Er det slike som meg, musikere og musikkutdannede pedagoger, som egentlig skaper holdningene om å være flink nok eller ikke i musikk, skriver Nora B. Kulset.

Nora Bilalovic Kulset i feltarbeid. Foto: Privat

Etter at jeg utga boka Musikk og andrespråk. Norsktilegnelse hos små barn med et annet morsmål, reiste jeg rundt omkring til landets utdanningsinstitusjoner, barnehager, skoler, konferanser og seminarer og spredte det glade budskapet: «Det er utrolig fordelaktig å synge mye sammen når man ikke har felles språk!».

Men etter hvert ble jeg lei av det stadig økende antallet voksne mennesker som sa at «det er deg, ikke sangen», eller «dette er ikke jeg musikalsk nok til å gjøre», eller aller verst: «jeg synger ikke fint nok». Derfor bestemte jeg meg for å forske på meg selv for å finne ut hva det var jeg gjorde slik at andre kunne se hvor lett det var. Eller var det egentlig det? Uansett: det ble en doktorgrad av det.

Skammen over stemmen
Svært mye forskning i de siste årene viser at sang og musikk kan være med på å bedre livskvaliteten vår, uansett alder, kjønn og hvilket land vi kommer fra. Men i min 20 år lange arbeidspraksis som musikkpedagog, har jeg gjentatte ganger møtt voksne som hevder de ikke kan synge og at de ikke kan gjøre noe med det. Dette er dessverre et velkjent problem – også blant barnehagelærere og andre pedagoger – og det til tross for at de har hatt musikkundervisning i utdanningsløpet (selv om nettopp denne biten av utdanningen stadig krympes). Voksne, friske folk tør rett og slett ikke å synge så høyt at de hører sin egen stemme.

Denne flauheten og diskvalifiseringen av egen stemme omtales som «stemmeskam» av musikkprofessor Tiri Bergesen Schei ved Høgskulen på Vestlandet. Med dette beskrivende begrepet setter hun fingeren på at redselen for å ikke synge fint nok henger sammen med frykten for å dumme seg ut eller føle seg latterliggjort, én av skammens iboende følelser.

Siden skammens natur er «å gjemme», lar vi altså være å synge heller enn å ta sjansen på å dumme oss ut. Schei sier at på denne måten kan stemmeskam ødelegge for «musikalsk utfoldelse, gi uhelse og rokke ved selve grunnmuren i subjektiviteten» (Schei 2011, s. 99).

Nora Bilalovic Kulset Foto: Trine Melhuus

Barndomsbruddet
Men hva er det som har ført til at vi er så redde for å dumme oss ut når vi synger?

Stemmeskam er kulturelt betinget, mener Schei. Det er altså føringer i vår kultur som gjør at så mange voksne ender opp som ofre for stemmeskam. Dermed kan vi sette det i sammenheng med et annet begrep fra norsk musikkforskning, nemlig professor Jon-Roar Bjørkvolds «barndomsbruddet» fra boka Det musiske menneske. Barndomsbruddet beskriver hvordan man som lite barn synger og danser ubekymret for andres bedømmende øyne, men at man på et eller annet tidspunkt etter hvert som man vokser opp, møter sterke motstridende elementer i kulturen vi lever i som kan hindre en i å fortsette. Stemmeskammen inntrer.

Ett av mine mål er å undersøke hva som kan reparere – eller enda bedre – forhindre barndomsbruddet, slik at vi må den måten slutter å tenke på om vi synger fint nok eller ikke.

Musickhood
For å beskrive hvordan barndomsbruddet kan repareres – eller unngås – har jeg utarbeidet en modell som jeg har kalt «Musickhood» (og nei, dette er ikke en stavefeil, men et vink til Smalls begrep musicking). Denne modellen beskriver hvordan det nære musikalske samspillet mellom spedbarn og omsorgsperson – vår kommunikative musikalitet – ligger i bunnen av alt.

Problemet er å tørre å ta i bruk den musikalske kapitalen som vi her utviser, videre i livet, der både den musikalske erfaringen og sosiale erfaringen blir mer omfattende.

Én ting er nemlig å snakke syngende til en liten baby, slik vi alle gjør. Men etter hvert som denne kommunikasjonen erstattes mer og mer av talespråket, og etter hvert som folkene vi skal kommunisere musikalsk med blir flere og selve musiseringen likner mer og mer på musikk, så blir vi musikalsk utrygge. Da blir det plutselig viktig at vi synger fint. Men de som sier at de ikke kan synge, snakker jo likevel til babyer med syngende stemmer, uten å tenke på om de syngesnakker fint nok. Problemet er at når det blir «musikk», da stiller vi plutselig krav til oss selv om hvordan det skal høres ut, og om det er bra nok. Stemmeskammen gjør seg gjeldende.

Les også: Musikk og andrespråk

Og da kan vi samtidig spørre oss, hvor unge er barn når de begynner å være klar over at det er noe som heter «å synge fint»? Eller når starter man å si at «jeg kan ikke synge»?

Når lærer de at de som ikke synger fint nok, i grunnen bare kan la være, eller i alle fall ikke synge så høyt at stemmen høres godt? Det er nemlig her barndomsbruddet inntrer.

Kanskje er vi voksne gjennom vår egen måte å snakke om oss selv og egen sangstemme på, med på å opprettholde det kulturelt betingede barndomsbruddet – og føre stemmeskammen videre til nye generasjoner?

Musikalsk trygghet og musikalsk kapital
Med «Musickhood» forsøker jeg å beskrive hvordan vi må komme oss fra det nære musikalske samspillet med mennesker i starten av livet, og videre til for eksempel et sangsamværet i barnehagen, uten å bli rammet av barndomsbruddet underveis. For at dette skal skje, trenger vi en vekselvirkning mellom musikalsk trygghet og musikalsk kapital. Da jeg i doktorgradsarbeidet forsket på meg selv, fant jeg nemlig ut at mine musikksamlinger først og fremst var preget av min egen musikalske trygghet i å bruke min musikalske kapital.

I begrepet musikalsk trygghet legger jeg det å stole på sin egen evne til å kommunisere musikalsk med omverdenen uten å inneha et for selvbevisst blikk som fører til at man vurderer sitt eget musikkuttrykk utenfra som en ferdighet som er bra eller ikke bra (Kulset 2016). Det er i stedet selve kommunikasjonen, musikkpraksisen og det som skjer mellom og i menneskene som deltar i den, som er i fokus. Musikalsk trygghet – slik jeg bruker begrepet – handler om en holdning som kan forløse ferdighetspotensialet i hver enkelt og løfte det ut av perspektivet om «være flink til å synge» eller «kunne spille et instrument» (Hallam 2006: 47–48), og inn i musikalitetsperspektiver som musicking (Small 1998) og kommunikativ musikalitet (Malloch & Trevarthen 2009).

Les også: Kan du synge deg frisk?

Begrepet musikalsk kapital bruker jeg slik musikkterapeuten Simon Proctor først brukte det, nemlig som en del av vår sosiale kapital. I dette ligger det at musikalsk kapital øker vår evne til å være sammen med andre – og vår tilgang til å være sammen med andre. Han snakker om at vi kan få større kapasitet til å forbli i dette samværet med andre – til å bli i grooven – gjennom vår musikalske kapital. Musikalsk kapital handler med andre ord om å gjøre bruk av sin musikalitet til å kunne være sammen gjennom musiseringen, ikke primært til å skape et flottest mulig kunstverk, og at det slik kan skapes et fellesskap gjennom selve musikkpraksisen.

Hvem er musikalske?
Dermed er jeg tilbake til starten, der jeg fortalte at jeg skulle forske på meg selv for å finne ut hva det var jeg gjorde slik at andre kunne se hvor lett det var. Det viste seg altså at selv om det egentlig er veldig lett, så kreves det noe som altfor mange ikke har, nemlig en stor trygghet på at ens egne musikalske kapital er mer enn bra nok, og at den ikke skal opp til avstemming og utstemming på TV.

Spørsmålet nå er om det er slike som meg, musikere og musikkutdannede pedagoger, som egentlig skaper disse holdningene om å være flink nok eller ikke i musikk.

Hva slags musikalitetssyn er det vi forfekter?

Den tanken kan vi bære med oss alle sammen, i alle fall ut dagen.

Nora Bilalovic Kulset, post doktor ved Insitutt for Musikk, NTNU.

Publisert:

Del: