Klangkunstnerne Nils Henrik Asheim og Ruth Wilhelmine Meyer utforsker både menneske- og orgelstemmen.

Nils Henrik Asheim og Ruth Wilhelmine Meyer, © Grazyna Jundzill

Utgivelse:
Vox Humana
Ruth Wilhelmine Meyer (vokal) og Nils Henrik Asheim (orgel)
Musikken er spilt inn i Sankt Bartolomeus-kirken i Pasłek, Polen, 22.-24. august 2018
Produsent/ tekniker: Erik Hillestad
Kirkelig Kulturverksted, FXCD 450, kkv.no 2018

Fredag denne uka holder Ruth Wilhelmine Meyer og Nils Henrik Asheim en forsinket releasekonsert for platen Vox Humana. Selv om den kom ut i oktober, har den kvaliteter det er verdt å samtale om i lang tid.

Kategorier og kurring fra duer
Musikerne har flere fellesnevnere, som at de begge er vant til å bevege seg på tvers av sjangre, og at de begge er improvisasjonsmusikere. Noe annet er at salmer står som et sentralt element i deres musikalske erfaringsbakgrunn, og det er altså nettopp salmer som er platens tema.

Men her er lite som minner om koralenes enkle rytmikk, melodikk og struktur. Isteden er musiseringen et møte mellom sjangre, kulturer, måter å lage musikk på, og platen inneholder en utforskning av de litt mer lekne og uvanlige klangene fra en menneskestemme. Den handler også om hvordan et barokk-orgel kan bli til et klangkunstinstrument.

Meyer har sannelig en markedsføringsutfordring når hun skal fortelle hva hun driver med.

Vel, hun synger. Og hun gjør det med ettertrykk. Mye av sangen skjer uten ord, bare som klang eller lyd.

Hjemmesiden hennes forteller at hun har utviklet et omfang i stemmen på mer enn seks oktaver. Dette hører vi spesielt i «Tvo duvor», en folketone etter Agnes Buen Garnås, der Meyer kurrer og piper i et stemmeleie minst like høyt som det en due faktisk har. Ja, hun drar ut noe så vesentlig ved dueklangen at hun blir mer due enn duen selv.

Samtidig er stedet lekkert fra et rent musikalsk perspektiv, der hun kurrer sammen med Asheim. Han bruker de aller lyseste stemmene i dette unike barokkorglet, og tar på seg den improvisatoriske utfordringen i denne due-kappleiken.

Stemmetyper
På den andre siden har Meyer en mørk og myndig stemme, eksempelvis i «Miserere», et utdrag fra et korsikansk requiem. Dybden og sorgen gjaller så ettertrykkelig gjennom stemmen at fantasien (min, i alle fall) maler opp en begravelsesprosesjon med gråtende, gamle skautkledte kvinner. Alt er sort. Også uttrykket.

Orgelet kommer imidlertid ikke på noen måte i bakgrunnen. Faktisk er platens tittel, Vox Humana, hentet fra orgelets verden. Tittelen betyr «den menneskelige stemme», som også er navnet på en av orgelets rørstemmer.

Vox Humana i orgelregisteret, © Nils Henrik Asheim

Et unikt barokkorgel
Selve orgelet som Asheim har valgt å spille på er nydelig. Det restaurerte barokkorgelet er fra 1717-19, og det står i Sankt Bartolomeus-kirken i den polske byen Pasłek. Du trenger ikke å være orgelekspert for å høre at dette har en litt annen klang enn du er vant til å høre. Til tider skramler mekanikken, men enda mer hører du et orgel som er varmt, rent, enkelt og nakent i klangen.

Orgelet i St. Bartolomeuskirken i Pasłęk i Polen, © Nils Henrik Asheim

Mot disse stemmene står stemmer som den nevnte vox humana, som kan høres litt nasal ut, og som for mange krever litt tilvenning før vi lærer å assosiere den med menneskestemmen.

En egen klang
Musikken kommer fra steder som Armenia, Lesja, Færøyene, Lofoten og Tyskland. Selv om Meyer har utviklet og bruker vokalteknikker som hører hjemme i Canada, Armenia og sør-Irak samt strupesang fra Tuva, er det allikevel noe enhetlig ved klangen Meyer og Asheim tegner.

Klangverdenen er mørk, ettertenksom og nærmest dyster. Men musikkens langsomme tid gir deg som lytter mulighet til å selv reflektere og meditere over musikken. Som i salmemelodien «Den største høgtid her på jord» av Bartholomäus Gesius. Til tross for sin oppløftende tittel begynner den med en så dyp og statisk hvisking fra orgelet at det er som om luften der den siste nattverden ble holdt vibrerer i klang.

Uansett om det er nyskapende salmer eller klangkunst som er din greie, er musikken i høyeste grad verd å lytte til. Gjerne på lanseringskonserten, som skjer først klokka 22 på kvelden – et passende tidspunkt for denne musikken.

Musikkens karakter hører natten til. Og kan du ikke bli med på konserten, kan du kjøpe platen, tenne stearinlys og la deg føre bort til ukjente kulturer med klangkunstnerne Meyer og Asheim.

Publisert:

Del: