Arrogant, mangler kunnskap og hvor er arrangørene?

Kulturrådet inviterte under by:Larm til innspillsmøte om regionale sentre og nettverk for musikk. I februar sendte rådet ut et innspillsnotat til aktører i musikkfeltet, regionale sentre for musikk og lokal og regional forvaltning.

Bakgrunnen er at rådet i statsbudsjettet for 2016 fikk i oppdrag av Kulturdepartementet å utvikle strukturen i de regionale sentrene for jazz, for folkemusikk, kompetansesentrene og nettverkene mellom sentrene.

I Kulturdepartementets tildelingsbrev til Kulturrådet for 2016 heter det: «Forslag til ny struktur skal bidra til å realisere regjeringens mål om styrking av regionale sentra på kulturområdet gjennom kompetanseutvikling, kunnskapsdeling og entreprenørskap for hele det frie profesjonelle musikkfeltet på tvers av sjangre».

Samstemt slakt
Notatet la grunnlaget for fredagens møte der hele 21 personer hadde tegnet seg på talelisten. Alle fikk fem minutter taletid hver til det som liknet en unison slakt av selve notatet og de foreslåtte nye organiserings- og finansieringsmodellene.

– Innholdet viser ingen objektivitet, og det er sprikende, sa Judit Premark i Sørf.

– Notatet snakker om alt annet enn kompetanse, sa Thorbjørn Heitmann Valum i Norske Konsertarrangører (NKA).

Han savnet for øvrig arrangørenes perspektiv. Det gjorde også Gry Bråtømyr i Norsk jazzforum, som påpekte at notatets påstand om mangel på musikkfaglig kompetanse hos senterne var direkte feil. Dette ble understreket av Bjørn Willadsen i Midtnorsk jazzsenter, som blant annet har master i musikk.

– Notatet er sjokkerende arrogant, og dels mangler det kunnskap, sa Willadsen.

– Vi savner ikke bare arrangørfeltet, vi savner hele økosystemet, sa Eline Moe Melgalvis i Norsk Musikkråd.

– Vi fungerer, og det synes jeg dere skal støtte opp om, sa Martha Lyse i Star.

– Det finnes ikke noe som kan ta over om vi slutter, sa Ulla-Stina Wiland i Ryk.

Vedheng til jazz
Daglig leder Johan Einar Bjerkem i Midtnorsk senter for folkemusikk og folkedans kalte notatet for nytale, etter først å ha hevdet at folkemusikken så til å være skrevet ut av notatet.

– De viser til to NOU-er. Den ene viser til jazz, den andre til pop-og rock. Det er bare ett eksempel på at det i notatet skrives mye om pop, rock, nettverksenter og til dels jazz, men omtrent ingenting om folkemusikken. Når det nevnes er det stort sett som vedheng til jazz som sjangersenter, forklarte han til Ballade etter møtet, og fortsatte:

– Det er fort gjort å tolke det som en marginalisering. Og en lurer jo på hva det skyldes. Er det vi som er usynlige, er det vi som har gjort noe feil? Eller er det uvitenhet hos dem som har skrevet?

Usynlige?
I utgangspunktet mener han prosessen med å sende ut et notat for innspill er god, samtidig ser han at den manglende synligheten til folkemusikksenterne vil kunne legge føringer som ikke nødvendigvis faller heldig ut for folkemusikkfeltet. Han er usikker på om Kulturrådet har sett folkemusikksenterets rolle som produsenter, arrangører, distributører, tilretteleggere for turnéer og rekruttering til sjangeren.

– Rapporten sier at regionale senter skla fungere som en motvekt mot Oslo. Vi mener derimot at det også er viktig at ikke alt blir lagt til regionenes største byer.

Vi kan ikke forvente at Målselv tar vare på den trønderske folkemusikktradisjonen, like lite som vi forventer at Oslo gjør det, eller New York.

– Folkemusikken og -dansen har røtter i et ruralt samfunn. I vår region har vi tyngdepunkt i Verdalen og Steinkjer. Vi kan ikke forvente at Målselv tar vare på den trønderske folkemusikktradisjonen, like lite som vi forventer at Oslo gjør det, eller New York. Det må skje her. Ikke fordi det er bedre enn noe annet, men skjer det ikke her, så skjer det ingen steder. Dette handler om å arbeide for den lokale musikken, og for hvordan den skal utvikle seg.

– Har dere gjort noen målinger av hvordan dere lykkes med å nå ut?

– Nei. Vi ble opprettet i 2014. Vi skriver søknader om det vi mener trengs, og får, som alle andre, mindre. Så må vi velge bort en god del tiltak. Vi har vi ikke gjort noen kvantitative analyser av arbeidet vårt ennå.

Samme som nettverkene
Han opplever det merkelig å bli bedt om en evaluering så kort tid etter oppstart. Det samme skjedde med nettverkene etter at de ble etablert i 2010-11.

– Det er merkelig det her. Når staten evaluerer så kort tid etter oppstart er det vanskelig for oss å føle langsiktighet og trygghet i arbeidet, noe som trengs for å gjøre en god jobb. Det er også vanskelig for kommunene og fylkene i regionen å vite hva de skal tro. De inngår langsiktige avtaler med oss, noe som ligger til grunn for den statlige støtten.

Nytale om sjanger
Bjerkem vil helst opprettholde dagens struktur, der det gis midler til at senterne kan møtes. Samtidig er han åpen for at fordelingen av midlene på de ulike leddene kan diskuteres, slik at det blir mindre til overbygg og mer til senterne. Dette fant han imidlertid ikke i notatet fra Kulturrådet, som snarere stilte spørsmål ved senternes sjangerinndeling.

– Dette er nytale. Later man som alt er en saus så får man ikke øye på nyansene, alt blir likt. Tror du at all musikk kan fungere i ett marked, så tar du bort kunsten, og kulturen som ligger i bunn.

Klare for modell to
Et unntak fra slakten var daglig leder Karen Sofie Sørensen i Brak – landets første regionale kompetansesenter for musikk som ble etablert i Bergen i 1997 og som nå jobber for hele regionen Hordaland og Sogn og Fjordane.

Til Ballade utdyper hun bakgrunnen for at Brak synes den såkalte Modell 2 er den beste løsningen: Styrke kompetansesentrene for musikk alene gjennom å overføre kompetansenettverkbevilgningen eksklusivt til dem.

– Notatet sparker i ulike retninger og kom litt overraskende på de fleste. Men denne prosessen har vært varslet lenge da hele den overbyggende nettverksstrukturen har vært uklar i flere regioner.

– Brak som kompetansesenter er en relevant, synlig og veletablert organisasjon. I denne sammenhengen ville jeg forsøke å være konstruktiv for det videre arbeidet og benytte anledningen til å si at vi er klare for å oppløse det overbyggende nettverket VRAK, forutsatt at midlene omfordeles og ikke forsvinner.

Hun forklarer at retningslinjene nettverkene fikk i 2014 i stor grad beskriver mye av den jobben Brak og de andre sjangerovergripende senterne allerede gjør.

– Det har vært forvirrende å skille mellom hva som inngår i aktiviteten til et senter og hva som definerer et nettverk. Nå har vi muligheten til å fjerne de overbygningene som ikke trengs, og styrke nettverkene som fungerer.

Rydde feltet
Hun ønsker seg derfor en rydding, som gjør feltet mer oversiktlig, samtidig som midlene som finnes i dag, videreføres. Det mener hun kanskje skje gjennom modell to, som likner på hvordan de gjør det allerede i Bergen.

Konsekvensen av denne er en vraking av for eksempel VRAK – overbygningen for Vestlandsregionen. «Rotet» og forvirringen som har oppstått med mange ulike regionale modeller og en stor mengde forkortelser mener hun skyldes at nettverkene som ble etablert av daværende kulturminister Trond Giske kom litt ovenfra og ned, uten å ta hensyn til regionale behov og forskjeller.

– Dette har ført med seg mye bra aktivitet, men også noen unaturlige konstruksjoner. Istedenfor å styrke kompetansesenter etter Brak-modellen i de andre regionene, etablerte man noen nye nettverk der flere festivaler og sjangersenter inngår i samarbeidskonstellasjonene.

Istedenfor å styrke kompetansesenter etter Brak-modellen i de andre regionene, etablerte man noen nye nettverk der flere festivaler og sjangersenter inngår i samarbeidskonstellasjonene .

Hva medlemmene vil ha
Modell tre er hun også positiv til. Den innebærer en todelt utviklingsmodell der «en i første omgang legger ned de eksisterende nettverksbevilgningene, og fordeler dem på regionens sentre (jazz-, folkemusikk og folkedans-, og kompetansesentrene).» Modell en og fire ble kontant avfeid av alle på møtet.

– På møtet stilte du deg svært kritisk til innspill om at musikerne skulle bli bedre hørt i spørsmålet om dere fungerer etter hensikten?

– Jeg mener at vi selvsagt må lytte til det utøvende feltet – de vi faktisk er her for. Men ikke med utgangspunkt i et 33 siders notat du må være godt inne i byråkratiet for å forstå noe av. Vi hjelper miljøet med det de trenger til enhver tid, og tilpasser vår aktivitet til deres behov.

– Dette notatet handler om de overordnede strukturene og en kan ikke forvente at en musiker skal forstå hele det organisatoriske feltet og uttale seg om hvorvidt nettverksstrukturene fungerer. De forholder seg til enkeltorganisasjoner som vi gjerne må evaluere oftere i dialog med feltet.

Hun har registrert at notatet synes de har for mye fokus på bransjekunnskap. Hennes svar er de tilpasser sine kurs, rådgivning og møteplasser etter hva medlemmene etterspør, og deres kurs er ofte fulltegnet.

– Både artister, arrangører og øvrig bransje kommer til oss når de trenger påfyll av administrativ kompetanse. De som går ut fra Griegakademiet har i løpet av studiet hatt åtte timer med såkalt bransjekunnskap. Da sier det seg selv at de ikke kan mye om hvordan de skal klare seg om de ikke får jobb i et orkester. De må vite hvordan de skal etablere et foretak, markedsføre seg, skrive en søknad eller finne nye samarbeidspartnere.

– Men jeg tar selvkritikk på at vi har vært for dårlige på å definere hvordan vi jobber med kompetansebegrepet og dokumentere konkrete resultater av vårt arbeid. Samtidig føler jeg at kritikken i notatet ikke er rettet mot oss, men er et oppspark til en diskusjon som kan føre til tydeligere organisasjonsstrukturer og prioriteringer i årene framover.

Hva Kulturrådet forstår
Leder av musikkutvalget i Kulturrådet, Martin Eia-Revheim, står som avsender av notatet, som han understreker presenterer utvalgets synspunkt.

– Det viser dels hvordan vi forstår feltet, og dels hvilke spørsmål vi har til dem. Grunnen til at vi har kommet med en egen del der vi åpent undrer oss over hva feltet gjør, er at vi trenger å få feltet i tale.

– Vi visste at vi kom med utspill som ville skape debatt. Spørsmålene vi stiller har en kritisk karakter. Jeg ble ikke overrasket over tilbakemeldingene. Tvert imot er jeg lettet.

– Har feltet vært for dårlig på egenrapportering til dere?

– Nei, det vil jeg ikke si. Feltet har blitt mer og mer profesjonalisert. Vi har i dag fått tilbakemelding på at vårt notat er uklart. Vi har vel sittet med noen av de samme tankene når vi får årsrapporter og søknader. Vi får ikke helt tak i hva kompetansen er og hvordan den overføres.

– Og vi stiller da spørsmål ved om det er den beste modellen at kompetanseoverføringen skal forvaltes av en organisasjon ute i feltet, eller om det er andre måter å gjøre det på. Er vi for eksempel tjent med dagens ordning med kompetansesentre og sjangerorganisasjoner for jazz, rytmisk og folkemusikk.

Vet for lite
Han påpeker at Kulturrådet ikke mener at det er noe feil med dagens inndeling. Det handler snarere om å stille spørsmålet om det er riktig med en slik inndeling også de neste 20 årene.

– Det synes som, etter å ha hørt innleggene, at det er en ulik virkelighetsforståelse mellom sentrene og nettverkene, og dere?

– Det er kanskje ikke så rart. Det jeg vet for lite om er hvordan ting fungerer regionalt og lokalt. Så kan det hende at denne ulike virkelighetsoppfatningen bunner i at feltet og virkeligheten ser ulik ut utfra hvor en står. Det er sannsynlig.

– Jeg tror at en del av det som er knyttet til kompetanse og kompetanseoverføring kunne vært gjort på et mer generelt, sentralisert nivå. En del ting er generelle sannheter uavhengig av lokale særegenheter. Men hvordan feltet opererer lokalt vil jo variere, og hvordan variasjonene er vet i hvert fall jeg for lite om.

Definere kompetanse
Han etterlyser også, selv i etterkant av møtet, en større forståelse av hva som faktisk menes med kompetanse.

– Jeg tror vi rett og slett må be senterne og nettverkene være mer konkrete enn det årsrapporter og søknader gir rom til. Vis noen «best practices», fortell hva deres rolle var, fortell hvordan samspillet med mottakeren var. Jeg skjønner ganske enkelt for lite av hvordan kompetanse forvaltes av senterne og hvordan den gis videre.

Dårlig tid
Kulturrådet opplever at de har hatt dårlig tid på seg i utredningen. Revheim vedgår at det dermed ikke har blitt en god nok prosess mellom de ulike utvalgene i rådet. Det er derfor kun musikkutvalget, og ikke arrangørutvalget som står som avsender av notatet. Dette til tross for at de har hatt møter, og at Revheim regner med at de vil komme til en løsning alle parter kan stille seg bak.

– Vårt utspill er fra musikernes side. Er dette til for meg og oss, og hvor står jeg i dette: Hvor står kunsten og kunstneren. Arrangørutvalget savner nok ikke bare arrangørene, men et bredere fokus på hele bransjen rundt, som plateselskap og management, altså hele økosystemet.

I etterkant er han fornøyd med at notatet skapte det engasjementet han, og musikkutvalget, ønsket seg.

– Jeg tror nok ikke det er stor uenighet mellom Arrangørutvalget og oss. Men vi måtte få det ut, vi måtte få dette møtet under by:Larm når alle er i byen. Det var vår sjanse.

– Du etterlyste flere ganger under møtet brukerne av tjenestene?

– Jeg savner dem ikke bare i denne sammenheng. Jeg savner dem i flere sammenhenger. Det var flere som sa noe jeg liker å høre: «Vi er bare til for en grunn; det finnes kunstnere og utøvere det er vits i å ha en bransje rundt».

– Sånn som feltet utvikler seg nå savner jeg kunstnerstemmen. Er dette måten jeg ønsker å bli representert på? Er dette det organisasjonsapparatet jeg ønsker å ha rundt meg? Er apparatet rigget for utviklingen i musikkfeltet, slik vi ser den er nå? Jeg forstår at kunstnerens jobb er å produsere og formidle, men feltet er til for dem, så de må mene noe om det og måten de skal tjene penger på.

– Jeg vet ikke om kunstnerne er fornøyde med strukturen slik den er i dag, eller ikke.

Savner kunstnere og selvkritikk
Han sier det som et hjertesukk, at utøvere og kunstnere er fraværende på bransjefestivaler og seminarer. Der møter han kun aktører som han selv, og andre i apparatet rundt.

– Jeg vet ikke om kunstnerne er fornøyde med strukturen slik den er i dag, eller ikke.

I tillegg til utøvernes stemme savnet han mer selvkritikk fra sentre og nettverk.

– Jeg skulle ønske at noen hadde vært tydeligere og sagt «dette ønsker vi å få til», eller «dette får vi ikke til». Og jeg skulle ønske at mer penger ikke var svaret på hva de ikke får til.

– Jeg forventet samtidig ikke at dette miljøet av påmeldte skulle omfavne en modell hvor alt skulle slås sammen i en enhet uavhengig av sjanger. Det ville være et radikalt valg, og det er ikke sikkert det er klokt en gang. Men det er en mulighet, og jeg skulle ønske det var mer refleksjon rundt mulighetene.