I år feiret Numusic 15-årsjubileum med fokus på norsk elektronika. Nye navn og gamle travere bekreftet at den norske bølgen fortsatt er i bevegelse, men overraskelsene uteble.

© Linn Carin Dirdal

I 1999 ble Numusic arrangert i Stavanger for aller første gang. Med kvalitet som fremste kriterium opparbeidet elektronikafestivalen seg raskt et godt rykte både hjemme og internasjonalt, og listen over artister som Numusic har fått til Norge er imponerende. Hiphop-legenden Grandmaster Flash, Detroit-technoens far 2.0, Carl Craig, og en av den elektroniske musikkens virkelige pionerer, Karlheinz Stockhausen, har alle spilt under festivalbanneret. Dieter Moebius fra Cluster har vært innom, det samme har Neu!-grunnlegger og eks-Kraftwerker Michael Rother, mens Røyksopp, Datarock og Lindstrøm spilte på Numusic lenge før de ble allemannseie.

(Nesten) helnorsk
Sistnevnte stod også på programmet da festivalen i år valgte å feire 15-årsjubileet sitt med en hyllest til norsk elektronika. Riktignok var amerikanske Juan McLean og Egyptian Lover, samt en håndfull andre utenlandske artister, også booket inn til årets festival, men med unntak av islandske Tonik var finaledagen på gamle Tou bryggeri en helnorsk affære. Innenfor denne rammen fulgte Numusic opp med en blanding av ferske navn og tungvektere. På lørdagen er disse ytterkantene representert av nykommer Ary Wire og nevnte Lindstrøm – begge med lokal tilknytning, som for å understreke hvorfor Numusic hører hjemme på akkurat rogalandskysten.

Kveldens åpningsskudd kommer likevel fra Bergen. På den største av de to scenene helt øverst i de gamle ølhallene har Vilde Tuv rigget seg til med palmer og planeter i ryggen, elektrisk gitar og stortromme. Tuv slapp syvtommeren Mine Armer/Cellevevet på Tellé Records’ underlabel Opplett høsten 2013, og det har vært mye blest rundt undergrunnsartisten siden hun spilte på årets by:Larm. Foran scenen på Tou er det likevel tynt i rekkene – dels fordi døren til rommet er lukket slik at lyden fra notoddenbandet Swanlike på naboscenen ikke skal lekke inn i rommet, dels fordi brorparten av festivalpublikummet ennå ikke har kommet.

Det kjennes litt mer som leirskole enn elektronikafest når halvparten av de som faktisk har møtt opp velger å nyte konserten sittende på gulvet. De lavmælte låtene i singer-songwriter-form er kanskje heller ikke hva man ville forventet å få servert på Numusic – noe som skal vise seg å gjøre Tuv til en av kveldens mest minneverdige opptredener. Vi kommer tilbake til det. En ting er i alle fall sikkert – med oppmikket stortromme som buldrer frenetisk mot fingerspillet på gitaren, mens den lyse, tidvis spisse stemmen synger strofer som ”da eg var liten ville eg bombe hele driten”, er Tuv kveldens vinner når det kommer til løsningen på enmannsbandkonseptet.

”Just push play”
For er det en sjanger som er preget av enmannsband, så er det elektronika. Publikummere og kritikere har lenge klaget på hvor lite tilfredsstillende det er å se på en person som spiller låter bak en laptop, senest Stavanger Aftenblad i sin anmeldelse av Todd Terjes åpningskonsert på Numusic. Nykommeren Ary Wire stiller også alene på scenen, men bak mikrofon i stedet for data. Lydmannen trykker play, hun synger oppå. Ifølge et intervju med Rogalands Avis begynte hun å lage låter i mars i år, men etter alt å dømme har hun lengre sceneerfaring enn det. Hun gjør en iherdig innsats, tramper og danser, godt oppmuntret av fanskaren på første rad. Trommene pisker de lett The Knife-inspirerte, småmelankolske låtene fremover, perkusive etniske elementer sørget for sonisk variasjon, og Ary Wires mørke, stødige stemme smyger seg mellom elementene og tråkler det hele sammen. Låtene er bra, men det er ikke til å komme bort ifra at fremføringsformatet låner fra karaoke. Og når vokalharmonier fra playbacken tar overhånd, gjør irritasjonen over en noe lettvint liveløsning det samme.

Hubbabubbaklubb derimot, stiller med fullt band. Produsentkollektivet består blant annet av Andre Bratten, en etter hvert så sentral figur i Oslo-disco-miljøet. I spraglete skjorter rigger de fem klubbmedlemmene opp trommesett, synther og gitarer, og så er four-on-the-floor-festen i gang. Publikum roper på den funky disco-singelen Mopedbart, og bandet spiller opp. Det ligger i navnet – Hubbabubbaklubb leverer underholdning og godfølelse med runde kanter. Men selv om tyggis alltid er godt, går smaken fort ut. Og når stavangerbandet Tôg plukker opp stafettpinnen med mer funky disco melder sulten seg etter et musikalsk måltid med noe mer motstand.

Kristians Stockhaus’ låter er umiddelbare, men kløktige, skriver vår anmelder
Kristians Stockhaus’ låter er umiddelbare, men kløktige, skriver vår anmelder

Kløktig fra Stockhaus
Jeg finner det delvis hos Stockhaus. I likhet med Ary Wire velger den bergensbaserte artisten singback, men helhetsopplevelsen er noe annerledes. Det skyldes først og fremst musikken. Da Ungdomskulen, bandet til Stockhaus, slapp albumet Bisexual i 2009 hadde de stappet en haug med ideer inn på et pumpende tog av en eksperimentell rockeplate. Stockhaus har tatt med seg de samme prinsippene inn i elektronikaen. Låtene er umiddelbare, men kløktige. Fusionaktige synthfraseringer leder opp til harde ta-av partier, litt dance her, litt techno der, mens melodiene bæres frem av vokal med slentrende snert ikke ulik Robert Wyatts, bare med en mørkere tone. Stockhaus sniker sømløst inn en referanse til Wamdue Projects klubbhit fra 90-tallet, King of My Castle, mens han fyller hele scenen med noe som best kan beskrives som frisk fardans – en dans som ubevisst også består i å dytte brillene på plass og heise opp den åltrange buksen.

Totalen fungerer særdeles bra. Når Stockhaus i tillegg får med seg Vilde Tuv opp på scenen for å synge Svømmebasseng, en av årets sløyeste norske låter, er settet komplett. Og selv om Stockhaus er publikumstaperen i konkurranse med Proviant Audio – en kræsj som skyldes forsinkelser i programmet – er jeg fornøyd med å ha sikret meg kveldens musikalske høydepunkt.

Apropos kræsj – kollisjon var det også mellom kveldens to tungvektere, Prins Thomas og Lindstrøm, som begge spilte samtidig mot slutten av kvelden. Lindstrøm tok plass på den store scenen oppe, mens Prins Thomas befant seg bak DJ-bordet i maskinhallen i underetasjen. Etter en generelt sett myk og disco-preget kveld var det befriende å bli banket opp etter veggen av Prins Thomas’ techno, men han ble ufortjent stående å snurre plater i et nesten tomt lokale. Publikum valgte space disco-kongen fra Randaberg, og Lindstrøm skuffet heller ikke med et helproft sett, akkurat som forventet.

Etter en generelt sett myk og disco-preget kveld var det befriende å bli banket opp etter veggen av Prins Thomas’ techno, mener Linn Carin Dirdal
Etter en generelt sett myk og disco-preget kveld var det befriende å bli banket opp etter veggen av Prins Thomas’ techno, mener Linn Carin Dirdal

Her ligger også minuset når kvelden skal oppsummeres. Det var ikke mange utfordringer eller overraskelser å spore i løpet av kvelden. Det er kanskje dette savnet som gjør bookingen som passet minst inn, Vilde Tuv, til den mest spennende. Forsøket på å forstå linken mellom henne og Numusic trakk frem nye aspekter ved musikken hennes.

Mer brodd
Årets festival er den første under festivalsjef Terjei Nygård – DJen, artisten og en av eierne bak plateselskapet Untz Untz begynte i jobben i mars. At han aldri har ledet en festival før var ikke lett å merke, men nettverket hans viste naturlig nok tydelig igjen i bookingen. Untz Untz-makker Eirik Fagertun aka Pastor var på plass, det samme var Telephones og Velferd, som begge har utgivelser på Nygårds label. Selv er han et av navnene i stallen til Full Pupp, plateselskapet til festivalartist Prins Thomas.

Festivalgrunder Martyn Reed uttalte en gang at han startet Numusic som en motvekt til rekken av kommersielle sommerfestivaler. Med dette i bakhodet er det noe paradoksalt at flere av de norske navnene er gjensyn fra nettopp sommeren – både Todd Terje (som spilte på åpningsdagen av Numusic), Lindstrøm, Prins Thomas, Vilde Tuv og Proviant Audio spilte på Øya-festivalen kun en måned i forveien.

Hvor er den sultne nybrottsdriven som gjorde at Stockhausen plutselig stod på en scene i Stavanger til alles forundring og begeistring?

Numusics finaledag sørget for en god jubileumsfest med dansing og glowsticks, absolutt. Den bekreftet også at den norske elektronikabølgen fortsattt er i bevegelse. Men fra Skandinavias ledende elektronikafestival ønsker jeg meg også noen overraskelser. Og kanskje aller mest, noe å grunne på til neste gang.

Numusic 2014 ble arrangert i Stavanger 4. – 6. september. Anmeldelsen er basert på festivalens siste dag.

Publisert:

Del: