Samtalescenene er i vekst, mens konsertscenen kan ha nådd et metningspunkt. Betyr det at praten er den nye rocken?

Torgny_Amdam

By:Larm 2015 er nå historie. I forkant av festivalen hevdet spaltist og musiker Knut Schreiner i Morgenbladet at «Praten er den nye rocken». Schreiner skrev blant annet at folk akkurat nå virker «mer interessert i hva man har å si, enn i at man skal plugge i gitaren å lage bråk». Mer enn å være en arena for å oppdage morgendagens musikalske helter, har tyngdepunktet beveget seg til konferansesalen, hvor det å snakke om dagens musikkbransjeforhold er blitt arrangementenes viktigste aspekt.

Men er virkelig den offentlige, iscenesatte samtalen den nye rocken?

– Jeg ville kanskje heller sagt at praten er den nye dad-rocken! sier artist, komponist og medieviter Torgny Amdam, og fortsetter:

– Rocken i seg selv er i en slags krise. Livemusikken er i en annen krise. Tenk modernitets- og opprørsfølelsen som lå i rockeopplevelsen på 60-tallet. Nå er den redusert til nok en positur å innta i en velsmurt og gjennomprofesjonalisert musikkbransje. Samtidig er DJs de nye stjernene. Livemusikken er for mange redusert til Avvici-hånda og Kygo-hånda.

Nye konsertformer
Amdam tror sistnevnte på et eller annet tidspunkt kommer til å gå nedenom, og at livemusikken kommer til å overleve. Men kanskje ikke slik vi kjenner den i dag. Kanskje blir det mer perfomance-aktig, kanskje blir det utført på nye steder. I tillegg mener Amdam at konsertformatet vil revitaliseres gjennom bruken av ny teknologi, langt forbi fancy prosjekteringer på sceneveggen.

– Bjørk sto eksempelvis på scenen her forleden i et motorisert antrekk. Utviskingen av skillet mellom lyd, instrumentering, lys, scenografi, klær, prat, lukt, visjonær teknologi, osv. vil by på nye spennende konserterfaringer i fremtiden. Man skal heller ikke utelukke at nye finansieringspraksiser à la crowdfunding vil bidra til å pushe og utvikle konsertformatet.

Men Amdam stiller seg tvilende til at økningen av arrangementer hvor man snakker om musikk skal ha noe med alderen til by:Larms og liknende festivalers arrangører og bransjeaktører å gjøre, slik Schreiner antyder i sitt essay.

– Jeg tenker at Knut har skrevet det veldig ut fra egen erfaring og sin reise i musikk. Han har turnert siden han var 17, men nå har han rundet 40 år og har to barn. Hvis du spør en ung og fremadstormene by:Larm artist, la oss si Drippin’, så tror jeg nok at han neppe tenker at praten er det sentrale.

Heier på musikksnakk
Amdam er kurator for det månedlige arrangementet Musikkforum, som denne måneden var del av by:Larm under tittelen «Synge på norsk eller engelsk».

– Jeg heier på all slags snakk rundt musikk, det er klart. Og Knut har et sentralt poeng, nemlig at bevisstgjøring, belysning og kritisk refleksjon rundt musikk er viktig og inspirerende. Ikke bare for oss som lager musikk, men også de som formidler den og jobber med den på andre måter. I Norge har man faktisk en årlig musikkfestival der praten er selve konsertene, nemlig Ny Musikk-festivalen Off The Page. Ultima har sin egen academy-serie. Øya har et litteratur-program. I tillegg kommer månedlige events som Musikkforum, sier Amdam og slår et slag for fagsamtalen:

– Det er så sinnssykt mye som er blitt gjort innenfor musikk som man glemmer, eller ikke tenker på. Hva ting betydde da, og hva dette har å si for den nåværende situasjonen. Hva har Roland trommemaskiner å gjøre med afroamerikansk identitet? Hva har den elektriske gitaren å si utenfor mainstreamen? Hvordan har den blitt brukt der? Hvorfor oppleves musikk i tidlige dataspill ofte som så melankolsk og rå? Temaene, spørsmålene og anekdotene er for mange til å ikke snakke om.

Hva har Roland trommemaskiner å gjøre med afroamerikansk identitet? Hva har den elektriske gitaren å si utenfor mainstreamen? Hvordan har den blitt brukt der? Hvorfor oppleves musikk i tidlige dataspill ofte som så melankolsk og rå?

For lite guts
Amdam mener det er viktig å ha arenaer å møtes på. Uten at kunnskapen deles er han redd fokuset og nivået på samtalen henfaller til forbrukerjournalistisk veiledning med terningkast i tabloidpressen. Noe som kan føre til at dagens unge vokser opp med tanken på at det er terningkast som betyr noe.

– Det er allerede for lite guts i norsk populærmusikk. Og da mener jeg ikke for lite satsningsguts, men for lite kunstnerisk guts. En negativ effekt av at bransjen har blitt så profesjonalisert, er at de nye artistene skal være så forbanna velsmurte og gjøre ting “riktig”. La det være sagt med en gang: En slik innstilling hadde aldri muliggjort hverken punk eller hiphop.

Som artist og låtskriver er det viktigere å utsette seg selv for et eksperimentelt teater, enn å dra til Nederland på en showcase med typisk lua i hånda-positur.

– Bransjen glemmer hva musikk egentlig bør være, noe sånt som originalitet, tverrhet, rarhet, darkness og et drøyt lys. Ikke bare en idé om “se hvor flinke vi er, se hvor velfungerende dette vil være”. Gjesp. Som artist og låtskriver er det viktigere å utsette seg selv for et eksperimentelt teater, enn å dra til Nederland på en showcase med typisk lua i hånda-positur. Eventuelt kunne artisten gjort showcasen sin til en høytopplesning av sitt kunstneriske manifest? Poetikken som den nye rocken, hehe.

Nok en proff-kvern
Ideen bak Musikkforum er å gjennom året å holde en slags diskursiv energi oppe. Publikum er profesjonelle musikkmennesker og andre som er over gjennomsnittet interessert i musikk. Aldersspennet er 18 – 60 år.

Amdam tror altså på den kontinuerlige samtalen om musikk. Men det å møtes er ikke udelt positivt. Mens noen arrangementer har som mål å snakke om selve musikken, er det på for eksempel by:Larm vel så mye vektlegging av markedsføring og distribusjonskanaler. Innhold, historie og fag kan forsvinne i salgssamtaler. Som kurator er Amdam skeptisk til det underholdninsgmaskineri-aktige ved de større bransjearrangementene, der programmet kan bli så overveldende at man ender i en slags perler-for-svin-situasjon.

– Det er så mye. Her sitter jeg i et intervju og John Morales gjør en Q &A i naborommet. Jeg burde holde kjeft og høre på ham! Det sier litt om hvor bortskjemte vi er i dette landet. Det er gode tider, by:Larm er en av mange grunner til det. Det er mye man kan få med seg hvis man vil.

Synergieffekter
Skal han derimot være mindre negativ, ser Amdam at det er mye å hente i det han kaller den nye opplevelseskulturen når det gjelder kontakt med de øvrige kulturfeltene.

– Det oppstår en synergieffekt mellom den klassiske albumutgivelsen, konserten og andre miljøer som litteratur, teater og film. Jeg ønsker veldig velkommen alle slike konstellasjoner. Jeg er med i et prosjektband med en Harvard-professor i litteratur på trommer. Vi skal spille i New York i mai, ikke på en musikkfestival men – you guessed it – på en litteraturfestival.

– På by:Larm gjorde jeg en Q&A med Field productions om musikk i snow/ski-film. Tunge navn i skandinavisk bransje satt som tente lys og hørte på. Bransjen er hypp på å lære om nye krysninger, nye muligheter, og om hvordan pasjonerte, ambisiøse og idealistiske folk utenfor musikkbransjen ser på musikk i 2015 og fremover.

Festival- og utelivsgründer Runar Eggesvik tror fremveksten av samtaler har med Litteraturhuset og medienes evne til å kjøre debatt utenfor TV-studioene å gjøre. Foto: Knut Bry.
Festival- og utelivsgründer Runar Eggesvik tror fremveksten av samtaler har med Litteraturhuset og medienes evne til å kjøre debatt utenfor TV-studioene å gjøre. Foto: Knut Bry.

Avansert publikum
Denne observasjonen får støtte fra festival- og utelivsgründer Runar Skjerven Eggesvik. Han mener den økte fremveksten av debatter og andre offentlige tilstelninger vi ser i dag er resultatet av at publikum i Oslo er bygd opp over år. De er i hovedsak mellom 30-50 og er flinke til å “shoppe” arrangementer.

– Jeg tror fremveksten av samtaler kommer i møtet mellom Litteraturhuset og det at mediene er blitt flinke til å gjøre ting utenfor TV-studioene. Man har fått en holdning til at debatter er noe man kan delta på direkte, eller live.

– Det er en oppblomstring av samtalene nå, men vi har arrangert slikt i alle år. Da vi startet Mono [i 2001. red.anm] var det med konsertfokus, gjerne sekteriske indierockting. Vi begynte etter hvert å legge til rette for litteraturarrangementer og debatt. Det var kjempepopulært, lenge før Litteraturhuset var påtenkt. Nå føler vi at Kulturhuset er en motor som har tatt disse arrangementene videre som samtidsarena, i samarbeid med en rekke aktører. Det treffer et stort, nytt publikum.

Pratesuksess
Kulturhuset er et av de sentrale stedene under by:Larm, her arrangeres en rekke større og mindre arrangement. I det daglige samarbeider Kulturhuset også med andre aktører innen organisasjonslivet, musikk- og det øvrige kulturfeltet.

– Den moderne møteplass er en smeltedigel av forskjellige aldersgrupper og kulturelle ståsteder. Og Kulturhusets suksess er basert på en rekke svært forskjellige arrangementer, de aller fleste med et prate/lytte-fokus, sier Eggesvik.

– Fra et produksjonsteknisk ståsted er det fantastisk å ha arrangementer der det holder å sette frem fire mikrofoner og kanskje en projektor. Konserter er noe av det mest komplekse du kan arrangere. Det er mest risiko, og markedet i Oslo er sprengt.

Må huske 90-tallet
Eggesvik er enig med Amdam i at det like mye handler om en popularitetskrise for sjangeren rock, som at debattarenaene i seg selv gjør at folk møter opp for å høre på andre prate. I tillegg kommer det han kaller et faktum: Oslopublikumet er avansert og kommer seg ut på arrangement etter push-varsel på telefonen, gode guider med Aftenposten i spissen og etter å ha områdd seg på sosiale medier.

– Det møter jo flere folk på pratearrangementer enn på mindre konserter. Sånn sett er praten på en måte den nye rocken. Samtidig skal vi huske de harde 90-åra med svært få gode arenaer i Oslo. Da hadde man Smuget, Elm Street, So What og et par jazz-steder. I dag har vi nesten 50 gode møtesteder. Det er en helt annen tilgjengelighet, arrangementskunnskap og kvalitet.

Dette gir et samlet sett større publikumstilfang enn tidligere. Men om vi skal tro Eggesvik også et mer kresent ett. Samtidig med økningen i antall spillesteder har musikken også utviklet seg. Teknologiske nyvinninger har gitt en nær eksplosiv vekst i antall utøvere som gjør sine saker hjemmefra, ofte uten en fast bandkonstellasjon. I følge Eggesvik har disse mulighetene ført til at rocken har falt litt ut.

– Jeg synes veldig få artister, spesielt innen rocken, har et spesielt meningsinnhold i det de driver med, med noen gode unntak som f.eks Honningbarna eller engasjerte Oslo Ess. Og OnklP & de fjerne slektningenes «Styggen på ryggen» som kom som en eksplosjon fordi noen faktisk mener noe tekstlig. Mitt håp for den nye rocken er at den skal ha mening. Grunnleggende er rock holdning og mening.

Arvid Skancke-Knutsen tror ikke folk endrer vaner så drastisk at de slutter å gå ut for å oppleve artister. Foto: Guttorm & co., NRK P13
Arvid Skancke-Knutsen tror ikke folk endrer vaner så drastisk at de slutter å gå ut for å oppleve artister. Foto: Guttorm & co., NRK P13

Overoppheting
Ansvarlig for Rockipedia, Arvid Skancke-Knutsen, hører imidlertid ikke til dem som er bekymret for livemusikkens fremtid.

– Det totale tilbudet av konserter er høyt. Om det har ført til en overoppheting som må justeres kan godt være. Men jeg tror ikke at folk ser ut til å endre vaner så drastisk at de slutter å gå ut for å oppleve artister eller at det er mindre interesser for konserter i dag.

Ikke nytt fenomen
Han peker på årets by:Larm med lange køer utenfor scenene med de mest attraktive og omtalte artistene. I tillegg viser tall fra SSB at det i 2012 var 61 prosent av befolkningen som var på konsert mot 48 prosent i 1991.

Med forbehold om endringer de siste par årene, mener Skancke-Knutsen at disse tallene motbeviser den vanlige dynamikken hvor man gjerne tror at eksisterende medieformer dør når nye kommer til. På samme vis som radioen har overlevd både tv, video og internett, synes han å se at den menneskelige gleden ved å gå ut å oppleve noe er ganske slitesterk.

– Jeg tror man kan gjøre lurt i å definere alt i en stor opplevelses-, opplysning- og underholdningspakke. Det er som er et veldig stort koldtbord publikum kan forsyne seg av. Hvis du går tilbake til Club 7-miljøet eller Chateu Neuf på 60- og 70-tallet så ville du også finne at debatter og diskusjonsfora kunne trekke like mange folk som konserter.

Avhenger av definisjon
Skancke-Knutsen tror at kulturlandskapets utseende avhenger av hvilke definisjoner en velger å bruke. Med en smal rockedefinisjon der denne består av gitar, en viss størrelse på besetningen og et gitt utrykk, så vil en ha popularitetsbølger med topper og bunner.

– Jeg er ikke uenig i at det er visse trekk i tiden. Jeg mener bare at det finnes et veldig stort mangfold, og at man ofte overdriver betydningen av det som tilsynelatende er nye fenomener som kanskje ikke er så nye fenomener likevel. På global basis har pop og rock fremdeles en totalt overlegen posisjon i forhold til andre sjangre, både salgsmessig og i live-sammenheng.

Musikkforum arrangeres av NKF og NOPA. Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.

Publisert:

Del: