen hans. Rauan må selv like den drømmende elektro-popen han lager.

– Jeg har ingen agenda med musikken min, ingen politiske visjoner, eller motivasjoner utover å skape en stemning.

Han undrer seg over om det er noe i den musikalske stemningen som er farget av omgivelsene, altså landskapet i Vestfold. Kanskje kan årsaken til at musikken treffer dermed å finne i geografien. Spesielt synes Rauan at Sør-Korea likner på Norge. Det er fjell og sjø, kalde vintre og varme somre. Klima kan farge lynne. Og dermed blir det, de øvrige kulturforskjellene til tross, ikke så lang vei til å like hans musikalske svev som reisetiden skulle tilsi.

Ambassadenes betydning
Reisene hadde knapt vært mulig uten støtte fra de norske ambassadene i området.

– Særlig har ambassaden i Sør-Korea bidratt med mye. Vi har spilt der flere ganger, og i etterkant av spillejobbene og det øvrige arbeidet der borte ble vi invitert på middag med den sørkoreanske presidenten da han var på besøk i Norge. I Kina inviterte, og betalte, ambassaden oss over for å spille på et 17.mai-arrangement, som ble til en turné i landet.

Jeg savner større og bredere satsing på mindre artister i alle sjangre som trenger, og er direkte avhengig, av støtten for å opprettholde satsingen.

Dette skjedde mens de diplomatiske forholdene mellom Kina og Norge var heller kjølige. Ambassaden fungerte da også som sparringspartner på hva som ville være mulig, eller ikke, å få til av turnéarbeid i landet.

– Det er veldig mange klubber og konsertlokaler i Kina, men få av dem er godkjente av myndighetene. Selv om det sees gjennom fingrene på av de samme myndighetene, er det en viss risiko å planlegge turneer til ulovlige steder. En slik turné koster mye, og det gir fallhøyde.

Savner større satsning
I Norge gjør derimot Rauan etter flere år på c+c records i dag det aller meste selv, fra utgivelse til promoarbeid. Han har startet eget selskap, og vil gjerne ha kontroll både over prosessen, og egen karriere så langt det er mulig. Han har fått noe støtte til reiser gjennom Stikk.no, altså Music Norway og Utenriksdepartementets reisestøtteordning. Men de fleste av hans syv turnéer i Asia har han, og turnébandet, i stor grad kostet selv.

– Det er en betydelig investering å reise rundt for å forsøke å bygge noe. Jeg savner større og bredere satsing på mindre artister i alle sjangre som trenger, og er direkte avhengig, av støtten for å opprettholde satsingen.

Bellman live Foto: Flake Records

Rauan liker å tro at han er med på å sette Norge på kartet når han er på turné. Savnet er at dette verdsettes av aktører, som Music Norway, som har som mål å nettopp gjøre norsk musikk synlig i utlandet. Han understreker at han har fått støtte til blant annet plateinnspillinger. Men han har ikke falt under noen eksportordninger som går over flere år. I spøkefullt alvor sier han at kanskje han skriver for dårlige søknader.

– Jeg forlanger jo ikke at ting skal fullfinansieres. Men ser man på hvem som får støtte er det veldig mange gjengangere, og det er påfallende å se at de som får mest er de som åpenbart allerede har mye. Særlig har jeg inntrykk av at de er tilstede for satsinger i USA. For meg ser det ut som Music Norways fokus er veldig rettet mot artiststørrelser som Astrid S, Aurora og Highasakite. Og med Music Norways tilstedeværelse på nevnte artisters turnéer og konserter ser det utad ut som om de nesten er en del av deres team og management. Samtidig er det kanskje sånn at de artistene som virkelig trenger penger er de som ligger i brytningen og trenger en liten push, men dette er kanskje et definisjonsspørsmål.

– Music Norway har aldri vist noen interesse for det jeg gjør i Asia. De er opprettet for å støtte opp om norske artister som får til noe. Jeg snakker ikke bare om økonomisk støtte, men også rådgiving og annen backing. Jeg registrerer at de er mye ute, og er til stede for andre band, men har aldri opplevd det selv.

Ønsker lavterskelordning
I tillegg har Rauan notert seg at det særlig er artister med et hjemmepublikum som støttes. Selv har han altså slitt mer med innpassen her, enn ute, egentlig.

– Det er mange som meg, som ikke er så store her hjemme, men gjør mye ute. Jeg savner en lavterskelordning, og en forenklet prosess for oss som ikke søker om så mye.

– Det er mange som meg, som ikke er så store her hjemme, men gjør mye ute. Jeg savner en lavterskelordning, og en forenklet prosess for oss som ikke søker om så mye. Det nåløyet for å få den langsiktige støtten er veldig liten, og burde være lettere tilgjengelig for dem som kan vise til resultater over flere år. Så det jeg ønsker meg er en enklere prosess for å utløse de midlene. Uten å være sutrete synes jeg Music Norway kan se på hva man faktisk får til ute.

– Jeg skulle selvsagt ønske at jeg fikk til mer her i Norge. Det har jo ikke vært helt dødt, for eksempel har jeg fått til litt radio. Men man legger jo ressursene der potensialet til å få til noe er størst.

Selv har han blitt kontaktet av mange andre musikere, om hvordan man går frem i det asiatiske markedet. Rauan sitter på mye kunnskap og kontakter, og synes det er litt rart at det ikke finnes flere arenaer for kunnskapsutveksling, der man kan trekke veksler på det han og andre har fått til. Selv har han ikke hatt mulighet til å delta på by:Larm der det blant annet har vært seminarer om Kina og India.

– Markedene er enorme. Det er egentlig ingen begrensninger for hva som er mulig å få til.

Lisbeth Medbøe Risnes Foto: Music Norway

Endrede ordninger
Kanskje er Bellmans bønner allerede hørt. Music Norway omstrukturerte forrige uke sine tilskuddsordninger, og endret utseendet på Stikk.no. Tilskuddene er nå sortert opp mot målgruppe, både strukturelt og visuelt på siden.
 
– Det har vært mange behov og mange ønsker å ta stilling til, og vi håper vi har laget en side som både er enkel å manøvrere i og som gir flere muligheter enn du hadde før. Søkerne må selv adressere hovedformålet med søknaden, og slik håper vi å kunne analysere om tilskuddet treffer etter målsettingen og justere tiltakene i takt med bransjens endringer, sier Music Norway-direktør Kathrine Synnes Finnskog om endringene på deres nettside.
 
Må være etterspørsel
Rådgiver for tilskuddsordningen, Lisbeth Medbøe Risnes i Music Norway kan på generelt grunnlag fortelle Ballade at suksess i Norge ikke er et kriterium for å få støtte i ordningen. Hun mener også at det ikke er slik at store navn kommer lettere til støtte. Derimot handler det om etterspørselen utenlands.
 
– Det spiller ingen rolle for oss hva du gjør her hjemme. Noen ganger oppdager utlandet musikken før oss. Har du som profesjonell utøver fått satt opp, og bekreftet, en turné utenlands, så kan du søke. Men vi gir ikke støtte dersom du har suksess her hjemme, og kan tenke deg å reise ut, men ikke har internasjonal booking på plass.
 
– Vi ser etter etterspørsel og gode samarbeidspartnere internasjonalt. Søker du hos oss må rundt 80 prosent av spillejobbene være bekreftet. Vi er gitt et mandat fra departementet, og de retningslinjene må vi følge.
 
Hun understreker at det er stor pågang til Music Norways tilskuddsordninger. Årlig kommer det søknader om mellom 25 og 30 millioner kroner, mens reisestøtteordningen kun har i overkant av seks millioner å fordele.
 
– UDs tilskudd til ordningen har blitt redusert med over 30 prosent de siste fire årene. Tidligere var fordelingen på omtrent halvparten hver fra UD og oss, mens nå utgjør UDs andel rundt 2,5 millioner av reisestøtten.
 
– Det er derfor alltid noen som ikke når opp.
 
Enkel søknad
Noen lavterskelordning kan hun ikke se behov for, ettersom retningslinjene er klare.Risnes mener også at søknadsskjemaene per i dag er enkle å forholde seg til. I tillegg fremhever hun den korte behandlingstiden. Music Norways eksterne fagutvalg behandler søknader omtrent to uker etter fristen og søkere får beskjed dagen etter både på sms og e-post om utfallet.
 
– Som søker skal du fylle ut basisinformasjon. Du skal fylle inn prosjektets tittel, og en beskrivelse av hva du skal. Du trenger ikke legge inn CV eller fortelle hva du har gjort tidligere, det er prosjektet som gjelder du skal forklare. Deretter skal du legge inn datoene for prosjektstart og slutt, før du legger inn én og én konsert med dato, sted og publikumskapasitet. Dette skal du rapportere på i etterkant. Deretter skal du lage et budsjett med utgifter og inntekter, samt vedlegge bekreftelse fra dem som har booket deg. Det er det hele.
 
– Systemet er det samme etter omstruktureringen. Men designet er enklere, så det skal være tydeligere for utøvere og bransjen hva de kan søke om.
 

Publisert:

Del: