En doktorgradsstudie presentert på ARP 14 viser at den menneskelige faktoren er viktig når folk lager spillelister.

Fredag holdt PHD-kandidat Anja Nylund Hagen ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO foredrag under The Art of Record Production-konferansen på UiO.

Her presenterte hun foreløpige funn fra doktorgradsavhandlingen som skal leveres til våren. I studien har hun fått tilgang til brukerdata, lyttedagbøker og dybdeintervjuet 12 informanter.

Individuell bruk
Disse viste at informantene hadde svært ulike forhold til sine spillelister. En informant hadde all musikken i en enkelt  dynamisk liste, en annen hadde mange hundre lister. Og i mellom ytterpunktene var det stor variasjon i mengden spillelister.

Det var også svært ulik praksis når det kom til oppdateringer av listene. Noen hadde flest lister som var statiske og fungerte som arkiv, mens andre foretrakk å lage lister med hyppige endringer i låtutvalg.Felles var imidlertid at spillelistene i stor grad fungerte som satte punkt i den ellers flytende musikkstrømmen.

– Hvordan mennesker bruker teknologi er individuelt. Med strømmetjenestene muliggjøres noen nye typer praksiser, men så er det noen grunnleggende ting ved å være menneske, musikkfan og det å ha identitet som musikklytter og samler. De holdningene tar vi med oss, selv om teknologien og mulighetene er nye, sier Hagen til Ballade etter foredraget.

Hun mener det er tydelig at folks vaner når det kommer til å høre og bruke musikk på er i endring. Det er også tydelig at teknologien ikke bestemmer alene. Mennesker gjør fortsatt valg.

– Frykten for det nye trenger ikke være så stor. Det er ikke så entydig. Det handler om større ting. Det å forholde seg til musikk er noe personlig og varig.

Behovet for kontroll
Det å lage spillelister handler ifølge Hagen i stor grad om å ha kontroll over hva som spilles. Denne kontrollen mener hun kan deles i tre former:

– Å ha musikken lett tilgjengelig, kunne skape oversikt og sorteringssystemer er en praktisk kontroll.

–Ved å ha en bestemt spilleliste, og et bestemt utvalg, viser man seg annerledes enn de andre brukerne. Å lage et utvalg som presenterer deg selv i en tjeneste hvor alle har tilgang på det samme, er en form for individualisert kontroll.

– Å kunne styre humør, stemninger,temperament og situasjoner er ensiste form for kontroll. Denne kan minne om den praktiske kontrollen, men handler ikke bare om å ha musikken lett tilgjengelig. Det handler like mye om at du vet at musikken du har tilgjengelig passer til gitte situasjoner. Det er en mer en forhandling med deg selv, med identitet og kontekst.

Hun understreker at ikke alle bruker spillelistene i alle disse formene like mye. Og at dette til en viss grad har sammenheng med bakgrunn, kjønn og alder.

anja nylund hagen

Tendens til kjønnsforskjell
Hagen mener at utvalget ikke gjør det mulig å si noe generelt om kjønns- og aldersforskjeller. Men hun ser likevel noen tendenser.

– Man ser forskjell på en bruker på 60 år og en på 17. Brukerne har med seg historikk fra andre formater, og den historikken har noe å si for hva brukeren forventer at strømmetjenesten skal levere. Sekstiåringens forventninger er andre enn for unge som stiller spørsmål ved hva en LP er.

– Jeg har forsøkt å forklare hvordan strømmetjenestene brukes gjennom metaforer. Det er flere menn enn kvinner som snakker om strømmetjenestene som et verktøy. En annen måte å forstå tjenesten på er som et rom der du møter andre, eller forhandler identitet. Dette funnet er ikke generaliserbart metodisk, men det er interessant å se at det er slike tendenser.

– Var det noe som overrasket deg i arbeidet med studien?

– Litt satt på spissen gikk jeg inn arbeidet med en idé om at alt er flyktig og at strømmetjenestene gjør at vi glemmer hva som er viktig med musikk, siden de kanskje gjør at man ikke bryr seg om hvem man hører på. Jeg tenkte at strømmene gjør at musikk blir mindre verdt. Jeg tror jeg ender opp i retning av at musikk fortsatt er viktig, selv om noen praksiser er i endring.

– Mine informanter er kjempeinteressert i musikk. De føler at strømmetjenestene åpner mer enn de lukker. De er kjempeglade for å ha musikken tilgjengelig. Fra et slikt brukerperspektiv er det veldig mange som tenker på strømmingen som helt livsviktig. Og når det kommer til betalingsvilje så er det jo sånn at er du blodfan så betaler du.

Verdsettes musikk høyt?
Forsker Lee Marshall ved Universitet i Bristol er ikke like optimistisk når det kommer til folks betalingsvilje.

– Folk tenker på et abstrakt nivå at de skal betale for musikken, og at musikerne fortjener å få betalt. Men i praksis ser det ut til at de ikke er villige til å betale. Det får meg til å stille spørsmål ved om musikken faktisk verdsettes så høyt som mange later til å si, sa Marshall etter sitt innlegg ved konferansen.

Marshall har sett på hva som skjer med samleraspektet ved musikklytting og musikkens verdi, når musikken ikke lenger eies, men leies i nettskyen. I skyen er musikken immateriell og lett tilgjengelig. Det som ifølge Marshall gir verdi til et samlerobjekt er like mye jakten på og arbeide man legger ned i å skaffe det til veie som selve objektet. Uten dette arbeidet er det etter hans syn et potensial for at det musikalske produktet blir devaluert.

Betalte for tilgang, ikke musikk
I tillegg kommer spørsmålet om det er tilgangen til en digital tjeneste og ikke selve musikken en bruker betaler for. Marshall er usikker på om den manglende betalingsviljen for musikk egentlig er et resultat av teknologien. Den kan like gjerne være uttrykk for en kulturell strømning som kom forut for strømmetjenestene.

– Hva kjøpte folk når de kjøpte CD-er? Folk har alltid ønsket hitene. Nå har vi verktøy hvor man kan velge bare dem, mens man tidligere måtte kjøpe hele plata.

– I tillegg har du spørsmålet om det var musikk eller et objekt en kjøpte når en kjøpte en CD. Nå som objektet ikke finnes lenger, er man kanskje ikke villige til å betale noe.

Data bare en del av bildet
Tidligere fungerte CD-en gjerne som en identitetsmarkør, mener Marshall. Denne muligheten eksisterer ikke lenger på samme måte i et strømmelandskap. Identitetsmarkører finnes i det å vise og dele spillelister, men det er likevel vanskeligere å vise hvem du er og hva du er interessert i enn det var med fysiske plater, mener han.

– Strømmetjenestene sier at vi nå har verktøy til å fortelle hvordan folk lytter. Jeg er skeptisk til å si at det er den eneste måten folk hører på musikk på. Ikke bare er det fordi mange ikke bruker disse tjenestene, men de dekker heller ikke alle former for lytting.

Marshall pepker på at data fra strømmetjenestene bare hjelper oss til å sehvor og når folk hører på musikk. Men det forteller ikke hva de faktisk gjør når de lytter på musikk eller hvordan de reagerer på musikk. Det er bare en deskriptiv liste.

– Teknologi er bare én side av lyttingen. Vi som lytter fortsatt er mennesker med alt hva det innebærer av valg, innstilling til og formål med å lytte til musikk.

 

 

Publisert:

Del: