Bedre synlighet, et samlet kultur- og skolefelt, og en satsning på lokalt selvstyre. Det står på ønskelisten til disse tre DKS-lederne når den nye etaten skal bygges.

Torbjørn Ingvaldsen, Else Blom og Johannes Hafnor.

– Vi ønsker oss en tydeligere retning. Det er en forventning jeg har og som jeg deler med mange i regionen. Vi trenger en klarere rollefordeling mellom kultur- og skolesektoren, og en sterkere nasjonal strategi for profilering av ordningen, sier Johannes Hafnor.

Han er avdelingsleder i Østfold kulturutvikling, som organiserer Den kulturelle skolesekken i fylket. Forrige uke var Hafnor, sammen med flere andre DKS-ledere fra hele landet, samlet til nettverksmøte hos Rikskonsertene. Strukturen til den nye etaten er ennå langt fra ferdig, men lederne har likevel klare forventninger til hva den bør ta tak i.

– Forventningene mine er en tydeligere strategi for å klargjøre hvordan begge sektorer, og spesielt alle rektorene og lærerne, skal forholde seg til ordningen. Slik det er i dag er det for personavhengig, mener Hafnor.

Han mener mer samarbeid er nødvendig for å gjøre ordningen mer relevant for elevene.

– I Østfold kulturutvikling gjør vi noen grep for å skape bedre samhandling. Vi gjennomfører dialogmøter med alle lærerkollegiene og vi har et stort fokus på flerbruk for å sette DKS inn i en større kontekst, forteller han.

Nytt navn på vei

Rikskonsertene har fått hele 2016 til å omstille seg til å bli en ny DKS-etat som skal erstatte det gamle sekretariatet. En søknad om navneendring er nå til behandling hos Kulturdepartementet, og utlysningen av direktørstillingen er på vei. Ådne Sekkelsten har vært fungerende direktør siden februar, og skal i første omgang beholde rollen i tre måneder.

Hafnor håper at en større og sterkere etat kan heve kvaliteten på ordningen, uten å blande seg i lokal programmering.

– Noe av det viktigste etaten må gjøre er å sørge for å holde den kunstfaglige kvaliteten høyt, uten at de skal inn og bestemme programmering. Det tror jeg ikke noe på. Programmeringsmandatet må ligge hos regionene som har det operative ansvaret, men etaten kan sette på agendaen hvordan det kan gjøres, mener han.

Han etterlyser også at de administrative utfordringene blir møtt.

– I dag bruker vi KSYS, som er et godt administrasjonsverktøy for turnélegging i skolesektoren. Men det kan videreutvikles til å fungere bedre, sier han.

– Må samle kultur- og skole

På andre siden av fjorden er kultur- og idrettssjef i Vestfold, Else Blom, enig med Hafnor – spesielt om behovet for å samle kultur- og skolesektoren. I et brev til Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen gjør hun det tydelig at man må benytte anledningen til å skape en felles forståelse for ordningen.

– DKS kom skjevt ut fra starten av, sier hun.

– Da det startet opp i 2001 var det med én stortingsmelding fra Kulturdepartementet og en annen fra Utdanningsdepartementet. Vi har riktignok fått en melding til etter det, men en slik start sier litt om hvor ulike tilnærminger man har til DKS.

Hun håper at en sterkere sentral etat evner å samle feltene, og skape en positiv, felles plattform for den videre utviklingen av ordningen. Samarbeidet fungerer godt mange steder lokalt, men har hittil vært fraværende sentralt, mener hun.

– Det gjelder helt enkle ting. For eksempel, når en ny, relevant forskningsrapport kommer, så må den presenteres for og diskuteres av begge feltene, sammen – ikke hver for seg, på forskjellige steder, på ulike premisser, sier hun.

Vil debattere innhold
– Hva er du mest bekymret for i denne prosessen?

– Innholdsdebatten. Jeg savner at den tas på øverste hold, ikke lokalt. Den er det ingen som har tatt ennå. Har kulturopplevelsen en verdi i seg selv, eller må den knyttes til et spesielt læringsmål? Når temaet har vært oppe før har man fått helt ulike svar, alt fra ”ja, alt er lov”, til ”ha respekt for arenaen dere entrer”, altså skolen. DKS-arrangementer tar veldig liten tid, under 1% av skoletiden, men likevel føler mange lærere at de ikke gjør jobben sin hvis de bruker tid på det, sier Blom.

Hun mener den nye etaten må ta tak i problemet, og få skole- og kultursektoren til å enes om innsatsen på nasjonalt plan, ikke bare i hver enkelt kommune eller fylkeskommune.

– Der ligger suksessfaktoren. DKS er en fantastisk ordning, og på noen skoler har man rektorer som våger å si at det er bra, og noe man skal bruke tid på. Men sånn er det ikke overalt. Tryggheten til å bruke tid på DKS må komme ovenfra. Kulturopplevelser er superrelevante for barns utvikling, det handler om å være menneske og er relevant for alle læringsmål. Men skolen må si det selv, mener hun.

Håper på videre satsing på 100%-kommuner

Organiseringen av DKS er forskjellig mellom fylker, og mellom kommuner. Østfold opererer med delvis regional programmering (to tredjedeler av spillemidlene disponeres av fylkeskommunen, mens hver enkelt kommune står fritt til å programmere for den siste tredjedelen). I den såkalte Vestfoldmodellen utformer fylkeskommunen programmet i tett samarbeid med kommunene (for grunnskolen), og direkte med skolen (på videregående).

Tromsø er blant de såkalte 100%-kommunene, som disponerer alle spillemidlene selv. Det vil si at byen selv bestemmer hva elevene får oppleve. Torbjørn Ingvaldsen er leder for DKS Tromsø, og håper den nye etaten vil videreføre tidligere Rikskonsertene-direktør Turid Birkelands satsing på 100%-kommuner.

– Vi hadde veldig god kontakt med henne om det, men vi har ikke hørt noe mer om det etter at hun gikk bort. Vi mener jo at det er en veldig god måte å organisere oss på, det gir oss mulighet til å bruke og utvikle det lokale kulturlivet, sier han.

Ingvaldsen er opptatt av at den nye etaten sørger for at DKS beholder og videreutvikler fleksibiliteten, og ikke legger begrensninger på hva som er mulig å gjøre lokalt.

– En Rikskonsertene-modell med sentral kvalitetssikring legger en del begrensninger på prosjektene, som at man må kunne putte dem inn i en varebil og kjøre dem rundt i landet. Men sånn kan man ikke ha det med DKS. Vi har et eget symfoniorkester, NOSO, statlige gallerier og museer, Hålogaland teater – lokale muligheter vi gjerne skulle satt i system under DKS. Vi må kunne tenke lokalsamfunn og langsiktig, og da er det viktig at vi har romslige rammeverk, mener han.

Tror ikke på en «maktbastion»

Han er likevel ikke veldig bekymret for at den sentrale etaten skal bli en «maktbastion».

– Nei, jeg ville blitt veldig overrasket om man valgte en løsning om at alt skulle kvalitetssikres i Nydalen og så sendes ut. Man må utvikle DKS med forskning og metoder, snakke om sammensetning mellom prosjekter, hvilken hensikt prosjektene skal ha i skolen, hva kan de gjøre for elevene. Men man må øke bevisstheten rundt det, mener han.

Han håper en sterkere sentral etat kan gjøre ordningen mer synlig på nasjonalt plan.

– Vi er veldig glade for at det skjer noe nå. Med den forrige modellen var det ingen styring på toppen. Når du ikke har noen som styrer eller et klart mandat, er det heller ingen som kan gå i kampen, for eksempel i budsjettforhandlinger. En slik omorganisering gjør det mulig å tale DKS’ sak på nasjonalt plan, sier Ingvaldsen.

Artikkelen er laget med midler fra Periskop-prosjektet, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er initiativtakere og eiere av nettsiden Periskop.no og Periskop-prosjektet.

Publisert:

Del: