Religiøs musikk har fått mye plass under Festspillene i Bergen i år. Det funker.

Nordic Voices og NoXaS Foto: Thor Brødreskift

Temaet for årets Festspill har vært tro og tvil. Selv om det lett kan virke søkt når en skal prøve å plassere svært ulike arrangementer under én felles temaparaply, kan i hvert fall ingen anklage Festspillene for at åpningskonserten i år ikke var innenfor temaet. Med Berlioz’ Grande messe des morts ble standarden satt for et alvorstungt festspillprogram. Verket har pompøsiteten som mange bergensere forventer på en festspillåpning, og vel så det. En del kritikere har likevel ment at dødsmessen ikke egner seg som åpningsverk, og Bergens Tidendes anmelder undres om festspillsjefen er blitt ”helt katolsk i hodet”.

Religiøs musikk i en sekulær verden
Reaksjonene på valget av åpningskonsert har fått meg til å undre: Er religiøs musikk i ferd med å bli ansett som annenrangs? Er det en fare for at vi i vår stadig mer sekulariserte hverdag tenker på musikk med religiøs tilknytning som musikk med mindre kunstnerisk verdi og relevans? Selv er jeg verken døpt eller konfirmert, men likevel flittig flasket opp med den nordiske salmeskatten på grunn av dens musikalske verdi og kulturbærende rolle. Ved årets festspill blir det tydelig for meg i hvor stor grad musikk som behandler temaet tro og tvil også kan behandle temaet liv og død på en ekstra inntrengende måte og virkelig røre ved noe dypt og eksistensielt i mennesket. Jeg er sjelden i kirken utenom ved konserter og begravelser. Sitter det lenger inne for dagens nordmenn å gå på konsert i en kirke enn i et konserthus? Hvordan kan en i så fall gjøre den religiøse musikken mer tilgjengelig?

Festspillsjefens jobb er en kontinuerlig balansegang: Han skal være internasjonal og tilby kulturopplevelser en ikke kan få resten av året, og samtidig knytte til seg lokale, sterke krefter. Anders Beyer har vært mer opptatt av å synliggjøre kompetansen i det bergenske kulturlivet enn sin forgjenger, Per Boye Hansen, og har klart å vise at lokalt og folkelig ikke trenger å bety lavere kunstnerisk kvalitet. I år har samarbeidet med kirkemusikkmiljøet båret frukt i form av fire gode kirkekonserter i festspillprogrammet. Bergens unge domkantor Kjetil Almenning har bidratt til dem alle. Prosjektet Wheels Within Wheels har tre konserter på ulike arenaer, en av dem i Mariakirken. Ved alle disse konsertene bidrar domkantoren som sanger.

Edvard Hoem under Kvar er du, Gud? Kvar finn vi deg? Foto: Thor Brødreskift

Salmer på festspillprogrammet
Arrangementet Kvar er du Gud? Kvar finn vi deg? med festspilldikter Edvard Hoem består av både opplesning, korsang med solister og allsang. I tillegg til syv salmer av Hoem – som ikke vil kalles salmedikter, men heller dikter som også skriver salmer – står en urfremføring av et nyskrevet langdikt av Erlend O. Nødtvedt på programmet. Kveldens kor, Ole Bull Kammerkor, er et godt eksempel på et lokalt kor som gjør seg fortjent til plassen i festspillprogrammet. Noen av salmene synger de aleine, mens andre deles mellom koret og publikum. Dirigent Jon Flydal Blichfeldt snur seg halvveis mot oss og gir tydelig tegn. Lille Sankt Jakob kirke er fylt til randen, og store deler av publikum synger ivrig med.

Det er heldigvis mye rom for humor, både i domkantorens innledende ord om en samling underlige gamle sangbøker han har arvet og i Hoems tale, der dikteren både forteller om hvordan hans personlige forhold til kirken har endret seg og deler morsomme anekdoter om tilblivelsen av salmene. Ved enkelte av salmene har samarbeidet med Henning Sommerro vært så effektivt at det kun gått et par dager fra Hoem har begynt å skrive teksten til urfremføringen med nyskrevet melodi og sats.

En av Hoems salmer rører spesielt ved meg, den som har gitt tittel til konserten og handler om nettopp tvil. Jeg-et i teksten søker Gud og må minne seg selv på at Gud finnes ”blant dei forkomne” og ”på flukt, i fengsel og eksil”. I talen sin snakker Hoem om fellesskapet ved salmesang som en inspirasjonskilde for diktingen. Lyden av folk på kirkebenkene rundt meg som famlende synger fra bladet illustrerer for meg dette fellesskapet som kan gi håp i den elendige verdenen Hoem skildrer.

Bergen domkor Foto: Thor Brødreskift

Store opplevelser i Domkirken
Også Bergen Domkor briljerer på de to konsertene der de medvirker. Festspillkomponist Sofia Gubaidulinas verk Sonnengesang er krevende å fremføre for alle medvirkende, spesielt koret og cellisten. Konserten føles nærmest som et slags ritual på grunn av cellistens rolle: Andreas Brantelid skal spille både stortromme, gong og flexaton i tillegg til å gradvis stemme ned C-strengen på celloen. Enkelte ganger vender han seg bort fra publikum og mot taket mens han spiller, andre ganger mot koret, som får prøvd ut mange ulike sangteknikker.

Alt fra prøvende, forsiktige toner til utbrudd som varer og varer møter vibrerende klangflater i perkusjonen og i cellistens mange klanger. En kan høre troen og tvilen i de spørrende og svarende ah-ene innad i koret og de søkende flagiolettene, glissandoene og tremoloene i celloen. Insisterende rørklokker kjennes som det eneste som gir holdepunkt i all den skjøre bevegeligheten. Det å faktisk se dette vakre verket fremført live i Domkirken tilfører også noe, og jeg blir nesten like skjelven som klangene.

Les også: «Soufflette», hva vil du med meg?

I Domkirken arrangeres det også en syng-med-konsert i forbindelse med en vanlig søndagsgudstjeneste. Festspillene har lagt ut notene til Schuberts messe i G-dur til gratis nedlasting på hjemmesidene sine, og i underkant av førti personer har møtt opp til en rask øving i forkant. Messen er et godt valg til en slik konsert: For en som er vant til å lese noter, kan den nesten bladsynges, og også blant dem som ikke har vært på øvingen er det flere som har med noter og synger. Domkoret leder an og stemningen er fin. Messens satser synges innimellom de andre faste delene av gudstjenesten, og en av dagens salmer er av festspilldikter Hoem.

Et slikt singalong-samarbeid er en god måte å gjøre festspillene mer folkelig og mindre avskrekkende på. Ved denne gudstjenesten blir det tydelig at det kan trenges også for kirken: Når Bergen domkirke har en sogneprest som har mage til å i sin preken om likestilling påstå at kirken i vår tid ikke er verre enn andre på dette området – og det i Pride-uken – er det jammen godt å vite at Bergen har en domkantor som tenker nytt og bredt og kan samarbeide med mange, slik at i hvert fall de musikalske kreftene i Domkirken henger med i tiden.

Nordic Voices & NoXaSFoto: Thor Brødreskift

Kirkens problematiske historie
Under konserten med Nordic Voices og NoXaS i Håkonshallen fremfører Nordic Voices Cecilie Ores religionskritiske verk Vatikantrilogien. Verket tar opp tre absurde eksempler fra legender om Vatikanet: Den første delen handler om pave Formosus som ble gravd opp og stilt for retten flere ganger etter sin død. Del to handler om hvordan avsløringen av pave Johanna, ifølge legenden kvinne forkledd som mann, ledet til at alle paver måtte få kontrollert kjønnet sitt i en stol med hull i setet. Siste del handler om avhuggingen av synlige kjønnsorganer fra antikke skulpturer i Vatikanmuseet. De seks sangerne bytter på å stille spørsmål og svare for å drive fortellingen fremover. Det blir mye who, what og why, og selv om teksten nok er ment å være komisk, opplever jeg den som så forklarende at det etter hvert føles mer som å lytte til et foredrag enn som å oppleve et kunstverk.

Les også: Ja til små format!

Musikalsk henter Ore inspirasjon fra middelalderen, med parallelle kvinter og call-and-response. Det at saksofonkvartetten NoXaS fremfører arrangementer av klaververk av Bach innimellom hver av de tre delene, gir pusterom, men gjør også at Vatikantrilogien føles ekstra ensformig og anmassende. Jeg savner undertekst, både litterært og musikalsk, rom til å skape egne assosiasjoner.

Grieg & Gubaidulina Foto: Foto: Roy Bjørge

Sublime klanger
Kontrasten er stor til Ørjan Matres Six Orphic Amulets, et bestillingsverk fra Nordic Voices og NoXaS. Der Ore har en overtydelig ironisk distanse til det historiske materialet hun behandler, føles Matres tilnærming mer åpen og nysgjerrig. Han har brukt gammelgreske tekster fra de orfiske gullplatene, instruksjoner om veien til underverdenen. Klanglig utforsking mellom menneskestemmene og saksofonene gjør at en iblant ikke helt kan høre hvem som egentlig lager hvilken lyd. Sammensmeltingen av sang og saks løftes mot taket i Håkonshallen, og Matre har gjort en fantastisk jobb med å ta urfremføringslokalets akustikk med i komposisjonen.

Blant tro-og-tvil-konsertene under årets festspill vil nok fremføringen av Sofia Gubaidulinas fiolinkonsert Offertorium i Grieghallen være den jeg kommer til å huske best. Verket som ble bestilt av Gidon Kremer og smuglet ut av Sovjetunionen, har i kveld nettopp Kremer som solist. Gubaidulina tar utgangspunkt i Bachs Das musikalische Opfer og behandler temaet død og oppstandelse. Igjen lyder rørklokkene under skjøre klanger. Gubaidulina kunne nok omvende enhver som er skeptisk til nyere musikk idet hun viser hvor vakker og ren samtidsmusikk kan være. Jeg blir frelst.

Publisert:

Del: