Musikken har en kontekst som bør utlegges. Men meningsløs innpakning er bare i veien når varen er av ypperste kvalitet, skriver Emil Bernhardt.

Edvard Munch Ensemble Foto: Studio Vest / Stine Moen

Den klassiske musikken kan være vanskelig og fremmed, rik og fantastisk, men også konvensjonell – og til og med kjedelig. Hvordan kan den formidles? Alle konsertarrangører baler med dette spørsmålet, forståelig nok. Samtidig fremstår formidlingsiveren, kravet til opplevelse, sensasjon, tverrkunstnerisk multimedialitet osv. ofte som stresset og irrelevant – det gjelder også de etablerte institusjonene. Det er så man får lyst til å si: Ta det med ro, senk skuldrene og bruk kreftene på fordypning i musikken! Ta utgangspunkt i det dere kan, nemlig å spille! Den klassiske musikken trenger å bli utfordret, absolutt, men også dét krever konsentrasjon og innlevelse. Det er dette publikum vil ha, ikke tåkeprat og tom staffasje.

To uavhengige konserter på Scene 2 i Den Norske Opera & Ballett forrige helg fikk meg igjen til å tenke på dette. Lørdag debuterte det unge, helt nyetablerte Edvard Munch Ensemble, søndag spilte det også temmelig ferske Oslo Kammerakademi fransk harmonimusikk. Formidlingsaspektet var ulikt vektet i de to tilfellene, men felles for begge konsertene var fremragende musikere, flott samspill og interessant repertoar. Så, igjen: hvordan skal det formidles?

Jeg forstår ønsket om å skape nye formater, og jeg respekterer musikerne når de går så helhjertet inn for det som i dette tilfellet.

Ungt, men etablert
Edvard Munch Ensemble består av unge, mer eller mindre nyutdannede musikere, hvorav enkelte allerede har rukket å gjøre seg bemerket på plate og i konkurranser. De er ikke bare lovende, men imponerende solide, og det er fantastisk at de vil spille konserter sammen. Jeg vil mer enn gjerne høre dem i all mulig musikk, gjerne standardverk, gjerne klassikere, gjerne ny musikk – eller gammel.

På et vis fikk vi da også alt dette på konserten, som ensemblet hadde valgt å kalle «Myter». I et omfangsrikt og påkostet, men samtidig påfallende informasjonsfattig programhefte, hilses vi velkommen med «Kjære lyttere og medopplevere!» Medopplevere? Videre får vi vite at «bilder og tekster som vises på scenen (…) vil kunne levendegjøre og gi nye perspektiver til musikken», samt at «du som lytter er fri til å oppdage egne assosiasjoner mens du selv opplever konsertforestillingen». Hva slags språk er dette? På en stor skjerm over scenen leser vi at «Myter åpenbarer det skjulte bak vår virkelige verden, en gjenfortelling av glemte historier under overflaten. Inspirert av dette skaper vi våre egne eventyrbilder, gjenfortalt i mytiske toner.»

Gode fremføringer
Forestillingen, som varte en snau time, besto av ti deler. Her møtte vi endelig musikerne i aksjon, i enkeltsatser fra Bach, Beethoven og Brahms til Fartein Valen og György Ligeti. Som en rød tråd gikk Robert Schumanns såkalte Märchenbilder (Eventyrbilder). De ble alle nydelig spilt av Eivind Holtsmark Ringstad og Thormod Rønning Kvam, men var splittet opp i del I, IV, VIII og IX. Hver del hadde overskrifter som «Det var en gang», «Pollinering», «Möbius’ bånd», «Drikkevise» osv., og disse hadde fått hvert sitt oppslag – altså over to sider! – i programmet. Iblant var det supplert med tegninger, samt dikt. Ingenting ble sagt. Verkitlene var riktignok nevnt bakerst, men det sto ingenting mer, hverken om verkenes bakgrunn, komponistene eller utøverne. En egen side var viet ensemblets «formidlingsplattform». Her fikk vi vite at «Målet er å engasjere et bredt og ungt publikum ved å skape en annerledes konsertarena med et konsept som både tilgjengeliggjør og styrker kammermusikk, litteratur og billedkunst og multimediale virkemidler i kombinasjon med hverandre.»

Gå for saken og la dere ikke fange av kravet til innpakning.

Jeg forstår ønsket om å skape nye formater, og jeg respekterer musikerne når de går så helhjertet inn for det som i dette tilfellet. Edvard Munch Ensemble leverte en imponerende knirkefri gjennomføring; alt virket gjennomtenkt, fra variasjon i belysning, sceneopptreden og rekkefølge, til tekst- og bildeprojeksjon. Av fremføringene vil jeg særlig trekke frem de to fiolinistenes fremføring av sarabanden fra Bachs første solopartita, her i tillegg i sin tostemte versjon med den såkalte «Double»; det låt fritt og organisk. Første sats av Valens klavertrio op. 5 ble også imponerende spilt, med sikkert øre for den utfordrede tonaliteten. Den rolige satsen fra Brahms’ klaverkvartett op. 60 nok ble derimot i tyngste laget; det låt sangbart og inderlig, men uten at linjene i storformen kom gjennom. Til det siste Schumann-stykket var Munch-bildet Månskinn projisert over musikerne. Det ga en fin stemning, selv om akkurat dette grepet virket litt tilfeldig i sammenhengen.

Gå for saken!
At det dramaturgiske strekket ikke holdt hele veien gjennom, er ikke noe å henge seg opp i. En løsning kunne være å eksperimentere med ulike lengder på delene, eventuelt spille i alle fall ett verk i sin helhet. Verre var det at «konseptet», «plattformen», «arenaen» eller hva man nå velger å kalle det, gjennom konserten fremsto som stadig mer utvendig og strømlinjeformet. Ja, godt hjulpet av det svulstige språket i programmet skapte rammen en merkelig avstand til publikum. Skal jeg være ekstra streng, synes jeg etterhvert at det også ble noe holdt og ufritt over spillet, noe reservert og skoleflinkt, som om konseptet holdt utfoldelsen tilbake. Dette var meningsløst ettersom musikerne nettopp er så gode. De er selvstendige og burde dyrke det musikalske.

Jeg sier det altså i beste mening: Lytt innover i konteksten og bakover i historien, for all del. Ta for dere av kunnskap om musikken, tenk på tvers, finn eller bestill nye verk – spill gamle, prøv nye sammensetninger, gjør eksperimenter, absolutt. Det trenger ikke være formelt, men det er fint med konsentrasjon. Det viktigste er: Gå for saken og la dere ikke fange av kravet til innpakning. Stol på at det er spillet og kunnskapen deres om musikk, hva dere investerer av kjærlighet og konsentrasjon i det musikalske; stol på at det er dette som er viktig, og ikke all slags ytre staffasje, floskler og oppblåste klisjeer. Dropp språket om «formidlingsplattformer» og «gjenfortellinger i mytiske toner», det sier nemlig fint lite.

Oslo Kammerakademi Foto: Anna Julia Granberg
Oslo Kammerakademi Foto: Anna Julia Granberg

Repertoar i utkanten
Søndagens konsert var noe annerledes, for ikke å si nærmest motsatt i sin tilnærming. Men heller ikke denne var problemfri.

I motsetning til Edvard Munch Ensemble, består Oslo Kammerakademi av mer etablerte musikere, flere med faste stillinger i norske orkestre. På forhånd visste vi at de skulle spille fransk harmonimusikk, nærmere bestemt verker av Louis Théodore Gouvy, Vincent d’Indy, Florent Schmitt og Charles Gounod. For den jevnt musikkinteresserte er dette repertoar utenfor kjernen. Det betyr ikke at musikken er uniteressant, men for å gjøre den tilgjengelig – og så interessant som den er – ville det være nyttig med litt informasjon om bakgrunnen.

Til det fikk publikum liten hjelp. Programmet var av enkleste sort, riktignok med informasjon om verktitler, et par linjer om ensemblet, navn på musikerne, samt informasjon om neste konsert. To dikt av Charles Baudelaire var også gjengitt i norsk gjendiktning, disse ble fint lest på fransk av Florian Paque mellom verkene. Lesningene bidro til sømløse overganger, og erstattet den potensielt oppstykkende applausen. Men heller ikke her ga programmet ytterligere opplysninger: Hvem hadde gjendiktet versene? Når var de skrevet? Når levde Baudelaire, og sto han i noen som helst forbindelse med komponistene?

Gitt at Oslo Kammerakademi både i besetning og repertoar representerer noe litt nytt og ukjent – hva er for eksempel «harmonimusikk»? – hadde det vært på sin plass med noe mer historisk innføring. Man kunne også tenke seg at noen ord om alle de ulike instrumentene som benyttes, hadde vært spennende, ikke for å pakke eller selge inn, men for å utdype stoffet og publikums mulighet til å nærme seg det.

Poenget er heller å gjøre formidlingen meningsfull og relevant, knyttet til musikken i hele sin kompleksitet – som like fullt står i sentrum.

Spillet i sentrum
Nå er det forståelig at Oslo Kammerakademi, i steden for å legge ned ressurser i programhefter og formidlingsstrategier, prioriterer å øve og konsenterer seg om spillet. Det gir også mening, ikke minst når kvaliteten på det de leverer er så overbevisende som de viste på søndag. Musiseringen fremstår ikke bare solid, men raffinert, velbalansert og med en særegen lyttende innstilling til klang og uttrykk. Man merker det umiddelbart; selv om Louis Théodore Gouvys Petite Suite Gauloise neppe tilhører standardrepertoaret, er spillegleden og nerven, de finstemte nyansene og elegante fraseringene til stede fra første tone. Med kontrabassist Tuomo Savolainen i bunnen, blir den klanglige atmosfæren dessuten både sympatisk og fascinerende.

Chason et Danses av Vincent d’Indy ble også fint fremført, selv om musikken kanskje ikke helt maktet å vekke begeistring på samme måte. Det samme gjaldt Florent Schmitts Lied et Scherzo. Verket hadde riktignok flere særpregede finesser i instrumentasjonen, og det låt overbevisende av solohornist Steinar Granmo Nilsen. Nå bærer sikkert også disse verkene på interessante historier, og nettopp her ville en kommentar være til hjelp. I Charles Gounods Petite Symphonie var vi igjen tilbake i det lette og sjarmerende, og ensemblet viste både hvilket potensial denne, nokså sjeldent fremførte musikken rommer, og hvilken ressurs et blåseensemble av dette kaliberet er.

Meningsfull formidling
Poenget er altså ikke å sløyfe alt utenom klangen og den aktuelle musiseringen i konsertøyeblikket, i troen på en slags musikkens uendelige selvtilstrekkelighet hinsides enhver situasjon og kontekst. Poenget er heller å gjøre formidlingen meningsfull og relevant, knyttet til musikken i hele sin kompleksitet – som like fullt står i sentrum. Gitt at denne er sikret av dyktige utøvere – som i begge disse tilfellene – ligger forutsetningene til rette for å utdype potensialet for en formidling som er meningsfull på denne måten. For her er det ingenting som må reddes, ingenting som må pakkes inn og hjelpes frem fordi kvaliteten er tvilsom. Musikken taler for seg selv, men dens historie og aktualitet, dens kunstneriske gehalt og åndelige omfang vil vi alltid være nysgjerrige på.

Publisert:

Del: