Publisert:

Del:

Musikken hadde større provokativ kraft enn det uttalte budskapet under årets AllEars.

AllEars, © Tuulia Kallio

En kjedelig, men ikke helt uriktig undertittel på årets utgave av Oslos største improfestival kunne ha vært «den smale musikken og samfunnet». Kurator Guro Skumsnes Moe åpnet festivalen med å si at hun tror «vi virkelig trenger et språk om denne musikken».

Årets festival virker altså å ha ambisjoner om å betone improvisasjonsmusikken som en motstandsdyktig kunstform i samtiden: Både musikkens bidrag til å skape bærekraft, og spørsmålet om hva kravet om synlighet gjør med musikken, ble debattert under festivalen og nevnt spesielt i introduksjonen til Skumsnes Moe.

Talen hennes tydet på at lanseringen av et nytt seminarprogram langt fra var noe pliktløp. Med et så politisk utgangspunkt var Dror Feiler en høyst naturlig booking. Den svenskisraelske aktivisten og saksofonistens timelange, nærmest smertefullt intense improvisasjon«Brutal sentimental», var også et høydepunkt.

Feiler, som holdt et musikk og aktivist-verksted på Deichman tidligere i festivaluka, har en sterk fornemmelse for blandingen av frijazzsaksofon og elektronisk støy. Mange i publikum holdt seg entusiastisk for ørene til tross for den høye forekomsten av ørepropper.

Jealousy Party på Blå
Jealousy Party på Blå Tuulia Kallio

Sjalusifest
Men da Feiler introduserte de to begrepene brutal og sentimental som motpoler, to ekstremiteter som dominerer verden i dag, fikk jeg likevel lyst til å protestere litt: Kan ikke det sentimentale eller tilbakeskuende like gjerne rede grunnen for volden?

Som utgangspunkt for improvisasjon virker grepet produktivt: Når Ship to gaza-aktivisten Feiler manet frem arkaiske, indre seterbilder med bjeller og skjøre klarinettklanger midt i alt det industrielle ståket, føles festivalen evinnelig langt fra samtalen om kultur og næring, musikkeksport og enere.

Etterfølgende Jealousy Party sto også for en frisk kontrast til Feilers sett. Den italienske duoen, som holder til i Berlin, spiller det de kaller «punka», en sjangerbenevnelse som virker talende for musikken deres, med passelig halvt nonsense-, halvt punk-aktige konnotasjoner.

Med sin skrudde drum`n`bass og frenetiske vokal, der vokalisten nevner bandnavnet like ofte som en gangsterrapper og danser vilt på Blå-gulvet rundt miksepulten og dj-en, representerer duoen en vill humor og bevegelser som åpner også for andre, plutselige alvorsstunder og uventede retninger, kontra Feilers standhaftige, mer stasjonære sceneopptreden. (Også den siste tredjedelen av konserten, som var viet dronebandet Black Spirituals, var noe annet enn de foregående konsertene, med lange tromme- og gitardrevne strekk og tendenser til jazzrock-lydbilde.)

Black Spiritual, fra konsert i Oslo i 2015 Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Black Spiritual, fra konsert i Oslo i 2015 Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

Frekvenser og saler
At festivalen tar i bruk til flere konsertsteder har gitt AllEars økt variasjon: Jeg lot meg fascinere av noe så enkelt som at to av de fire som opptrådte på torsdagen flyttet fra scenen til midten av salen. Den italienske DJ-en og lydkunstneren JD Zazies uhyggelige live-elektronikk før og rundt de andre settene skapte en merkelig atmosfære: Mens folk beveget seg i en sirkel rundt miksebordet, låt det iblant som om noen frekventerte en radio full av sjangerkanaler. 

«Musikk er viktig for at et samfunn skal være sunt», heter det i årets AllEars-presentasjon, og jeg har sansen for våghalstaktene. Skumnes Moe leste et egenskrevet dikt fra scenen og har mye på hjertet, men forsøket på å kontekstualisere preges litt av gåtefulle påstander som at «festivalen trenger å være liten for å vokse, men òg for å være bærekraftig i seg selv og for samtiden den befinner seg i». Artistintervjuene i programheftet hadde noe av den samme kryptiske eksistensialismen over seg. 

Feilers påstand
Det kan tenkes at jeg vektlegger presentasjonene vel mye, og det er ikke sikkert Feiler mener tilstandene sentimental og brutal er gjensidig utelukkende. Men det vesentlige er kanskje uansett hva slike henvisninger til verden utenfor konsertsalen bringer med seg, hvordan det farger av på lyttingen.

Etter konserten stilte jeg meg spørsmålet om man kan og bør vurdere et musikalsk, politisk budskap opp mot en mer konkret kontekst (som hvor riktig det er eller mye nytte det gjør)? Og om en musikerdreven festival som AllEars gjør det lett for seg når de overlater diskusjonen til musikerne selv?

Det bør ikke være slik at kunstnere bedømmes strengere når de velger å vektlegge ønsket om å si noe viktig, også om og utenom musikken, enn om de ikke gjør det.

Jeg er usikker på svarene, men jeg lurer på hvorfor man ikke inviterer inn for eksempel poesien, som kjennetegnes av det samme ønsket om å utforske forholdet til kunstneriske konvensjoner og politikken. Et samarbeid med en eksperimentell litteraturfestival som Møllebyen kunne ha beriket AllEars.

Det bør ikke være slik at kunstnere bedømmes strengere når de velger å vektlegge ønsket om å si noe viktig, også om og utenom musikken, enn om de ikke gjør det. Jeg verdsetter viljen til å kontekstualisere, også når det kommer til forholdet mellom improvisasjon og komposisjon, som virker å engasjere Skumsnes Moe (mange av artistene fikk også spørsmål om nettopp dette i programheftet).

Under AllEars-åpningskonserten sa Dror Feiler at han velger det første over det siste hvis han må velge, og at stykket han fremfører aldri blir det samme, selv om det alltid er dette han spiller. Det er en kort, men tankevekkende introduksjon, som fester seg, også uten utdypning.

AllEars
AllEars Foto: Tuulia Kallio

En annen bredde
AllEars har holdt det gående i Oslo i femten år nå. Ifølge arrangørene selv har de aldri hatt noe ønske om å tekkes eller trekke et økende publikum. Påstanden er en befrielse, selv om den selvsagt også er vanskelig å verifisere. Likevel slår ordet bredde meg som treffende etter den første av årets konsertkvelder på Blå – en annen bredde enn den salgbare.

At Guro Skumsnes Moe og AllEars velger å vektlegge viljen til å si noe viktig også om og utenom musikken bør applauderes.

Men jeg tror musikken provoserer – i ordets beste betydning – mer enn de uttalte budskapene. AllEars kan være høyt og støyende, og til dels inderlig, fravendt og utforskende. Festivalen slår meg som viktig fordi den insisterer på det samme som den modige tittelen på diktsamlingen til Anne Helen Guddal: «Også det uforsonlige finnes».

Improfestivalen AllEars startet opp i 2002. I år fant den sted på flere konsert- og kulturscener i Oslo. 9.-15. Januar. I tillegg til konsertene ble det arrangert dans for voksne, kalimba-workshop for barnefamilier.