Med lydkunst, installasjoner, techno og dansegulv later Ekko-festivalen til å ha blandet musikken de liker best i en fire dagers eklektisk miks. Det blir det bra festival av.

Andre Bratten. Foto: Oddbjørn Steffensen

Numusic har lagt inn årene, Perkapella er i startgropen, og Ekko er dermed sør-Norges festivalfanebærer på elektronikafronten – selv om de ifølge festivalsjef Asle Bakke Brodin kommer til å slutte å omtale Ekko som en elektronikafestival . Sjangerdefinering begrenser publikum, og det er ikke hensikten, sier han til Bergensavisen.

Assosiasjonen til elektronika vil være implisitt så lenge Ekko er tilknyttet Østre, Bergens egen scene for elektronisk musikk og lydkunst. Men at festivalen ønsker å fri seg fra elektronikastempelet i fremtidig kommunikasjon er en naturlig speiling av en musikkvirkelighet hvor grensene for sjanger og uttrykk blir stadig mer flytende.

For hva er elektronisk musikk? Ekko omtaler årets utgave for ”den komplette festivalen” fordi den, ifølge pressemeldingen, målbevisst har søkt sjangeroverskridende musikk. Oversatt til det faktiske programmet betød det fem dager med lydkunst, installasjoner, konserter og DJs, hvor flere av artistene kunne sklidd like naturlig inn på en pop-, jazz- eller samtidsmusikkscene.

Oversatt til det faktiske programmet betød det fire dager med lydkunst, installasjoner, konserter og DJs, hvor flere av artistene kunne sklidd like naturlig inn på en pop-, jazz- eller samtidsmusikkscene.

Vindu for lokalt stoff
I løpet av 12 år har Ekko-festivalen gjestet solide navn som Mykki Blanco, El Perro del Mar, Røyksopp, Pierre Henry og Nils Frahm. Årets festival var likevel undertegnedes første. Med kun lørdagen til rådighet gikk jeg glipp av Inga Copeland dagen før og Bardspec, Ivar Bjørnson fra Enslaveds nye ambient-prosjekt, dagen etter. Men lørdagens program lovet flere forventninger, ikke minst i form av bestillingsverket fra André Bratten. Vi kommer tilbake til det.

Kvelden begynte med det unge bergensbandet Hage . Indiepop-prosjektet har eksistert i knapt et år, men har allerede blitt snappet opp av NRK Urørt på bakgrunn av singelen ”The Taste”. Bandet låter litt Razika, litt Elsa & Emilie, litt Nite Jewel, hele tiden med en fin-fin overtone av voksenpop – en referanse som bekreftes når de på et tidspunkt covrer ”All Night Long”.

Slageren er fortsatt best med Lionel Richie. Man hører at Hage er i støpeskjeen, men de disker opp med noen sløye gitarer og frekke trommer underveis som fenger, og som viser at det putrer godt i den musikalske bergensgryten.

Verdensrommet, et annet forholdsvis ferskt band tilknyttet Bergen, tok også med seg litt av voksenstilen inn i lydbildet i form av vokalist Andreas Høvsets slentrete croonerstemme. Han smøyg seg over digge gitarriff og smoothe synther i noe som kanskje best beskrives som shoegaze jazz, hva enn det er. Det var et fint sted å være, selv om lydbildet i lengden ble litt likt.

Vaghe Stelle. Foto: Oddbjørn Steffensen
Vaghe Stelle. Foto: Oddbjørn Steffensen

Tidlig høydepunkt
Den store bakoversveisen kom imidlertid i etasjen over, hvor Vaghe Stelle disket opp med pumpende, tidvis eteriske lydflater. Italieneren, som er signert til Nicholas Jaars plateselskap Other People, hadde en besnærende evne til å skape rom i musikken. For det var like mye tingene Vaghe Stelle ikke gjorde som sørget for kveldens første høydepunkt. Basstrommen som ikke dukket opp på slaget man forventet. Den parterte 2-step beaten som sjanglet av gårde, men som fikk farten opp om man selv forestilte seg de utelatte elementene.

Romligheten i ett øyeblikk ble erstattet av sonisk tetthet i neste, men alltid med et element av melodi, rytme eller tekstur som myket opp den ellers harde innpakningen, eksempelvis sampelet av det messende koret fra filmmusikken til Akira jeg mener å ha skimtet innimellom lydbølgene. Den suggererende oppbyggingen ble midtveis kuttet av strømbrudd, til artisten og publikums forfjamselse. Men teknikerne beholdt roen, og etter en liten pause var Vaghe Stelle i gang igjen. På samme måte som han ga egne låter ekstra trøkk gjennom romlighet, ga pausen nesten bare mer ”oomph” til det som var igjen av settet.

Han kunne holdt på resten av kvelden for min del, men Ekko hadde flere høyder i ermet.

Han kunne holdt på resten av kvelden for min del, men Ekko hadde flere høyder i ermet.

Foran et lite bord fylt av effektpedaler, ledninger og duppeditter fremkalte finske Long-Sam penetrerende lydvegger som myknet så snart han la britisk synthpop-aktig vokal over. En puslete synthmelodi fikk selskap av heftig skarp og sleggebass, og var plutselig med på å lage sart spennvidde i et ellers hardt lydbilde. Det knitret og putret og hørtes til slutt ut som hele bordet skulle koke over – en slags opptakt til avslutningen på lørdagens konsertrekke, hvor André Bratten med sitt bestillingsverk fikk det til å gjøre nettopp det.

Innertier, som bestilt
I løpet av årene har Bratten gått fra å operere i kjølvannet av Todd Terje og Lindstrøm til å stake ut sin egen mørkere, mer eksperimentelle kurs. Og det er ikke bare kritikerne som omfavner ham, Bratten later også til å ha blitt en favoritt på bestillingsverkfronten. Det er bare noen måneder side han fremførte et ferskt verk for Ultimafestivalen.

I likhet med Vaghe Stelle evnet han å skape rom i musikken, enten det var omsluttet av dempet Portishead-aktig knitter eller brøt seg over i hard techno. Bratten satt som en alkymist på scenen, på en lav stol foran et lite bord. Skjult bak sitt eget hår lot han ikke til å ense publikum, og ingen bak tredje rekke hadde forutsetninger for å se hva han holdt på med heller. Ikke at det var et problem. Han serverte først og fremst et sonisk måltid, og skapte en stemning som var både meditativ og megaheftig, både intim og romlig. Folk som pratet ble hysjet på, og mens mange danset seg svette stod andre og lyttet med lukkede øyne.

Andre Bratten Foto: Oddbjørn Steffensen
Andre Bratten Foto: Oddbjørn Steffensen

Brattens univers var vanskelig å løsrive seg fra, noe som gikk på bekostning av Kindness som spilte et DJ-sett i etasjen under. Engelskmannen var sammen med Bratten et hovedtrekkplaster på programmet, så ideen om å sette begge opp samtidig var underlig, særlig med tanke på at ingen av de andre programpostene overlappet. Da jeg etter Brattens siste tone hastet ned for å få med meg siste rest av Kindness var det relativt slunkent i det lille lokalet, hvor overgangen fra Brattens hypnotiske mørke til Inner Citys gladlåt ”Good Life” (forøvrig et herlig låtvalg) ble vel brå. Muligens ville det vært mer vellykket å slippe til Kindness til slutt, eller kanskje bedre, tidligere på kvelden når stemningen fra Hage, Verdensrommet og Long-Sam likevel sørget for en mer popete profil i samsvar med Kindness’ DJ-bag. Aller gjevest ville det selvfølgelig vært å se ham opptre med eget materiale, men det er ikke noe Ekko kan klandres for. Det er stort sett DJ-sett Adam Bainbridge tilbyr om dagen.

Kvalitet som fellesnevner
Engelske East India Youth falt litt sammen mellom lørdagens øvrige programposter, som fremstod mer taktile og kløktige rent musikalsk. Men det er flisespikkeri. Ekko holder et høyt kunstnerisk nivå, og det er tydelig at bookingansvarlig har kvalitetstentakler ute, både innenfor og over landegrensene.

Ekko holder et høyt kunstnerisk nivå, og det er tydelig at bookingansvarlig har kvalitetstentakler ute, både innenfor og over landegrensene.

Sjangerstrikken Brodin ønsker å fri seg fra var tøyd akkurat nok til at programmet var spennende og variert, mens den gjennomgående høye kvaliteten sørget for helhet – det være seg enten artisten var stor og nasjonal, liten og utenlandsk eller ung og lokal.

En annen fin touch? Post-Ekko konserter som arrangeres i november og desember stod allerede oppført i programmet. Effektiv tilfredsstillelse av mersmak, der.

Køen var lang på utsiden av Østre lørdag kveld, og Ekko later til å ha alle forutsetninger for å vokse om de vil. Men det er noe fint med en festival som er liten nok til at den føles eksklusiv, hvor programmet formidler genuint engasjement og interesse i motsetning til penger og profitt, og hvor artistene også har lyst til å være – de vandret rundt og fikk med seg konsertene når de selv ikke stod på scenen. Da er det betryggende å lese festivalsjefens ambisjoner til Bergensbladet: ”Vi vil ikke ha tisserenner og cashless-kort.”

Ekko-festivalen fant sted i Bergen 28. oktober – 1. november 2015.

Publisert:

Del: