Tyder Off The Page på at samtalen er det nye musikktidsskriftet?

Sidsel Endresen og Audun Vinger, © Henrik Beck / NyMusikk

Før fjorårets by:Larm omtalte Knut Schreiner praten som den nye rocken. «Off the page er liveversjonen av musikktidsskriftet som konsept», skriver Morgenbladet i Portalen, der avisen strømmer hele årets utgave av festivalen. Kan man lese festivalen som en erstatning, eller et supplement, for musikktidsskriftet?

– Morgenbladets formulering stammer fra pressemeldingen vi skrev i fjor. Grunnen til at den kom inn, var at jeg begynte å arbeide med Off The Page da jeg jobbet i The Wire. Festivalen hadde utspring i en redaksjon som skapte et event, og da føltes beskrivelsen veldig riktig. Nå er det andre ting som er viktigere for meg enn å skape en liveversjon av et blad, sier kunstnerisk leder i nyMusikk Anne Hilde Neset.

Anne Hilse Neset

Anne Hilde Neset


– Hva er vesentlig for deg nå?

– Egentlig ligger det et enkelt etos bak: Det er menneskets møte med lyden vi legger til rette for, i vid forstand. Du skal ikke være en insider, du skal være interessert i lyd. Det er et poeng at dette er et ikke akademisk format, og festivalen er kuratert nøye med hensyn til rytmen i dagen og spredning av interessefelt og sjangre, sier Neset.

Irritasjonsmomenter
I lederen i fjorårets siste utgave av Vagant antyder redaktør Audun Lindholm en forskyving i den offentlige støtten fra publikasjoner til arrangementer.

«Hvordan gå videre enn eventkulturens følelse av jeg var der og sørge for at arrangementene får ringvirkninger i en større offentlighet?» spurte Lindholm, med henvisning til litteratursektoren.

Festivalen og tidsskriftet har i utgangspunktet den viktigste funksjonen til felles, mener Vagant-redaktøren.

– Man komponerer en helhet der delene belyser hverandre fra overraskende vinkler, og der publikum – eller leserne – skal kunne oppdage noe nytt rundt hver sving. Dersom redaktørene og arrangøren har lyktes, vel å merke.

Kartla musikktidsskrifter
Vagant gjorde i fjor et forsøk på å kartlegge norske musikktidsskrifter. Under Off The Page inviterte de så til paneldebatt om nettopp musikktidsskriftene. Som ordstyrer brukte Lindholm innledningsvis beskrivelsen «et rom i den norske kulturoffentligheten hvor man ikke opererer med noen offisielle sammenfatninger». Hvorfor har det vært så vanskelig å ivareta kontinuiteten i norsk musikkritikk? spurte Vagant-redaktøren.

De tre paneldeltakerne var skjønt enige om at en irritasjon danner grunnlaget for tidsskriftets kretsløp. Deltakerne representerte alle nedlagte norske musikktidsskrifter. Og de delte oppfatningen om at det viktigste for et tidsskrift er «å ha noe å melde», en slags insistering på at noe er av interesse. Dermed pekte de også på kriterier som i første rekke stiller krav til redaksjonens egen motivasjon og rettferdiggjøring av prosjektene.

Henrik Beck / NyMusikk
Henrik Beck / nyMusikk

– Det er hele tiden veldig mye irritasjon i redaksjonen, og hver gang irritasjonen oppstår, så tror man veldig på den. Man føler seg ikke hjemme i den norske musikkoffentligheten, og så tenker man at her har vi noe helt nytt å melde, sa Synne Øverland Knutsen, som var medlem av redaksjonen i ENO. Papirtidsskriftet ble utgitt i 18 utgaver, i tillegg til en årbok som de ga ut før jul i fjor.

– Når subkulturer blir absorbert, er behovet for å verve og agitere mindre. Det er positivt at tidsskriftet dør. Da har man ikke mer å si, sa Morten Jørgensen, som blant annet var aktiv i punktidsskriftet BANZAI på 1980-tallet.

At så mange faller fra, skyldes at tidsskriftøkonomien er elendig, at støttemulighetene er forsvinnende små. Norske tidsskrifter lages fra hybler og på kammerser.

– For meg har det aldri vært noe mål å bygge store institusjoner. Den typen temporalitet som tidsskriftet representerer er det litt for lite av, sier Ultimasjef og redaksjonsmedlem i Parergon på 2000-tallet Lars Petter Hagen til Ballade.

At de tre tidsskriftene nå er lagt ned, skyldes neppe at redaktørene og skribentene ikke har noe mer å melde, eller ikke ser hull som trenger å fylles i musikkritikken og musikkjournalistikken, mener Lindholm.

– Det tror jeg man merket til gagns under panelsamtalen. At så mange faller fra, skyldes at tidsskriftøkonomien er elendig, at støttemulighetene er forsvinnende små. Norske tidsskrifter lages fra hybler og på kammerser. Knapt noen har mulighet til å gjøre det til en fast jobb. Samtidig ser vi at festival-Norge har vokst voldsomt, sier han.

oof the page2

Festivalen som tidsskrift
Under paneldebatten sammenlignet Øverland Knutsen ENOs profil med Off The Page, som hun beskrev som «en litterær festival om musikk uten musikk». Hun siktet til at ENO-redaksjonen var mer opptatt av kontekst enn den mer tradisjonelle, sjangerdelte musikkjournalistikken.

Skjønt årets Off The Page-program bar kanskje mer preg av nysgjerrighet og sjangeroverskridelser enn av irritasjon. Programmet ga plass til både politiske og teoretiske perspektiver, og til utøvernes refleksjon: Foleyartisten Sue Harding illustrerte hvordan lyden av et bananskall egner seg til skrekkfilmer der man skal sette lyd til neglenes skraping mot huden. Ánde Somby demonstrerte dyrelyder som joik. Den tidligere BBC-korrespondenten Matthew Collin fortalte om radikal musikk i vid forstand.

Og festivalen startet med en Jazznytt18-samtale mellom Sidsel Endresen og Audun Vinger, der de to hadde plukket ut musikalsk høydepunkter fra Endresens diskografi. Samtalen ble et eksempel på at kunstnere i mange tilfeller ikke ønsker å vurdere egne prosjekter: Endresen virket motvillig til å komme med betraktninger rundt innspillingene av sin egen musikk, noe som gjorde lyttesekvensene betydelig mer givende enn selve intervjuet.

Omveiene er snarveier
Et tegn til et slags samrøre mellom tidsskriftredigering og festivalkuratering gav Lars Petter Hagen under paneldebatten. Hagen mener at det går en klar linje fra hans redaksjonelle bakgrunn til den kunstneriske ledelsen av Ultima.

Henrik Beck / NyMusikk
Henrik Beck / nyMusikk

– Det er en type fordypning og kompromissløshet rundt å få vanskelig tilgjengelig musikk og idéer ut til en offentlighet. Og det er det motsatte av å tenke: Hva er folk interessert i nå, og å please et marked. Det er en insistering på at noe er grunnleggende viktig og å forsøke å få fortalt dette til folk.

Hagen peker på Parergon-begrepet, som tilskrives Jacques Derrida. Poenget er kort fortalt at samtalen rundt musikken er viktig i seg selv, fordi den gir en forståelse av hva musikken kan bety i offentligheten.

– Uansett hvor kjent komponist vi har på plakaten på Ultima, så er det ingen som har hørt om vedkommende. Det er min erfaring, paradoksalt nok, at når man skal forklare folk om musikk de ikke har noen forhold til, så er vi nødt til å forklare musikken gjennom de omkringliggende ideene. Folk er interessert i å høre om de musikalske tankene Boulez hadde, sa Hagen.

Av og til er samtalen om musikken like interessant som det som skjer på scenen.

– Samtalen kan være bedre
Motivasjonen bak årets Off The Page-program bar først og fremst preg av et ønske om å skape en samtale om hva som er viktig i musikken, forteller Anne Hilde Neset.

– Vi hadde et panel om musikalske åpenbaringer hvor tre vidt forskjellige artister – frijazz trommis Paal Nilssen Love, Gylve Fenris Nagell fra Darkthrone og samtidskomponisten Lina Lapelyte – fikk spille en sang som forandret livet sitt. Det var en flott samtale om musikkens evne til å forandre liv uansett om det var Uriah Heep eller Laurie Anderson som ble diskutert. Jeg mener også at i Norge er musikklivet ganske sjangerbestemt, både når det gjelder støtteordninger og konsertsteder, sier Neset, som peker på at det er nettopp derfor de har valgt Kunstneres Hus som nøytral grunn.

– Av og til er samtalen om musikken like interessant som det som skjer på scenen. Jeg har tenkt på denne festivalen som en parallell til det som skjer i baren etter en konsert. Vi setter det på spissen ved å ikke ha noe livemusikk, men programpostene er rikt illustrert, sier Neset, og viser til lytteeksemplerne som en måte å illustrere samtalen på.

Hun deler Hagens opplevelse av at publikum får en mer mangfoldig sammensetning når man presenterer samtaler om musikken.

– Det er litt enklere med Off The Page fordi den tiltrekker seg folk som er interessert i lyd på en bred måte. Men vi lager mange forskjellige konsepter, og også Onlyconnect har et stort publikum, selv om det kanskje kommer annetsteds fra.

Foto: Henrik Beck / NyMusikk
Foto: Henrik Beck / nyMusikk

– Ikke et tidstegn
Neset er usikker på om det gir mening å beskrive Off The Page-festivalen som en del av en slags trend, slik Knut Schreiner har antydet innen den kommersielle delen av musikklivet.

– Jeg har alltid vært en aktiv samtalegåer, og min jobb i The Wire handlet om samtalen. Jeg er ikke utøver eller komponist, men kritiker, så for meg handler mye om å formidle gjennom språket. Jeg føler ikke at dette er et tidstegn, men det er mye mer vekt på debatter og møter nå enn det kanskje har vært, sier hun.

– Pressen og bladene sliter, og dette er en måte å sette samtalen som foregår i et blad opp på en scene. Men du får noe helt annet fra en artikkel enn en samtale. Interessen ved denne typen arrangementer ligger til en viss grad også i å møte menneskene bak musikken, sier Neset.

Hagen ser ingen vesentlige problemer med en større vekt på samtaleformen.

– I utgangspunktet tenker jeg at det ikke finnes noen rett eller gal måte å bli glad i musikk på. Men det er klart, det er også forskjell på formatene. Når er det sagt, er min erfaring at det viktig å erkjenne at å knytte musikken til ideer og tendenser i samfunnet for øvrig siden musikken er så ukjent materie for de fleste. Det er en formidlingsmodell som har vist seg å fungere bra.

Han ser likevel noen begrensninger ved formatet.

– Paneldebatter eller sceneintervjuer er mer en måte å introdusere på. Du får ikke sjansen til å dykke dypere ned i materien. Dette har tidsskriftene mye større mulighet for å gjøre. Den muntlige formen er mer direkte, og jeg ser på den som en teaser. Det er sjelden man kommer til nye konklusjoner eller ny kunnskap, sier Hagen.

Festivalformatet gir ikke anledning til fordypning på samme måte som et tidsskrift, mener Lindholm, som hevder festivalenes viktigste funksjon er den oppdagelsen av bøker, tidsskrifter og plateselskaper som finner sted under og etter arrangementet.

– Jeg har selv sett en direktesendt panelsamtale på Morgenbladets portal, men merket at oppmerksomheten vandrer når man ikke selv tar del i spenningen i rommet. Det blir en slags fattigmannsradio med bilde, som om NRK skulle publisere tekster uten å lese gjennom dem. Da er det mye bedre med redigert og utvidet dokumentasjon noe tid etter, eller en gjennomarbeidet programbok som ligger klar til festivalen, med intervjuer og oversatte tekster av programdeltakerne.

Publisert:

Del: