Hun har akkurat sagt opp jobben som daglig leder i AKKS. Det er på tide å slippe nye impulser til, mener Hilde Hammer – som ikke har planer om å ligge på latsiden.

Hilde Hammer, © Linn Carin Dirdal

Hammer hilser høflig og bestiller en appelsinjuice. Hun slenger lett på den svarte luggen idet hun setter seg ned ved kafébordet, tar av seg parkasen og avdekker tatoveringskledde armer signert de mange tatovørene hun har møtt som arrangør av metall- og rockabillyfestivaler opp gjennom årene.

Hun har nettopp sagt opp jobben i AKKS. Etter fire år som daglig leder i organisasjonen som arbeider for synliggjøring av kvinner i norsk musikkliv, føler hun det er på tide å la noen andre få være med å farge fremtiden. Den offisielle avskjeden skjer i august 2014.

– Jeg har hatt fire år på å bringe mitt til organisasjonen. En ny daglig leder vil kunne tilføre en annen dimensjon, og det tror jeg er bra. Jeg ble spurt om å fortsette en periode til, men jeg har så mye annet at det lot seg ikke kombinere.

Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Ballade på Twitter

Burger og øl på brygga
”Mye annet” er ingen underdrivelse. Hammer er leder for konferansedelen av Inferno-festivalen i april, og på tampen av fjoråret ble det klart at Oslo får en ny punkfestival i september – Dogtown Streetpunk Weekend – med Hammer og makkerne Tarjei Foshaug, Pål Johnsen og Astrid Nordhagen i spissen. I oktober arrangerer hun femte utgave av Oslo Rock City Jamboree sammen med Per ”Pero” Dahlman, eier av Lucky 7 Tattoos. I tillegg har hun agentur på det finske firmaet Nordic Wristbands, og leverer armbånd, ID-kort og annet festivaltilbehør til blant annet Miniøya, Trænafestivalen og Canal Street.

Og ”mye annet” ender ikke der – i sommer åpner hun nytt utested i Holmestrand.

– Jeg har bodd i Holmestrand siden desember, og vi har kommet over et fantastisk lokale på brygga. Vi er fire stykker som har investert, det blir litt mitt barn. Der skal vi servere burger og øl i sommer, og spille mye musikk.

– Travelt med andre ord!

– Ja, det er mye som skjer. Men jeg liker det.

– Hvordan havnet du i musikkbransjen? Var det planen fra starten?

– Nei, jeg er utdannet ingeniør. Jeg patenterte et produkt, Bakeglans, som gikk ut på å putte egg på en sprayboks til spraying av boller i stedet for pensling. Det ble kjøpt av Statoil, Esso, Shell, 7-Eleven, Hydro Texaco og alle de, og jeg fikk Reodor Felgens oppfinnerdiplom. Det var jeg veldig stolt av selvfølgelig. Men i 2004 åpnet jeg utestedet Maiden, det var starten for min del. Jeg har alltid vært musikkinteressert, alltid likt metall, alltid gått masse på konserter. Men jeg hadde aldri jobbet med det og har ingen formell utdannelse bortsett fra ingeniørbakgrunn i økonomi og bedriftsledelse.

Les også: Blodspor i påskesnø

– Du sier du alltid har vært musikkinteressert – forsvinner noe av magien med musikken når den gjøres om til økonomi og papirarbeid?

– Sikkert for noen, men ikke for meg. For meg handler det om å få jobbe med bra folk. Maiden gikk jo over ende, det er ingen hemmelighet. Det var en dyrekjøpt erfaring, jeg tapte masse penger, men det var i årene på Maiden at jeg kom i kontakt med mange av de folka som har gjort at jeg kan gjøre den jobben jeg gjør i dag. For jeg føler virkelig at jeg har den kuleste jobben. Det er ekstremt hektisk til tider, men jeg må ha noe å pusle med, ellers…

– Hva lytter du til av musikk, forresten?

– Akkurat nå hører jeg veldig mye på Lana Del Rey, jeg elsker henne. Ellers går det mye i metall. Jeg hørte mye på alle Spellemannsnominasjonene da jeg satt i juryen, og jeg hører på en del musikk når vi booker til festivalene. Men jeg har ikke headset på meg når jeg sitter på toget. Jeg hører stort sett på musikk i bakgrunnen hjemme, og da liker jeg det stille og rolig.

– Hvordan opplever du sjangerinndelingen i musikkbransjen? Flyter ting mer og mer over i hverandre, eller er det klare skiller?

– Jeg er veldig lite sjangernazi, men jeg mener at metall i Norge står i et helt eget lys. Vi har tre opplevelsessenter for pop og rock i Norge. Jeg har vært på alle, de er fantastiske, men det er brukt veldig mye penger. Jeg skal ikke være surmula, men hvis vi snakker om pop så har Norge hatt én popstjerne i historien, det var a-Ha. Kanskje Røyksopp. Men i metallen har vi Gorgoroth, Immortal, Satyricon – de kan nevnes i fleng, og fyller tilsvarende Sentrum Scene stort sett over hele verden. Det er folk som jobber hardt og setter spor. Jeg vet at Kenneth [Anker Nilsen red. anm.] på Neseblod har lyst til å starte et black metal museum her i Oslo. 95 % av de besøkende i butikken hans er utlendinger, de valfarter for å se tidlige utgivelser og trusa til Euronymous. Der føler jeg at noen bør kjenne sin besøkelsestid, for metall står i en egen stilling.


Hilde Hammer gir seg i AKKs men jobber videre med spørsmål om kjønnsfordeling i musikklivet. Foto: Linn Carin Dirdal

– Apropos planer og prosjekter – i forbindelse med 30-års jubileet til AKKS i 2012 sa du at kjønnsfordelingen omtrent hadde stått på stedet hvil siden organisasjonen ble startet, rent statistisk. Hva tenker du om utviklingen i dag?

– Det er en veldig god strømning nå, blant annet med Balansekunst hvor AKKS er med. Det er ikke flaut å prate om lenger. Det skjer veldig bra ting, og hvis vi jager denne ballen videre tror jeg faktisk vi kan få utrettet noe. I organisasjonslivet i norsk musikk er det jo veldig mange kvinner som leder, og jeg tror de må kjempe noen kamper på vegne av artistene. Jeg synes ikke det er artisten selv som skal være nødt til å gå i bresjen for å få ting gjort. De må slippe å stå i den skjærsilden, det må vi som har fast lønn og pensjonsordninger ta oss av.

– Som kvinne i bransjen, har du noen gang følt deg forskjellsbehandlet?

– Jeg føler at jeg sitter ved mange bord hvor jeg bør sitte. Jeg føler meg tatt med, men jeg vet jo ikke hva jeg har gått glipp av. Og det er jo klart mekanismer der ute som har virket mot kvinner for menn av gamle vaner og automatikk. På Oslo Rock City Jamboree bestemte vi oss i år for at vi skal ha så og så stor andel kvinnelige artister. Det har jeg tatt med på grunn av AKKS, men i første omgang hadde verken Pero eller jeg tenkt tanken. Når folk begynner å si at de booker på kvalitet ikke på kjønn, da butter det imot for meg. Men å si at ’jeg har faktisk ikke tenkt på det, det må vi gjøre noe med’, det er kjempebra.

Kjønn – ikke bare likheter
Hammer påpeker at det i debatten om kjønn prates mest om likheter mellom kvinner og menn. Samtidig – og hun tenker seg om to ganger før hun legger ordene på bordet – ”damer og menn er ulike”.

– For eksempel det å bli litt nerdete på ting. Jeg ser det på Facebook, hvis noen spør hvilke sokker trommeslageren i Iron Maiden bruker så er det garantert en gutt som vet svaret.

Hun hadde kanskje ikke pratet så høyt om ulikhetene hvis det ikke var fordi hun selv har kjent begge kjønn på kroppen – Hammer er født ekte hermafroditt. Siden hun var liten har hun gått på hormoner, men da det ble klart at medisinene var kreftfremkallende byttet hun til testosteron i en alder av 30 år.

– Jeg er dame per definisjon, og har ingen ønske om å bytte kjønn. Men noen stusser av og til, kanskje på den mørke stemmen. Jeg merker forskjell fra når jeg gikk på østrogen til det å gå på testosteron. Jeg har sittet på begge sider av bordet og kjent det på kroppen.

Les også: Intern musikkdebatt

Men, påpeker hun:

– Forskjellene handler ikke om evner.

– Hva er det viktigste du har lært så langt?

– Oi… Det er kanskje det å være lydhør og ydmyk i forhold til at det finnes mange folk der ute som kan mye mer enn meg. Så er det rett og slett å bringe de gode kreftene sammen. Og det er kanskje det jeg føler er en av mine styrker, å koble meg sammen med folk som utfyller meg og gjør meg bedre. Og det vil jeg ta med videre. Gode samarbeid.

– Hva driver deg?

– Å ha de gøy. Ingen tvil i min sjel!

Publisert:

Del: