Lytter vi annerledes til ulike typer musikk? Og i så fall, hvorfor? Richard Wagner og Radiohead stiller likt når Institutt for musikkvitenskap i høst har satt lytting på timeplanen. – Målet er å utvide den vitenskapelige paletten, sier emneansvarlig Tanja Orning.

Tanja Orning, © Carsten Aniksdal

På et lerret i kjelleren av ZEB-bygningen på Blindern ligger Michael J. Fox på kne og vrenger på gitarstrenger foran en fullsatt gymsal. I rollen som Marty McFly i Tilbake til fremtiden har han reist 30 år tilbake i tid og er i ferd med å endre historien idet han spiller Johnny B. Goode til ellevill jubel, tre år før Chuck Berry lanserte låten. Men når gitarsoloen beveger ser over i Jimi Hendrix-farvann faller publikum av. De er ikke helt klar for syrete gitarsoloer i 1955.

Og med det er tema satt for den fjerde forelesningen i det ferske valgemnet ved Institutt for musikkvitenskap, Listening to the Twentieth Century and Beyond.

– Musikk får ny mening over tid, forklarer dagens foreleser, postdoktor Peter Edwards.

”Ny vei” i vitenskapen
Det nye lyttefaget er et pilotprosjekt ved instituttet. I løpet av høstsemesteret skal om lag 40 påmeldte studenter lytte seg på kryss og tvers av sjangere og historie mens de leter etter Gustav Mahler i Arne Nordheims verk, fordyper seg i rytmene til James Brown, lytter etter lyden av den franske poeten Stéphane Mallarmé i Claude Debussy og Pierre Boulez, og utforsker høring med øynene.

– Det som er nytt i forhold til den tradisjonelle musikkvitenskapen er at vi setter lyttingen i sentrum. Det har vært vanlig å analysere verk ut ifra skriftlighet, men her tar vi ikke utgangspunkt i noter og partiturer, her går vi ut ifra det klingende, forklarer førsteamanuensis og samtidscellist Tanja Orning, som også er emneansvarlig.

Demokratisering av musikken
– Målet er å kunne utvide måten man lytter til musikk på, og kanskje også utvide den vitenskapelige paletten. Det er også veldig i tiden med forskning på lytting, både i musikkpsykologi, hjerneforskning og musikkvitenskap. Hva er det vi sanser og hvordan kan vi finne et begrepsapparat rundt dette?, spør hun.

Behovet for emnet vokser ut av en stadig mer multimedial samtid, ifølge Orning.

– Lytting er en kunst som går tapt i vår audiovisuelle nåtid. Vi sier har du sett den nye låten, ikke har du hørt den. Det å gå inn og lytte til musikken på musikkens egne premisser er sjeldnere nå.

Estetikk er også et viktig nøkkelord, understreker hun.

– Vi tar et overordnet estetisk dypdykk i og med at vi ikke setter sjangrene i bås. Vi setter Radiohead mot Xenakis, alt er like mye verdt, det blir en slags demokratisering av musikken. Vi som musikkvitenskapelig institutt må gjenspeile den virkeligheten som er der ute, og folk er ikke tro mot sjangere lenger. Dette fører igjen til at tolkningen står i sentrum. Tolkning er det sentrale ordet her, å tolke musikken ut fra den klingende musikkens premisser, ikke fra et partitur eller hvem som har skrevet det.

Del av en større satsing
Listening to the Twentieth Century and Beyond er foreløpig et valgemne åpent for bachelor- og masterstudenter. Målet på sikt er å inkorporere faget som en del av grunnundervisningen, ifølge instituttleder Alexander Refsum Jensenius.

– Vi holder på med en bachelorrevisjon nå. At denne type emne må fortsette er det ingen tvil om, men hvordan og i hvilken form er foreløpig uklart, forklarer Jensenius.

Han påpeker at faget er del av en større, overordnet satsing.

– Populærmusikken har blitt tydeligere og tydeligere i forskning og undervisning hos oss de siste 20 årene, og mye av populærmusikken er ikke notert til å begynne med. Særlig populærmusikkmiljøet har jobbet for en større bevissthet rundt det å lytte til musikken. Parallelt har kognitiv musikkvitenskap også vokst frem som en sterk fagdisiplin ved instituttet, og vi har sett behovet for å fornye undervisningen i tråd med disse nye forskningsretningene.

Mindre noter, flere innfallsvinkler
I et innlegg på Ballade i sommer skrev Jensenius at den nye satsingen innebærer at notekunnskaper ikke lenger er obligatorisk for alle fag.

– Det meste av musikken som er rundt oss og som studentene forholder seg til i dag er ikke notebasert. Programstudentene våre skal fortsatt lære noter, men for å åpne instituttet og emnene våre for andre studenter så kommer vi til å ha flere emner som ikke er notebaserte, forklarer Jensenius.

Cirka 40 prosent av studentene ved Listening to the Twentieth Century and Beyond er ikke programstudenter, men kommer blant annet fra medievitenskap og fag for estetikk. Både Jensenius og Orning ser stor vinning i å åpne opp for studenter med ulik faglig bakgrunn, ikke minst for å kunne fange opp nye innfallsvinkler. Emnet er et direkte utspring fra forskningsprosjektet 20/21 – Musical Trajectories Today, som Tanja Orning og flere av de andre foreleserne er involvert i, og Jensenius understreker at instituttet ønsker enda større fokus på forskningsbasert undervisning i fremtiden.

Eksamensformen er også ny – før jul skal studentene holde et innlegg på en konferanse om problemstillinger knyttet til musikk de selv ønsker å gå dypere inn i.

– Lytteopplevelser er veldig subjektive, men for at det skal bli interessant i vitenskapelig sammenheng må du nødvendigvis knytte det opp mot noen begreper. En utfordring er at folk føler det blir for subjektivt i forhold til hvordan de er opplært til å tenke vitenskapelig. Det vi jobber med nå er å finne begrepsapparater og teori som gir gjenlyd slik at de hele tiden kan bruke sine egne refleksjoner, men også sette det opp mot noe annet, forklarer Orning.

– Betyr det at det blir flere gråsoner og mindre rett og galt?

– Ja, det kan du si. Det som har vært komfortabelt med klassisk musikkteori og verkanalyse er at det har dreid seg mye om ”rett og galt”, forklarer Jensenius.

– Strengt regelbaserte systemer er enkle å undervise i og lette å lære. Det er mange kvaliteter med den måten å forstå musikk på, men vi ser at kompleksiteten i opplevelsen av musikken er noe vi må gå inn i. Det som gjør dette spennende er at vi fremdeles er på forskningsnivå. Derfor har vi få konkrete svar å gi studentene, men derimot flere spørsmål.

– Orning, hvordan lytter vi annerledes nå enn før?

– Det er et utrolig kompleks spørsmål. Det er så mye musikk over alt som påvirker hverandre – hvordan man lytter, hva man lytter til, på hva slags måte man lytter, hva man lytter etter. Da Beethoven skrev sine symfonier var det mye som var vanskelig for publikum å høre på, mens nå tar vi det for gitt. Vi lytter med helt andre ører til det som er skrevet for lenge siden, forklarer førsteamanuensen.


Hun forteller at et av hovedmålene med emnet er at man skal lytte til verk i sin helhet.

– Det er en ting i tiden at man surfer innom og hører to minutter av Ligeti og så vet man liksom hva det er. Men å gjøre hele lyttearbeidet er også noe av fokuset. For lytting er et arbeid, du må gå inn i det og møte det med deg selv. Så det å spille hele verk er viktig, at verkene ikke bare blir brukt til å illustrere teori slik det ofte er i musikkvitenskap. I stedet for å bruke verk til å illustrere hva man snakker om blir det her omvendt, vi starter med musikken, sier Orning.

Klanglim
Tilbake i forelesningssalen setter Edwards på et videoklipp av Berlinfilharmonien, som under ledelse av dirigent Simon Rattle lar György Ligetis Atmosphères (1961) gli sømløst over i Richard Wagners Lohengrinprelude til første akt (1846-48). To verk fra to ulike historiske perioder får nye egenskaper spilt i motsatt kronologisk rekkefølge.

– Hvorfor passer de sammen, spør Edwards.

– På grunn av klangen, svarer en av studentene.

Edwards nikker anerkjennende.

– Ja, klangen er essensiell. Disse to stykkene bindes sammen av lyd – ikke instrumentasjon eller regler, men av lydassosiasjon, repliserer han energisk, og fortsetter.

– Det er ikke vanskelig å gå inn i et partitur og finne elementer som ligner hverandre. Men å finne disse isolerte øyeblikkene forteller oss lite om musikken og hvordan vi opplever den.

Publisert:

Del: