Tonos kampanje for å få skolerevyene til å betale for musikkbruk møter både hevede øyebryn og velkjente nikk.

Illustrasjonsbilde: Sandvikarevyen 2012, © Aktic i Oslo / Flickr.com

Det er vel knapt overraskende at kunnskapen om rettigheter til musikk og vederlag for offentlig framføring er litt ymse blant norske 18-åringer anno 2017.

Derfor ble heller ikke denne journalisten sjokkert da han fikk høre at overraskelsen hadde tatt flere revysjefer i Oslo etter at de fikk krav om å gjøre opp for musikk brukt i nylig avholdte skolerevyer vinteren 2017.

Brevet som ble sendt ut startet i omgjengelig tone med “Takk for at dere bruker musikk – men har dere glemt noe?” og fortsatte med en gjennomgang av regler for utfylling av Tono-tillatelse (senest en uke etter at man har brukt musikk), beregning av vederlaget, påføring av eventuelle matpenger og ble avsluttet med et imøtekommende ønske om kontakt.

Nytt for noen
En av revyene jeg snakket med hadde allerede gjort opp kassa. En annen prøvde å slippe unna regningen ved å argumentere med at “vi jo ikke kunne ta høyde for denne utgiften fra starten”. Ingen av de to kjente til Tono-vederlaget på forhånd, men begge betalte likevel til slutt.

Kjent for andre
Jeg må innrømme at jeg var forberedt på kun å finne overraskede revysjefer da jeg kontaktet flere skoler, men ble positivt overrasket over å få høre både at “Alt er fikset” og “Hei! Vi har betalt til Tono i veldig mange år nå”. Den siste kom fra en Oslo-skole med musikklinje.

Fra en annen Oslo-revy, også den med musikk, men med kortere revytradisjon, fikk vi imidlertid beskjed om at “Vi har ikke betalt Tono. Vi har fått både krav og purring i slutten av mars en gang. (Revyen ble spilt i januar, Ballades anmerkning). Vi ringte de for å få hjelp siden vi var over fristen og det var noe som var helt nytt for oss. Det vi fikk vite da var at hun som hadde ansvar for revyene ikke var på kontoret men hun skulle ta kontakt når hun var tilbake. Siden det har vi ikke hørt noe mer”.

En annen revy har “ikke fått brev”.

Noen tusen
Etter reglementerte beregninger ender Tono-fakturaen til en gjennomsnittlig skolerevy typisk på cirka 5000. Det kan se ut som lite penger, og prinsippet om at vederlag for musikkbruk bør være en like naturlig utgift å budsjettere med som lys og lyd kan se opplagt ut for den som kjenner systemet. For de revysjefene som ikke kjenner opphavsretten, TONO og vederlagsregimet, kan det by på problemer å rydde opp, og å betale regningen, i etterkant.

Willy Martinsen, © Caroline Roka

Strengt tatt allerede for seint
Kommunikasjonssjef Willy Martinsen forklarer at Tono nærmer seg markedet på to måter.

– Den ene er de arrangører som i tråd med lover og regler tar kontakt med Tono i forkant av arrangementene for å sørge for at de nødvendige formalitetene er på plass. Den andre tilnærmingen er ikke den foretrukne, men likevel en vi er nødt til å praktisere. Det gjelder de som av ulike årsaker ikke tar kontakt med oss i forkant, og som vi må lete opp selv og ta kontakt med, skriver han.

Det er grunnen til at henvendelsen fra Tono kan komme etter at arrangementet er avholdt.

– På dette området er for øvrig våre snart 30 000 medlemmer til uvurderlig hjelp, da de selv veldig ofte rapporterer inn for eksempel konserter til Tono. De har en forventning om vederlag, og ettersom arrangørene ikke har tatt kontakt selv i forkant, blir det dessverre uvegerlig slik at vi kommer i etterkant.

Hvor er revyene?
Det krever i følge Martinsen mye arbeid å finne ut av og fram til skolerevyene. Tono betrakter dem som andre amatørrevyer.

– Generelt kan vi vel si at vi mener at vi har god markedsdekning på dette området, og at vi har som prinsipp å hele tiden å strebe etter å bli enda flinkere, skriver han.

Martinsen legger til at “skolerevyene er flotte tiltak som engasjerer unge, kreative mennesker på en fin måte, og som også forhåpentligvis bidrar til at de tar med seg en musikk- og teaterinteresse videre i livet. Vi ser også et annet interessant trekk, og det er at forestillingene har blitt stadig mer ambisiøse og gjennomarbeidede. Det leies inn store lyd- og lysanlegg, vi ser at de gjerne også leier seg inn i kulturhus og etablerte teaterscener – og de har også etter hvert fått stor omsetning”.

Han sier at Tono ikke oppfatter revyene som spesielt problematiske, selv om noen av dem ikke har hørt om Tono før de får henvendelsen fra forvaltningsorganet.

– Når de får høre hva de faktisk skal betale, så blir det ofte ganske harmonisk likevel.

For revyer er Tono-tariffen to prosent av brutto billettinntekt.

– Skolerevyene i Oslo har typisk noen hundre tusen i brutto billettomsetning, og hvis vi for eksemplets skyld sier at en skolerevy har inntekter på 200 000 kroner, så skal det av dette beløpet betales 4000 kroner for fremføringen av musikken.

Ukjent for de unge
Tono gjennomførte i februar en undersøkelse blant et representativt utvalg nordmenn over 18 år. Den viste at 46 prosent har hørt om Tono.

– Ikke unaturlig viste den også at kjennskapen er lavest blant de fra 18 til 29 år, da de kanskje ennå ikke har vært i en arbeidssituasjon hvor man søker om Tono-tillatelse.

Selv om Tono har vært i virksomhet siden 1928, er det med andre ord fortsatt en jobb å gjøre.

– Vi kjører jevnlige informasjonskampanjer ut mot bedrifts- og organisasjons-Norge, og de siste månedene har vi også laget en egen infokampanje bestående av siden Tono.no/opphavsrett, samt reklamefilm med Madcon og nå sist med gruppen No.4, som vi har markedsført tungt på Facebook.

Martinsen melder at flere andre tiltak er på gang i form av informasjonskampanjer ut mot bedrifter og kommuner.

– Ikke minst må vi knekke en nøtt når det gjelder skoleverket. Det trengs mer kunnskap om opphavsrett i skolen. Vi har uansett vedtatt at vi skal sende konkret informasjon til rektorene på videregående skoler, for å bidra til at Tono-tillatelsen ikke kommer som en overraskelse i etterkant av revyene. Det er ikke noe hverken vi eller revyene ønsker, sier TONOs kommunikasjonssjef.

Publisert:

Del: