Babyene og foreldrene får samme fortryllete uttrykk i ansiktet når de hører besteforeldregenerasjonens musikk, skriver Maja Skanding.

Beatles for Babies Foto: Cindy Hughes

Det skal imidlertid ikke Beatles ha æren for aleine. Arrangementene av de mange hitsene er imponerende rike og varierte med tanke på at det katalanske ensemblet La petita malumaluga kun består av fire musikere og en danser. Melodiene beveger seg fra fiolin til cello til saksofon, mens perkusjonisten driver forestillingen fremover med rytmeendringer og danseren glir rundt på gulvet, bedriver litt nonverbal kommunikasjon og passer på at musikerne ikke snubler i de små.

Etter konserten ytrer flere i publikum begeistring over hvor proffe utøverne er. Det er synd at et konsertvant publikum ikke tør forvente at et ensemble som opptrer for babyer skal være like helproft som alle utøvere Festspillene i Bergen programmerer. Antagelig kommer det av at det ikke er så mye å velge blant når det gjelder kulturuttrykk for de aller minste barna. Desto mer gledelig at dagens konsert er så konsekvent i hvem den retter seg mot.

Instruksene på begynnelsen er tydelige: Utelukkende barn under fire år får bevege seg inn på området der musikerne oppholder seg. Foreldre og større barn må sitte pent bak de minste, langs kantene av den hvite matten som utgjør scenen. Dette skal være på de minstes premisser. Ett av barna lar seg ikke be to ganger, til tross for at det ikke har lært å gå ennå: Det krabber ut på matten, setter seg midt på og blir der de førti minuttene konserten varer.

Beatles for Babies Foto: Thor Brødreskift

Det tar en liten stund før flere slutter seg til, men etter et par sanger er det folksomt på matten. I første nummer varmer musikerne liksom opp, de tullespiller og leker litt med hverandre før de stemmer i Across the Universe. Bortsett fra det ene modige barnet, er publikum avventende et øyeblikk og nyter stemningen, før musikerne virkelig tar kontakt på refrenget: Synkront vender de seg mot den ene av de tre sidene der publikum sitter, og ser smilende på barna mens de spiller. Vi voksne verdiges ikke et blikk, her er all oppmerksomhet på de minste. Etter hvert som ensemblet snur seg mot de andre sidene, lyser stadig flere små ansikter opp.

Besto billettkøene av ressurssterke trettiplussere som ønsker at barna så tidlig som mulig skal få et forhold til populærmusikken som formet besteforeldrenes generasjon?

Foreldrene ser også begeistrete ut. De fleste av dem er nok oppdratt av foreldre som vokste opp omtrent da Beatles kom, og har et nostalgisk forhold til sangene, som dessuten har en selvsagt plass i musikkundervisningen i Norge. I venners lag siterer jeg Beatles like selvfølgelig som jeg siterer Anne-Cath. Vestly eller Alf Prøysen. Dette ble tydelig for meg da jeg bodde i Finland, der det mest er fritt oversatte versjoner av Beatles-sangene til finsk som har blitt spilt på radio. Når jevnaldrende finske venner ikke tok de engelske Beatles-referansene mine, innså jeg hvor hyppig og ubevisst jeg kom med slike i hverdagen og hvor stor del av min kulturkanon Beatles utgjør. Min generasjon blir ofte anklaget for å være altfor nostalgisk og i stor grad lese sine egne gamle barnebøker for sine barn. At disse babykonsertene under Festspillene fort ble utsolgt er kan hende et uttrykk for en slik nostalgi? Besto billettkøene av ressurssterke trettiplussere som ønsker at barna så tidlig som mulig skal få et forhold til populærmusikken som formet besteforeldrenes generasjon?

Les også: Blant harde ekko og myke dønninger

Festspillene kunne gjerne satset på noe mer nyskapende i barneprogrammet enn Beatles-tolkninger. Samtidig mener jeg Beatles’ musikk har noe tidløst ved seg i tillegg til at den er ytterst representativ for sin tid, og dermed kan sies å passe inn i Festspillenes forbindelser-kategori, selv om alt av barneprogram står under fornøyelser. Jeg håper Festspillene vil satse sterkere på de yngste publikummerne i fremtiden og våge litt mer – ikke nødvendigvis som erstatning for babykonserter som tar for seg musikk trygt plantet i en tradisjon, men i tillegg til. Kan hende er det ikke så ille med litt nostalgi, når musikken og fremføringen er god, og dessuten gjøres relevant. Det er mye tanke og arbeid bak La petita malumalugas konsept.

Beatles for Babies Foto: Thor Brødreskift

Teaterforestillinger og konserter for babyer og småbarn har gjerne mange fellestrekk: Hyppige overraskelsesmomenter, mange og tydelige overganger, sprakende farger, organisert interaksjon. Denne konserten utfordrer delvis disse litt inngrodde sjekklistepunktene. Noen ganger glir sangene over i hverandre, noen ganger oppstår applaus i overgangene. Innimellom oppfordres vi til knipsing og klapping, men det føles aldri tvungent. Utøverne er kledd i hvitt og grått og går barfot. Boksene med rekvisitter i er også hvite. Ikke før på slutten av konserten får vi utdelt fargerike boomwhackers (plastrør stemt i ulike tonehøyder) med instruksjoner for samspill på Yellow Submarine – selv om gjennomføringen blir ganske fri i formen.

Når farger og klovnerier ikke blir for dominerende, får musikken en tydeligere plass. Her kan barna få en følelse av rytme og synkopering når musikerne vandrer på rekke og spiller Obladi Oblada, de kan følge glissandoer hos strykerne på Baby You Can Drive My Car, nyte den lyriske introen for solo cello før Hey Jude og ikke minst merke hvordan perkusjonisten ofte legger et grunnlag som de andre gradvis bygger videre på – før de får ta del i oppbygningen og samspillet på Yellow Submarine.

Det er en kunst å skape en konsert som babyer, større barn og foreldre har like stor glede av.

Ikke at visuelle stimuli ikke kan berike den musikalske opplevelsen: Akkurat som på babysang får barna utdelt tørklær (hvite de også) som de kan vifte med som de selv vil. Selv om Logen må være en av de minst barnevognvennlige festspillarenaene, er det stemningsfullt å sitte under lysekronene og den hvite baldakinen som er spent opp mellom dem. Men dette er en konsert med profesjonelle musikere, og de setter musikken tydelig i sentrum. Barna får komme så tett på som de vil – musikerne er imponerende godt trent i å unngå å tråkke på små fingre. En engstelig forelder på vei ut på forbudt område for å holde igjen barnet sitt, møtes av et vennlig skuldertrekk fra saksofonisten, som ikke har noe imot at barna tar på instrumentet eller føttene hans.

Beatles for Babies Foto: Thor Brødreskift

Lyset skrus opp og ned igjen flere ganger i løpet av konserten, hvilket barn og voksne reagerer helt forskjellig på. Der jeg automatisk tolker dempingen av lyset som at det musikalsk skal komme noe stille og forsiktig, kanskje til og med noe litt skummelt, er barna helt uanfektet, de krabber og pludrer videre. Etter hvert kommuniserer barna med hverandre og med hverandres foreldre og kosedyr også.

Les også: Å pakke om en skolesekk

Barna reagerer dessuten mindre på lydstyrken enn jeg hadde trodd. Noen ganger blir det ganske høyt og voldsomt, men det kan virke som om den trygge stemningen som ble skapt helt i begynnelsen, gjør at barna er mottakelige for det meste. Ansiktsuttrykkene til musikerne er liksom milde og energiske samtidig, og barna blir påfallende fort trygge på dem.

Musikernes bevegelser er raske, men aldri brå, og de begrenser ikke barnas utfoldelse. Dersom et barn er i veien for en kasse som skal åpnes eller begynner å klatre på kassene på en måte som kan bli farlig, løfter musikerne dem varsomt til siden mens de ser dem i øynene og fortsetter den musikalske kommunikasjonen. Iblant får barna være med på å plukke frem spennende nye rytmeinstrumenter fra kassene. Danseren fungerer elegant som et skjold idet hun smyger seg rundt mellom musikerne og barna. I en liten solo liksomsynger hun i en mikrofon, og noen ganger dytter hun litt ertende i musikerne, men for det meste henvender hun seg til barna akkurat som de andre utøverne. Øyekontakten er en viktig faktor som skaper tillit.

Det er en kunst å skape en konsert som babyer, større barn og foreldre har like stor glede av. Ofte ved slike babyarrangementer blir de voksne begeistret når de ser at de små blir begeistret, men de får gjerne ikke en fullverdig musikkopplevelse selv, ettersom de i stor grad tar på seg rollen som mellomledd. Ved hjelp av direkte tilnærming til babyene lykkes musikerne i å skape en fortrolig stemning. Dermed lykkes de også i å trollbinde alle i salen musikalsk.

Publisert:

Del: