Derfor har jeg ikke tatt på rustningen og kastet meg ut i kampen for Kulturrådet tidligere, skriver Anders Eriksson.

Anders Eriksson, © Ingeborg Annie Lindahl

Hvorfor omfavner ikke flere kunstnere ordningene og forsvarer dem, i stedet for å gå til angrep på Kulturrådet, spør musiker og utvalgsmedlem Karl Seglem i bladet Musikkultur 29. mars. Jeg er enig, vi må gå i kamp for Kulturrådets ordninger. Og i tillegg må vi forsvare regionsentrene for musikk.

Selv har jeg det siste halvåret vært på nippet til å gjøre det Karl Seglem etterspør. Det er et uomtvistelig faktum at Norsk kulturråd er helt sentral for utvikling og nyskapning i norsk musikk- og kunstliv. Rådets tilskuddsordninger må forsvares, uansett hvor mange avslag jeg selv, eller andre får.

Norsk kulturråd må foreta valg og gjøre faglige prioriteringer. Slik fungerer også det private markedet, og slik må det være i et demokrati. Men det er også et faktum at Norsk kulturfond ikke fikk noen prisjustering i statsbudsjettet for 2017. Dette er i realiteten et kutt i støtten til det frie feltet, og det kuttet bør alle vi som sokner til feltet gå i krigen mot, med Kulturrådets flagg høyt hevet.

Som Karl Seglem presiserer er det også slik at det er fagfolk som sitter i Kulturrådets utvalg, ikke «byråkrater». Byråkrat er et begrep som er blitt kommentarfelt-lingo for alt som smaker av ørkesløst regelrytteri. Men ordet betyr faktisk å følge spillereglene, og i et demokrati er det helt essensielt at spillereglene er like for alle og at de blir fulgt. Fra Kulturrådets direktør ned til den enkelte utøver. Derfor skal vi være glade for at Kulturrådet faktisk har en rekke dyktige byråkrater som følger opp det de kunstfaglige utvalgene har bestemt.

Noe av kritikken er berettiget
Så hvorfor har jeg ikke tatt på rustningen og kastet meg ut i kampen for Kulturrådet tidligere?

Jo, fordi man ikke helt kan avskrive den kritikk som fra tid til annen rettes mot ulike tilskuddsordninger, inkludert de som ligger under Kulturrådet. Virkeligheten endres nesten alltid fortere enn regelverket, og det er definitivt slik at noen rutiner rundt søknader og rapportering faller uheldig ut i møtet med dagens marked for kunst og kultur. Kravene om detaljert informasjon om spillesteder, antall konserter, samarbeidsparter, datoer og innhold lenge før oppstart er en utfordring.

For selv om SSBs målinger indikerer økt etterspørsel på musikk fra det frie feltet er det blitt vanskeligere å få ut akseptable honorarer. Markedet er fragmentert og mindre forutsigbart enn tidligere fordi publikum har mer å velge mellom – fra konserter til en flom av digital underholdning på nett. Det kan være nokså tilfeldig om folk velger å oppsøke kulturarrangementer eller blir sittende på Facebook å dele sine favorittlåter fra 1981 sammen med bilder av den nye sykkelen i karbonfiber. 

Kulturrådet har anbefalt aktører som får tilsagn å forholde seg til Musikernes fellesorganisasjons anbefalte minstesats for frilansere. Det er positivt at denne satsen er i ferd med å bli innarbeidet. Samtidig er tildelingene fra de ulike støtteordningene for musikk ikke justert for verken for prisstigning eller den mye minstesatsen, og for de fleste konsertarrangører er det fortsatt antall solgte billetter og annen omsetning på spillestedet som utgjør grunnlaget for virksomheten. Dette får konsekvenser for prosjektenes omfang, og kan i verste fall utløse reduserte tildelinger. Enten fordi det oppfattes at man søker om for mye penger i forhold til antall framføringer, eller fordi man ikke klarer å finansiere all den aktivitet man har oppgitt i søknaden. 

Særbeskyttelse av sjangere
Før jeg spenner den siste reimen i rustninga og nå kaster meg ut i kampen for Kulturrådet må jeg nevne det litt spesielle utspillet fra rådet rundt de regionale musikksentrene. I utgangspunkt er det veldig bra at man ser på sentrenes funksjoner og organisering. Men i det aktuelle notatet fra Kulturrådets musikkutvalg er det en del spørsmål som ser ut til å være basert på konklusjoner det i høyeste grad er delte meninger om. 

I notatet spør man for eksempel om de aktuelle sentrene bør kunne påta seg flere oppgaver i stedet for å «særbeskytte enkelte sjangere med få utøvere og godt betalte jobber innenfor disse segmentene». Enten det er tilsiktet eller ei betyr utspillet at man setter ulike sjangre på det frie feltet opp mot hverandre. Da åpner man samtidig døra til et rom som har vært lukket i mange år, men som kan trenge en utlufting.

Norsk kulturfond har det til felles med landets sju symfoniorkestre at pengene kommer fra den del av statsbudsjettet som Stortinget har vedtatt til kulturformål. Hvis man skal sammenligne pengebruken til ulike sjangre må man ta med alle statlige tildelinger til musikk. Det er et faktum at landets fem regionsentre for jazz har i alt åtte årsverk til administrasjon og formidling. Jazzsentrene har en samlet statlig finansiering på 12 millioner kroner. Av landets sju symfoniorkestre sitter Oslo-Filharmonien alene med et statstilskudd på 150 millioner kroner og en administrasjon på 18 ansatte. Altså mer en dobbelt så mange som landets jazzsentre har totalt.

Vi har ikke råd til å legge ned et eneste symfoniorkester i dette landet. Men neste gang man foreslår å øke statstilskuddet til våre orkestre med 10 millioner bør man vurdere om det kanskje kunne klare seg med seks millioner – gitt at man bevilget de siste fire til Norsk kulturråd. For det frie feltet ville en styrking av Norsk kulturfond med fire millioner kroner bety svært mye, selv om behovet er langt større. 

Klarer man å mobilisere politisk vilje til å øke rammene for kulturfondet vil det også være mulig å tilføre regionsentrene større ressurser, slik at de kan utvide sine funksjoner. Jeg vil påstå at sentrene allerede i dag i stor grad bidrar til å oppfylle mange av de forventninger og krav Norsk kulturråd har til både utøvere og arrangører som mottar tilskudd fra Kulturrådets støtteordninger.

La oss sale hesten, ridder Karl!

Anders Eriksson er kurator for Ensemble Denada, Østnorsk jazzsenters store ensemble.
Han er også frilansmusiker, leder for ILIOS-festivalen og driver med kulturnæring.

Publisert:

Del: