Det er en kopling mellom Peter Grimes og Festspillenes problem, mener Emilio Sanhueza.

Mozart: Life Love Lust under Festspillene i Bergen Foto: Thor Brødreskift

Festspillene i Bergen og deres kunstneriske ledelse, med festspilldirektør Anders Beyer i spissen, befinner seg i en klein posisjon mellom det å markere seg internasjonalt, men samtidig tilfredsstille deres bergenske kjernepublikum. Jeg blir stadig overrasket over hvor sjeldent sistnevnte samsvarer med førstnevnte, og balansegangen ender ofte opp som et spill minesveiper: Et lite feiltråkk og man får virkelig så hatten passer av de som venter på lur.

Krangel om hvor vellykket programmet er, har vært årlige innslag i mediedekningen rundt Festspillene så lenge jeg kan huske. Min antagelse er at lesere av Ballade kjenner til diskusjonene, men det er verdt å merke seg hvor ofte disse tas i dagspressen. Ofte med selvmotsigende budskap. Noen ganger selger ikke kunsten nok, og noen ganger blir det for folkelig. Festspillene presses til å finne en balanse i helheten, en balanse jeg mistenker ikke eksisterer. Samtidig aner det meg at dette ikke bare gjelder Bergen. Jeg tror dette er et problem i de fleste byer hvor ambisiøse kunstinstitusjoner vokser seg så store at det å fremstå som for store for byen den er i, blir en del av institusjonens image.

Derfor er det med en paradoksal kombinasjon av fryd og skepsis at jeg utforsker programmet hvert år. Ballade utfordret meg til å oppsøke tre ulike produksjoner i Grieghallen, hvor Griegsalen — samtlige fant sted der — er Bergens storstue for høykulturell musikk. Samtidig ble disse valgt fordi de alle tre er avhengige av å ha musikken i en synergi med noe narrativt. Det ble tre svært ulike musikalske opplevelser, og mitt inntrykk er at de til sammen sier noe om utfordringene Festspillene står ovenfor. Går det an å bryte opp det kjente og sende det tilbake på nykuratert vis?

Peter Grimes Foto: Thor Brødreskift

Det siste spørsmålet kan speiles i prestisjesatsningen «Peter Grimes», en opera i tre akter (pluss prolog) av Benjamin Britten. Verket ble uroppført i London i 1945, etter at Britten hadde vendt hjem fra frivillig eksil i USA. Operaen fikk en strålende mottakelse. Dels fordi Britten var en ung, oppfinnsom komponist, men mistanken min er at «Peter Grimes» sto for gjenåpningen av konsertsalen Sadler’s Wells Theatre — stengt siden 1940 på grunn av Blitzen — og denne anledningen bidro til å ramme inn fremførelsen av et nytt, britisk stykke med dyptfølende glede og positiv patriotisme.

Handlingen foregår i en fiskerlandsby på den engelske østkysten på begynnelsen av 1800-tallet, med utgangspunkt i et dikt av George Crabbe. Dikteren fikk sitt gjennombrudd ved starten av samme århundre, og oppfinnsomheten til Crabbe var hvordan han brukte klassiske former, men lot denne estetikken handle om realistiske, uromantiske vanlige folk. Komponist Britten snur opp-ned på denne posisjoneringen, og «Peter Grimes» lar sin dristige musikalske modernisme være i synergi med en tragisk fortelling som kunne vært hentet fra antikkens Hellas.

Peter Grimes er en uavhengig, men morsk fisker som er i retten etter at hans læregutt døde under en mislykket tur ute på havet. Det var en ulykke — det er også dommerens synspunkt. Likevel må Grimes forholde seg til landsbyens opphopende skepsis, som så eskalerer til fiendtlig hat etter at Grimes rekrutterer en ny læregutt som han behandler dårlig. Naboene klarer å hisse hverandre opp. Min impuls er å forvente en “ibsensk” oppbygging mot et oppgjør mellom den som har blitt urettferdig dømt av mobben, og ryktesprederne som ønsker å se sin vanskelige nabo gå ad undas. Men «Peter Grimes» (altså operaen, ikke rollefiguren) er ikke interessert i oppgjøret, men i “ad undas”-delen. På vei mot — beklager spoileren her — hans død, finner både Britten og libretto-forfatter Montagu Slater tid til ømhet, gudfryktighet og havets råskap.

Peter Grimes Foto: Thor Brødreskift

Konsertversjonen til Bergen Filharmoniske Orkester er det ingenting å utsette på, spesielt siden tenoren Stuart Skelton er en karismatisk utøver som har evnen til å modulere følelsene sine på et vis som fremhever bevegelsene til historien. Skelton har en evne til å synge ikke bare som tenor, men også som skuespiller. Når librettoen handler om at Grimes er sint, så vender han det ofte inn mot seg selv. En dårligere skuespiller ville bare sunget mer aggressivt. Ei heller er det noe å utsette på det massive koret som er satt sammen for anledningen, bestående av Bergen filharmoniske kor, Edvard Grieg Kor, Collegiûm Mûsicûms kor og Royal Northern College of Music Choir.

Les også: Blant harde ekko og myke dønninger

Musikken til Britten er fortsatt potent, med bruk av musikalske motiv som virker å fryde seg over å være i stemningskonflikt med librettoen — som om Britten har klart å komponere sarkasme. For meg er det vanskelig å beskrive hvordan musikken til en opera kan være medrivende uten å virke som en snobb, men min anbefaling er å gi «Peter Grimes» en lytt med åpne ører.

Artig nok, er det også en kopling mellom Peter Grimes og Festspillenes problem: Rollefiguren Peter Grimes har en kompleksitet og nyanser som landsbyen rundt ham nekter å sette seg inn i. Han er forhåndsdømt, og hans skjebne blir ikke noe Grimes får ta del i. I programmet til Festspillene blir dette omtalt som “bygdedyret”: Dumdristig selvhøytidelighet som misforstås av konservative borgere. Lurer på om administrasjonen til festivalen responderte på akkurat dette da de bestemte seg for å satse på denne operaen?

Hugsjá Foto: Thor Brødreskift

Dagen derpå venter bestillingsverket «Hugsjá», komponert og fremført av Enslaveds Ivar Bjørnson og Wardrunas Einar Selvik. De har begge klart å balansere på en måte som fascinerer meg: mellom romantiseringen av et historisk Norge, et norrønt et, men hvor det stadig tydeliggjøres at de ikke er interessert i å bidra til lugubre strømninger i det nåværende politiske landskapet. Norsk black metal har en del symbolbruk som ikke bare kan approprieres av høyreekstremisme og “white nationalism”-bevegelser, men som av og til synes å legge opp til det — for det utrente øyet. Selvik og Bjørnson er langt fra utrente øyne, og i «Hugsjá» viser de en interesse for mangfold og positive fortellinger. Det er en sensibilitet jeg skulle sett oftere i norske rocketekster.

Så er også tekstene — og pratingen mellom låtene — definitivt det som engasjerer mest med Hugsjá. Musikkens styrke ligger for ofte gjemt i det Bjørnson og Selvik har dandert den med: Tradisjonelle instrumenter hentet fra Norges historie, de uventede lydene i språket som Selvik synger på, og det gospel-aktige koret som gjestet flere av de bedre låtene til konserten. Publikummet i Griegsalen er langt mer variert denne kvelden, med flere av den eldre garden jeg forbinder med Festspillene representert, side om side med publikummet jeg forbinder med norsk metal. Mange av de sistnevnte snakket ikke norsk. Og «Hugsjá» var uten tvil kvelden med mest mobilbruk og klirrende glass blant publikum.

Men jeg lurer fortsatt litt på hvem det er musikken er ment å imponere. Min antagelse er at det vi får høre er resultatet av to dyktige håndverkere som tok sitt oppdrag seriøst: Å komponere musikk til grunnlovsjubileet. For meg blir dette mer et ydmykt forslag til en ny “sangbok” for Norge enn det er ment å være genuint tankevekkende som musikk. Det betyr ikke at Hugsjá er fritt for tankevekkende aspekter — tvert om! — men at det er konsertens historie om Norge som rikt og mangfoldig som produserer lange tankerekker. Selvik refererte til og med til boken «Den svarte vikingen» av Bergsveinn Birgisson, til anerkjennende “ja” fra flere publikummere i salen som har lest om den halvt mongolske Geirmund Heljarskinn. Slike smarte referanser gir meg inntrykket om at Selvik og Bjørnson ønsker å kurskorrigere hva Norge er ment å bety: Et vakkert sted å være, med historiske røtter, men samtidig en del av en internasjonal verden i over tusen år. Dette er relevant til spørsmål vi stiller den dag i dag.

Musikken er på sin side en versjon av prog-rock som jeg aldri helt har klart å utforske nok til å se subtil oppfinnsomhet bli utført, om det ble utført her. Til tider minner musikken om Talk Talks briljante album «Spirit of Eden», som blandet sammen prog-rock med jazz, klassisk musikk og hvor musikken stadig tok avstikkere uten å bry seg om regler. Men «Hugsjá» bryr seg om regler: Til tider minner musikken i Griegsalen mer om klassisk rock ala Pink Floyd, dog fra og med «The Division Bell» og utover. Flinkt, stort og med tålmodighet. Bjørnson og Selvik har satt sammen et band som kurskorrigerer noe av Enslaveds tendenser til (velment) pompøsitet, blant annet er trommis Iver Sandøy (Emmerhoff & The Melancholy Babies) smakfullt tilbakeholden der andre helt sikkert ville ha skrudd opp aggressiviteten. Mot slutten av konserten sitter jeg igjen med tanken om at Bjørnson og Selvik godt kunne tenkt seg å høre lovord om musikken fra Pink Floyd-legenden David Gilmour. Givende for mange, men litt for innsnevret for min smak. Hvilket er rart å tenke på, når dette er ment som et forsøk fra både Festspillene og de involverte artistene på å ha noe både publikumsvennlig og rart samtidig.

Mozart: Life Love Lust Foto: Thor Brødreskift

Som gimmick er det ikke i nærheten av å være like hult som konseptet til grunn for «Mozart: Life, Love & Lust», som fant sted i Griegsalen lørdag 4. juni. Fremføringen var ved B’Rock Orchestra, et orkester som ble opprettet i Ghent i 2005, og med sopran Mari Eriksmoen og baryton Johannes Weisser. Navnet til orkesteret er verdt et essay alene, men her kan jeg nøye meg med å si at min svigermor synger i et kor som heter «D’kor», og som er et langt mer sjarmerende navn — de burde inviteres til å gjøre en spesialfremføring av Vilde Tuvs «D’meg». Orkesteret har likevel fått et godt rykte på seg, og jeg mistenker at deres uhøytidelige spilling av barokkmusikk med historiske instrumenter må ha gitt dem mange fans i Europa. Hvem har vel ikke lyst til å høre på musikk med et smil rundt munnen?

Det er uansett ingen tvil om at «Mozart: Life, Love & Lust» treffer godt blant veldig mange av tilhørerne i salen. For meg virket publikum i Griegsalen å bestå av den samme typen publikummere som satt i salen under den mer vågale «Peter Grimes». Men jeg må legge til at det var noe mer fredelig i luften, og jeg kastet stadig blikk for å se på de som satt i setene sine og smilte fra øre til øre. Om «Mozart: Life, Love & Lust» skal være et typisk eksempel på hva det er Festspillene må levere for å få gode tilbakemeldinger av kjernepublikummet sitt, så føler jeg meg som en radikaler og som en fremmed: Neppe den intensjonen Festspillene har for de mer påkostede konsertene.

Forklaringen på hvorfor akkurat denne konserten gnaget meg slik må starte med at programideen var å blande sammen satser fra ulike Mozart-symfonier med arier fra to operaer: «Figaros bryllup» og «Tryllefløyten». Vi snakker altså om noen av de mest kjente stykkene til verdens mest kjente komponist for klassisk musikk. Det er ikke noe teit med en slik oppstykket blanding i seg selv, men jeg sliter fortsatt med å skjønne helt hva det var ment å kommunisere her. Eriksmoen og Weisser er åpenbart dyktige nok til å holde koken gjennom en mer spisset blanding av Mozarts musikk for sangere, og selv i skuespillet er de mer enn sjarmerende nok.

Men i den grad B’rock gjør seg avhengige av at deres gimmick skal gi dem energi, så er det også en gimmick med en usedvanlig rask halveringstid. Orkesteret er mindre enn orkestrene fra romantikken, i tråd med en historisk informert oppføringspraksis: Klangen blir litt tynnere, men Mozarts musikalske motiv og akkorder får en tydelighet som understreker hvor fengende komposisjonene er. Weisser gjør et poeng ut av orkesterets annerledeshet under sin entre, når han lister seg rundt utøverne og teller demonstrativt med fingrene sine. Orkesterstørrelsen er også den eneste antydningen til en kuratering med noe på hjertet, men annet enn forsøket på å transportere oss til en annen tid, så var det denne halveringstiden: Til slutt følte jeg meg som en flue på veggen i en intern konsert for folk med et forhold til utøvelsen av klassisk musikk, ikke til musikken i seg selv. Griegsalen var rett sted. Hvis Mozart skulle være rett mann, var det ikke poenget at barokken skulle være feil tid? Her ble det gjort alt for mye for å skjule at det var feil, når man håpte på at denne endringen skulle føre til noe interessant. Ikke å prøve å være interessant i seg selv. Så vågalt var det ikke.

Det er ikke så mye mer å si om «Mozart: Life, Love & Lust», annet enn at jeg blir vemodig av å se en forestilling med så lite å kommunisere om verdenen rundt oss, men samtidig observere hvor godt likt det blir av andre rundt deg. Det minner meg på Festspillenes manglende balanse mellom vågal kommentering og konservativ forlystelse. Jeg vet ikke helt hva som kan sies, kommenteres eller kritiseres for at Festspillene skal klare å finne ut av dette, men det jeg kan si er at jeg neppe oppsøker det som minner meg «Mozart: Life, Love & Lust» i fremtiden (med mindre jeg blir høflig bedt om det av Ballade).

Les også: Beatles-forbindelser

Jeg vet ikke helt hva jeg syns om et stort festspill der en stor forestilling og en ung kulturinteressert person har ekskludert hverandre. Men der hvor disse tre forestillingene handlet om å være på rett sted, til feil tid, er det enda kjipere om Griegsalen ikke skal være rett sted for andre enn eldre bergensere i fremtiden. Trolig var det kanskje ikke meningen at “sånne som meg” skulle dukke opp på «Life, Love & Lust». Kanskje er det dette som plager meg.

Forestillingene jeg besøkte var tre ulike løsninger på Festspillenes møte med sitt årlige kurateringsproblem. «Peter Grimes» transcenderte virkelig tid og rom, selv om alle tre konsertene ba oss om å prøve å gjøre det.

Publisert:

Del: