Operasjef Mary Miller ved Bergen Nasjonale Opera svarer Norsk komponistforening.

Fra Marco Polo produsert av Bergen Nasjonale Opera under Festspillene i Bergen 2013., © Thor Brødreskift

Bergen Nasjonale Opera ønsker initiativet fra Norsk Komponistforening om å utforske statusen for nysatsing på scenekunstfeltet velkommen. Vi ser også behovet for en slik diskusjon. Når det er sagt ønsker jeg som leder av AdOpera-nettverket å understreke at jeg mener det er unøyaktig å fremstille nettverket som “å ha liten suksess”.

Som Jørgen Karlstrøm og Stine Sørlie skriver i Ballade, begynte prosjektet Operatoriet i 1998, inntil 2012 veiledet av den britiske operaregissøren Michael McCarthy. Prosjektet har gitt mange norske komponister mulighet til å utvikle sitt arbeid. For eksempel har Gisle Kverndokks opera Påske blitt til gjennom programmet, produsert av Opera Sør for AdOpera-nettverket og vært på turné til fem norske spillesteder i 2014.

Operasjef i Bergen Nasjonale Opera, Mary Miller. Foto: BNO

AdOpera er mer enn komposisjon
AdOpera består av seks medlemmer: Nordnorsk Opera og Symfoniorkester, Trondheim Symfoniorkester, Bergen Nasjonale Opera, Sandnes kulturhus, Opera Østfold og Opera Sør / Kilden. AdOperas mandat er tredelt: utvikling, produksjon og forum. AdOpera har som mål å styrke den kreative kompetansen til opphavsmenn og produsenter gjennom workshops og rådgivning, å utvikle kompetanse gjennom produksjonssamarbeid mellom partene og å styrke medlemmenes kunnskap om moderne opera.

I 2011 begynte en diskusjon i AdOpera-nettverket angående utvikling av operakompetanse. Nettverket besluttet å arrangere to akademier i året, veiledet av internasjonale eksperter. Disse akademiene konsentrerer seg om de viktigste spørsmålene, identifisert som behov i nettverket, for å kunne skape fremragende ny opera for Norge.

De siste fire årene har AdOperas akademier handlet om ny operakomposisjon, libretto og tekst, repetitørtrening, kormester-utvikling og opera for unge. Sammen med mange norske komponister og operarelaterte kunstnere, har vi ved enkelte anledninger invitert internasjonale aktører. Våre pedagogiske eksperter har blant andre vært anerkjente komponister som Judith Weir og Knut Vaage, forfatterne David Harsent (librettist for Harrison Birtwistle) og Torgeir Rebolledo Pedersen, den finske nasjonaloperaens musikksjef Mikko Franck og regissør Ivar Tindberg. Vi sørger også for at en rekke dyktige ny musikk-sangere er tilgjengelige for å prøve ut ideer og scener.

FØLG DEBATTEN: @BalladeNO på Twitter og BalladeNO på Facebook

Fra disse akademiene har det kommet to fullt iscenesatte operaer, Private View og Nora – too late. Den første er nå et prisbelønte samarbeid med seks andre land. Den andre, med en Jon Fosse-libretto, er et samarbeid mellom Norge og Kina. Begge ble utviklet med norske/internasjonale samarbeidspartnere samt komponistene Annelies Van Parys (Holland) og Du Wei (Kina) som akademideltakere. AdOpera-medlemmene BNO og NOSO introduserte librettistene Jen Hadfield (Shetland) til komponist Van Parys og Jon Fosse til Du Wei. Nora – too late, Du Wei/Fosse-operaen, hadde premiere i Kina i 2013 og turnerte i Norge i 2014. Van Parys/Hadfield-operaen Private View har turnert over hele Europa, og som medprodusenter presenterer BNO operaen på Borealis-festivalen i februar 2017.

Fra operaen Nora – too late. Foto: Cathrine Sørensen

Norge i et bredere perspektiv
AdOpera-akademiet engasjerte tidligere i år tre komponist/librettist-lag med tanke på å skrive en ny opera for unge. De tre lagene fra Norge, Sverige og Danmark ble veiledet av den anerkjente komponisten for ungdom, Jonathan Dove (se video). Nettverket valgte enstemmig den danske duoen til å videreutvikle sin opera. Burde vi ha valgt noe annet ut fra nasjonal lojalitet?

Kunst er ikke alltid demokratisk. Kanskje bør ikke BNO og AdOpera sette utvikling av ny opera i en internasjonal eller bredere skandinavisk sammenheng, men bare tilby muligheten til norske komponister – som kan være et rimelig argument i debatten. Men bør vi ikke heller, i vårt lille land, sette vår kreativitet inn i et bredere perspektiv, slik at vi både utvider vår horisont og erfaring og lar kunsten vokse?

Hva er den rette plattformen for nyskrevet opera?
Et annet aspekt i diskusjonen er at opera er dyrt å produsere. Vi er pålagt av norske myndigheter å bruke våre midler ansvarlig, og gi vårt publikum en bred erfaring. Ordene ‘moderne’ og ‘opera’ tiltrekker, selvfølgelig, et lite, men spesielt publikum. De av oss som er uten operahus eller et fast ensemble må leie en hall og hyre inn spesialistsangere til hver rolle. Det ville være naivt å tro at kostnadene ikke spiller en rolle når valget må tas. Nye verk krever at vi finner likesinnede partnere som ny musikk-ensembler, festivaler og så videre – slik at operaprodusentene får tilgang til publikum og kan dele kostnadene. Vi streber etter å gjøre dette. Festivalene Borealis og Ultima er gode arenaer for nye verk og de støtter både norske og utenlandske kunstnere.

Utenom nettverket ønsker vi å nevne at BNO har produsert en ny opera for og av ungdom fremført i Bergen og Stavanger: Alt om min Familie, med libretto av BNOs Unge Stemmer Astrid Luisa Niebuhr, komponert av Atle Halstensen og Karianne Jæger.

Det er ingen tvil om at norske komponister og librettister må ha muligheter tilgjengelig for dem. Uten nye verk, vil opera som kunstform forvitre. Ikke alle kan bli den nye Verdi, men hver nasjon har et ansvar for å satse på nyskaping. AdOpera og BNO ønsker å satse, og ønsker velkommen debatten som Norsk Komponistforening har startet.

Mary Miller
Operasjef ved Bergen Nasjonale Opera

Publisert:

Del: