– Det mangler et helt grunnleggende arbeid rundt refleksjon av kunst for barn som begynner allerede før man møter verket. For hvem er egentlig barnet i dag, spør Gerd Elise Mørland.

© André Løyning

Prosjektet Periskop har som mål å styrke og utvikle kritikk og kritisk refleksjon rundt barn og unges møte med profesjonell kunst. Det er finansiert av Norsk kulturråd, og drevet av Foreningen kritikk av kunst for barn og unge. Det er blitt til som et samarbeid mellom nettstedene: Scenekunst.no, Ballade.no, Kunstkritikk.no og barnebokkritikk.no, og har form av et tverrfaglig nettidsskrift om kunst for barn og unge, samt egne kritikker og reflekterende artikler på hvert av nettstedene.

Periskops nye redaktør, Gerd Elise Mørland er kunsthistoriker, med erfaring som skribent, redaktør og kurator. Vi er nysgjerrige på hennes inntrykk av musikkfeltet.

– Både Kunstløftet og Periskop-prosjektet har eksistert en stund nå, og du har fulgt det nokså tett. Har du sett at det har medført noen endring når det kommer til musikken som lages og samtalen om den musikken barn opplever?

– Mitt inntrykk er at musikkfeltet har gått foran i å definere hva en kunstpraksis for barn kan være. Initiativer fra det frie feltet som f.eks. Lydfabrikken og barneprogrammet til siste Ultimafestival er eksempler på ambisiøse prosjekter der man kuraterer musikkuttrykk og prosjekter med interessante samtidskunstnere, og slik løfter blikket opp for at musikk for barn kan være mer enn «barnemusikk». Det er kanskje også snakk om noe annet det her, det å gi barna mulighetene til å få innblikk i en praksis som er definert av kvalitetsbegreper for et mer overordnet musikkfelt, men som samtidig imøtegår dem i deres erfaringsverden. Det er sikkert ikke tilfeldig at det skjer akkurat nå, med tanke på den oppmerksomheten og statusen barn har i vår tid.

– Gitt at ønsket er å utvikle og skape en mer interessant samtale om barns opplevelse av musikk; Hva tror du er de viktigste tiltakene for dette? 

– Jeg mener vi må begynne med kvaliteten på tekstene som produseres. Det kan virke som om tekster om musikk for barn ofte følger barnas opplevelses- og refleksjonsnivå. Men om vi skal utvikle en kritikksjanger av profesjonell kunst for barn mener jeg at dekningen også skal ha en kritisk egenverdi.

Et annet viktig poeng for meg er at jeg synes at debatten om kunst for barn fort går i skyttergraven og blir en kamp mellom de som mener at all kunst er universell og at barn derfor ikke skal inn i en målgruppetenkning og de som mener at barnekultur og voksenkultur er to forskjellige ting som bør erfares og behandles på ulike premisser. Målet mitt er å skape en mer nyansert debatt.

– På musikkfeltet jobber Rikskonsertene og DKS parallelt med konserttilbud i skolen. Samtidig har gjerne store institusjoner som orkestre, festivaler og helårsarrangører egne satsninger for barn. Når du skal gripe fatt i dette som redaktør for Periskop, er det områder du er særlig nysgjerrig på, og ser du noen åpenbare mangler?

– Den største endringen jeg har merket meg på musikkfeltet er at samtidsmusikere i dag ikke er avhengig av å arbeide med materiale eller formuttrykk som på forhånd er verdivurdert som kunst, at de står friere i hvilket materiale de kan arbeide med, og at fokus heller ligger på utøvernivå: hva man kan klare å produsere ut fra bestemte forutsetninger og situasjoner.

Jeg er nysgjerrig på konsekvensene av at skillet mellom høy- og lavkultur i dag brytes ned i programmeringen for barn. Og at barn er oppvurdert som målgruppe, både for det frie feltet og for institusjonene. Selv om jeg personlig synes initiativer som f.eks. KORKs supermario-prosjekt er basert på en litt for enkel idé om å bryte ned disse skillene, verdsetter jeg prosjekter som tar barn på alvor og snakker til dem i deres verden.

– Kulturrådets tildelinger antyderat aktører innen samtidsmusikk og på jazzfeltet, altså tradisjonelt sett aktører innen det frie feltet er de som går foran med nyskapende prosjekter når det gjelder musikk for barn og unge. Har du reflektert rundt dette?

– Jeg deler dette inntrykket. Jeg er ikke helt sikker på hva som er årsaken. Kanskje det nettopp er at disse aktørene ikke lage noe for barn. Men at de vil. At de drives av en genuin kunstnerisk interesse. Dessverre er ofte prosjekter for barn motivert av hvilken funksjon prosjektet har, og ikke en egeninteresse for å lage noe for barn.

– Hva ser du på som de største utfordringene i musikkbransjen når det kommer til arbeid med barn?

– Jeg tenker at de teknologiske endringene fordrer nytenkning, for at man i det hele tatt skal kunne nå ut til barna. Med unntak av de store konsertscenene som er preget av en mer overordnet eventkultur som blomstrer som aldri før, ser jeg at musikken har en helt annen utfordring med å nå barn i dag enn bare for ti år siden. Musikken konkurrerer på lik linje som spill og film/video på barnas nettbrett, og taper sikkert oftere enn den gang CD-spilleren ikke var del av foreldres skjermkontroll-paradigme. Akkurat hvilken løsning man skal velge her, vet jeg ikke. Jeg ser for meg at kommersielle krefter mer enn gjerne vil oppdra barna til å bli selvstendige musikkonsumenter.

– Hvilke visjoner har du for Periskop?

– Idealfremtida mi er en situasjon der barn er like verdifulle publikummere som voksne for alle kunstuttrykkene. Og at «barnekultur» og «barnemusikk» mister funksjon som skjellsord i kunstsammenheng. Jeg ønsker å gi feltet noe mer enn gjengivende og beskrivende tekster om hva barna potensielt kan oppleve. Det mangler et helt grunnleggende arbeid rundt refleksjon av kunst for barn som begynner allerede før man møter verket, for hvem er egentlig barnet i dag? Hvem skal kunsten snakke til? Dagens kunstprogrammering er basert på vaklende kunnskap om barn, for er det egentlig noen av oss voksne som vet hva det betyr å være barn i dag? Hvem kan egentlig si hvem barnet er?

– Hva er prosjektets — og samtalen om barns møte med kunst mer generelt — største utfordringer?

At man mangler faste parameter for alle størrelser som inngår i samtalen: hvem er barnet, hva er kunst for barn, hva er en tekst om kunst for barn, skal dialogen med barnet inngå i objektet for kritikken, hvilket kunstbegrep er mest aktuelt å bruke…? Jeg kunne fortsatt i det uendelige. Det er et omfattende grunnlagsarbeid som må gjøres. Men det gjør det jo også veldig spennende. Jeg liker best å bruke tiden min på ting som er vanskelig.

Mørland overtar som redaktør 1. april 2015 i en 60% stilling. Hun overtar etter teater- og litteraturkritiker Ingvild Bræin, som har bygget opp nettstedet og vært redaktør siden oppstarten i 2013. Se også Periskop.no

Publisert:

Del: