Finnes forklaringen på popmusikkens universalitet i en liten, plagsom barneregle?

Du kan ikke ta meg, © Alaric Sim on Unsplash

Jeg har aldri selv hatt noen vitenskapelig tilnærmelse til hvordan jeg skriver melodilinjer eller vokal-melodi over en rytme eller akkordrekke.

Min tonelære er begrenset, og mine år på musikkskolen i Stavanger synes langt borte i en fjern tåke av minner.

Ketil Kinden Endresen, © Lars Brønseth

Mine komposisjonsmetoder baserer seg gjerne på vokal-improvisasjoner med utallige opptak, nynnende i en SM57-mikrofon mens jeg stirrer inn i evigheten, åpen og takknemlig for de mystiske notene som åpenbarer seg i meg.

Men hvor kommer disse idéene fra? Og hva gjør at jeg stopper opp og tenker at jeg har noe; noe umiddelbart fengende, en minneverdig melodi, en popsang?

Umiddelbart gjenkjennelig
Kanskje er mine improviserte melodilinjer kun oppsamlede, halvglemte minner fra noe som har fungert før, vendinger og melodilinjer fra sanger som har gjort dype inntrykk, eller harmonier som klinger fint sammen. Men har de en dypere opprinnelse? En kilde jeg kan finne igjen og hente flere idéer fra til min neste komposisjon?

Det var med disse spørsmålene virrende i hodet at jeg i 1995 så musikkvideoen til Robyns «Do You Really Want Me» på MTV en lørdag formiddag på besøk hos Mormor og Morfar.

Jeg var tretten år, og hadde akkurat startet å lefle med egne komposisjoner på gitar og piano.

Kombinasjonen sukkersjokk og tilgang på gullalderens MTV hos mine besteforeldre ble en av mine store musikalske inspirasjonskilder i mine artistiske formative år.

Og der, mens jeg nøt mine vafler med syltetøy, så jeg dansende med sølvfarget boblejakke en seksten år gammel Robyn synge en melodi jeg hørte for første gang, men som samtidig var så umiddelbart gjenkjennelig.

I månedene etter at jeg så Robyns video på MTV begynte jeg å høre denne lille, ertende tre-tonestrukturen fra barndommen i andre videoer. Weezers «Buddy Holly», Red Hot Chili Peppers «My Friends», men også i videoer på nostalgikavalkader på VH1 – for eksempel Jackson Fives «Blues Away» og Otis Reddings «Try a Little Tenderness».

Gjerne kun med et hint til den mer simplistiske strukturen som var så tydelig i Robyns sang, men likefullt.

Du kan ikke ta meg
Melodien lekte også katt og mus med meg når jeg laget mine egne melodilinjer. Og når jeg nå går tilbake og hører etter den ertende melodien i egne komposisjoner, så popper dens variasjoner opp oftere enn jeg var klar over i da jeg satte dem sammen.

De tre notene svirrer stadig over klesstativ i H&M-butikker og fra Spotifylister på shuffle bak skrikende kaffemaskiner. Nylig er refrenget i Craig Davids «Heartline» det mest åpenbare eksemplet jeg har merket meg.

Denne følelsen av å bli ertet av populærmusikken ledet meg omsider til en Harvard-forelesning av komponist og dirigent Leonard Bernstein fra 1973.

I denne engasjerende forelesningen (som jeg vil anbefale å konsumere i sin helhet – med eller uten vafler) argumenterer Bernstein for at nettopp denne melodistrukturen, som har plaget meg så lenge, gjenkjennelig på norsk som den ertende barnereglen «du kan ikke ta meg», er et eksempel på noe universelt musikalsk, noe som går over grenser og kulturer, og som har overlevd i ulike variasjoner gjennom årtusener.

Naturgitt
Bernstein går i denne fascinerende forelesningen over teorier knyttet til menneskers forhold til lyd, tale og musikk med hjelp av teorier fra lingvist Noam Chomsky, og jeg skal forsøke meg på å gjengi noen av hovedlinjene her.

Så. Når kilden for en lydbølge er av en konsistent struktur, som for eksempel strengene på et temperert instrument, som et piano eller et vibrerende rørblad i en klarinett, vil man oppleve dem som toner. Og i det man slår, blåser eller synger ut en hovedtone, følger det med overtoner som lyder samtidig, og det er i dette spekteret man finner våre ertende tre toner.

De tre første notene i intervallet til Robyns «Do You Really Want Me», «Du kan ikke ta meg» på norsk, eller «Ха ха-ха ха-ха ха» i Russland eller «Skvallerbytta bing bång» i Sverige, er de tre første notene i den harmoniske rekken, eller overtone-serien, som danner klangbunn for all melodisk musikk.

Disse notene, i denne rekkefølgen, er altså gitt oss av naturen, og det gir oss ifølge Bernstein svar på hvorfor denne ertende notestrukturen er så universell, så grenseløst gjenkjennelig.

Man finner for øvrig også flere eksempler på denne tre-tone-strukturen i norske folkeviser, som nevnt i denne artikkelserien på Ballade.no, skrevet av Håvard Skaadel i 2006.

Kanskje ikke rart det oppfattes som fengende og noe så mange kan relatere seg til?

Selv om jeg nå er mer bevisst på opprinnelsen bak den universelle bruken av spranget i disse tre tonene tar jeg meg selv fremdeles i å falle tilbake til slike note-strukturer fra barneregler.

Kanskje er min følelse av noe fengende nær følelsen av en trygg gjenkjennelse?

I mine åpne og inspirerte stunder hvor jeg improviserer frem melodier, kan jeg ikke hindre meg i å stoppe opptaket når dette notespranget dukker opp.

Og til tross for mine dyptpløyende plagede stunder fra min barndoms lekeplass lytter jeg tilbake og erkjenner: Dette er fengende.

Dykk gjerne dypere inn i musikkteorien via Bernsteins forelesning her:

Publisert:

Del: