Dette essayet var planlagt publisert i forbindelse med at Anne Grete Preus skulle motta Bjørg Vik-prisen i september. Ballade velger å publisere teksten nå for å hedre hennes minne.

Anne Grete Preus, © Stian Andersen

Anne Grete Preus gikk bort 25. august, 62 år gammel. Tidligere i august i år ble det annonsert at Preus skulle tildeles Bjørg Vik-prisen for lyrikken og musikken hun har skapt gjennom mange år, og som er del av “grunnmuren i vår musikkarv”, som juryen sier i sin begrunnelse.

I forbindelse med utdelingen av prisen, som skulle skje under Bjørg Vik-dagene i Porsgrunn 21. september, hadde Ballade planlagt å publisere dette essayet om Anne Grete Preus’ arbeid med Jens Bjørneboes tekster. Vi velger å publisere teksten nå for å hedre en av våre største sangdikteres minne.

Her er juryens begrunnelse for tildelingen av Bjørg Vik-prisen til Anne Grete Preus. Under den følger essayet, skrevet av redaktør og skribent Åsfrid Hegdal:

Det er få artister som blir en del av vår musikk- og kulturhistorie på en tidløs måte slik at det føles som de alltid har vært der. Årets vinner av Bjørg Vik-prisen er absolutt en slik artist. Menneskelig varme og troverdighet kan beskrive mange av henne tekster. Hun har en bred katalog av utgivelser, med enkeltlåter som står som bautaer innenfor norsk musikk og norsk lyrikk. «Ro meg over», «Jeg er en by», «Millimeter», «Fryd» og «Når himmelen faller ned» er alle eksempler på låter som er personlige også for lytteren, og som har blitt en naturlig del av grunnmuren i vår musikkarv. Med en naturlig autoritet og varme i sin formidling, har årets prisvinner vært toneangivende og vist stayerevne i en flyktig bransje. Mange av dagens unge, kvinnelige låtskrivere og vokalister står på hennes skuldre.

 

SOLEN FRESER I HAVETS RAND
En stemningsfull førjulssøndag før julekonsert i Uranienborg kirke. Ved siden av meg sitter en mor med et barn på fanget. Se, sier mor til barnet mens vi venter på at konserten skal starte. Der er Anne Grete Preus. Tror du hun kommer til å spille solen freser? svarer barnet.

Solen freser, tenkte jeg, og gled vekk fra den videre samtalen. Solen freser i havets rand, så stiger han loddrett opp! Han øser sin ild mot mø og mann og brenner vår sjel og vår kropp. Det er første linje i Jens Bjørneboes dikt «Sommer i syd og nord» (fra Den store by (1958), et dikt som skildrer en tidlig morgenstund, og som alltid har vært et av favorittsporene mine på Fullmåne (1988), solodebutplaten til Preus.

Tekstlinjen fra diktet blandet seg med julestemningen, og tankene fortsatte videre i diktet til bildet av en utsovet bonde som tar ljåen fatt og bryner dypsindig eggen mens det synger av stål både i tekst og i lydbilde. Dette førte meg bakover i tid, tilbake til et øyeblikk hvor jeg lyttet til radio, en gang på sent åttitall eller tidlig nittitall, da jeg hørte denne sangen for første gang før, eller kanskje etter, et intervju der hun trakk fram akkurat denne linjen om den utsovde bonden og beskrev hvilken ro og tilfredshet Bjørneboe skaper i dette lyriske bildet.

Sangen og intervjuet ble værende i meg, og siden har sangene på dette albumet fulgt meg gjennom livet. De fleste av de utvalgte tekstene på albumet står i kontrast til «Sommer i syd og nord», de kretser rundt tvil, usikkerhet, uro og fremmedfølelse. Dette er elementer som finnes i mange av Preus’ egne tekster, noe som bidro til at hennes egne sanger har fulgt meg og vist vei gjennom livet.

Preus sang ikke Bjørneboe denne førjulskvelden. Men hun urfremførte sin nye høytidssang «Alt det som skinner» (Preus, 2017. Arrangement for vokal, gitar og vokalensemble ved Ragnar Søderlind).

Sangen åpner med scenen fra Betlehem, og holder fram barnet som kommer med håp om å forbinde himmel og jord. Den forteller om kvinnen på hjørnet som fryser, om ensomhet, om sorg og om hemmeligheter, og formidler gjennom dette julens budskap om kjærlighet og fred. Sangen bærer i seg en vakker påminnelse om at vi mennesker står i en sammenheng og en tradisjon som nettopp julen tydeliggjør: «Alt det som skinner er ledd i en lenke, Liv etter liv, Ord etter ord. Med alt det vi er og alt vi har hatt. Det skinner som stjerner en Betlehemsnatt.»

Barnet ved siden av meg og jeg delte noe der den kvelden. Samtidig som vi var sammen i en musikalsk opplevelse, var vi ledd i lenker av ord formidlet gjennom generasjoner. Vi hadde begge hørt sangen om solen som freser i havets rand. Fullmåne skapte slik et usynlig bånd vevd av ord og musikk.

Den lille samtalen mellom barnet og moren viste meg at sanger skaper forbindelser mellom mennesker, både i samtiden og gjennom historien. Samtidig er de ledd i en sangtradisjon som har forbindelser til sangskriverens øvrige sanger, men også til andres sanger. «Alt det som skinner» har tydelig referanse til «Deilig er jorden», til juleevangeliet, og dermed til en rekke andre julesanger.

Den peker bakover mot den kristne julesangtradisjonen, samtidig som den kobler det sekulære og det religiøse sammen i ord og i et kirkemusikalsk arrangementet. Sangen bærer også metaforikk, ideer og temaer som går igjen i mange av sangene til Preus. De handler ofte om følelsen av å stå utenfor, om ensomhet og om lengsel etter tilknytning.

Kontrasten mellom roen og uroen i julesangen berører ved å vise hvordan den ytre julefreden ikke alltid harmonerer med det indre livet, som også i høytiden kan være fullt av tanker rundt lengsel, sorg og tap.

«Jeg stopper. Ser meg tilbake. Egentlig var det lite. Der seiler en rødmalt drake oppe mot alt det hvite. Vinden. Vinden og snoren. Bærer ennu et stykke.» Bjørneboes ord i diktet «Tilegnelse» (fra Ariadne (1953), som også finnes tonesatt på Fullmåne, malte en fortsettelse på tankerekken som startet med solen som freser.

Diktet lot meg sitte der, under kirkehimmelen, under Emanuel Vigelands glassmalerier, og se tilbake på tiden som har hadde gått siden mitt første møte med sangene på Fullmåne og reflektere over møtepunktene i meg som lytter da og nå, og hvordan sangene er de samme, mens jeg kanskje er en annen som hører nye lag i dem.

 

Jeg stopper. Ser meg tilbake
Egentlig var det lite.
Der seiler en rødmalt drake
Oppe mot alt det hvite …

Vinden … Vinden og snoren
Bærer ennu et stykke!
Alt som er til på jorden,
Alt hvad naturen ga meg,
– frysende, vék av lykke
Gir jeg det atter fra meg!

Den lille teksten om den rødmalte draken mot himmelen rommer mye; jord og himmel, liv og død, drift og forankring, ro og uro, livsvilje og dødsbevissthet.

Vinden i «Tilegnelse» er et bilde på bevegelsene, uroen, tvilen, driften, forandringen, de ukontrollerbare kreftene i tilværelsen. Snoren symboliserer forankringen, det som skaper trygghet, tillit til andre, selvtillit, punkter av sannhet som holder deg på plass. Vinden og snoren er bilder på poetiske elementer i diktningen til Preus som danner strukturer og betydningsmønstre i hennes egne arbeider.

Tekstene hennes tematiserer ofte kreftene som er virksomme i et liv, og beskriver hvordan identitet skapes gjennom bevegelse, uro og tvil som former oss i møte med verden. «For dagene som føyde seg, for nettene som bøyde deg», heter det i første strofe av «Bare for en stund» (Preus, 2004). «Hvem tok dine vinger / Hvem bøyde ditt hode / Og sendte ditt hjerte på drift? Hvem temmet din lengsel / Fra bredpenslet styrke / Til liten utydelig skrift» er en sentral strofe i «Ønske», og beskriver fravær av vind som tap av livsmot (Preus, 1991). Og tenk på “Sommerfuglvinger” (Preus, 1991), som kan forandre alt!

Når hun skildrer sårbarheten i møtet med verden, undersøker hun gjennom sangene sine hvordan tvil, søken, samtale, selvrefleksjon og kjærligheten fra andre er med på å hjelpe og styrke oss i denne sårbarheten.

Vi mennesker trenger både vinden og snoren, himmelen og jorden, driften og forankringen, hjertebanken og sjelefreden. Mange av sangene hennes søker å si noe om nettopp dette. I bunnen ligger grunnideen om tvilen som er viktig for å vise vei og gjøre oss hele.

VINDEN. VINDEN OG SNOREN.
Fullmåne ble utgitt 11. mars 1988 på WEA Records A/S. Sangene på albumet er en musikalsk vandring i Bjørneboes dikt, og danner et idégrunnlag som vedvarer gjennom hele den musikalske karrieren.

Preus har sjelden gjort en konsert uten å ta med en Bjørneboe-tekst. «Vise om byen Hiroshima» og «Besøk» er en del av den etablerte Preus-kanon. I tillegg får publikum ofte høre «Speilet» fra Millimeter (Preus, 1994), som er basert på Bjørneboes «Ungdommens råskap».

En resitasjonsversjon av «Mea Maxima Culpa» (fra Fugleelskerne, 1966), som ikke finnes på noen av albumene, fremføres i ulike konsertformater. Bjørneboes tekster smelter sammen med hennes egne sanger når de formidles sammen i en konsert.

Dette forsterkes i konsertforestillingen Bjørneboe & Jeg, som ble satt opp i 2018 i anledning 30-årsjubileet for utgivelsen av Fullmåne. Konserten åpner med strofene fra «Tilegnelse»: Jeg stopper, ser meg tilbake, før sangen går over i «Ynglingen» (fra Dikt, 1951). Dernest følger «Sang til Aurora» (Preus, 2013), sangen til ungdommen, som går i dialog med «Ynglingen», og er en hyllest til nye generasjoner.

Slik snakker den eldre Preus med den yngre Preus, og møter sin egen musikk 30 år etter. Deretter kommer sangen om kjærlighet; «Et sted å feste blikket» (Preus, 2013), før sangen om uroen, letingen og lengselen, Bjørneboes «Mitt hjerte» (fra Den store by, 1958). Det er derfor interessant å belyse hvordan hennes egne tekster går i dialog med Bjørneboes dikt.

I 1988 var Preus allerede en etablert bandartist, som vokalist i Veslefrikk fra 1977 til 1982, og senere i Can Can (1983–1987). Fullmåne-utgivelsen representerte et musikalsk og litterært brudd med Can Can, og ble hennes første soloutgivelse. Lydbildet er nytt og mer sammensatt, samtidig som det inneholder både rock-arrangementer og enkle melodier som er gjenkjennelige fra tiden som låtskriver for band. Vokalen er mer dempet og introvert. Den kommer sterkere fram i en tettere, nedstrippet og mer intim sound, og det musikalske uttrykket var et annet enn publikum var vant til.

Allerede som låtskriver i Can Can beveget hun seg innover i et psykologisk landskap i sangene, om drøm, om ensomhet om kjærlighetslengsel. Hun har selv sagt at det i overgangen mot en solokarriere ble viktig for henne å vende seg mot det indre livet.

Anne Grete Preus i bandet CanCan, © Tom Stalsberg

Bakgrunnen for arbeidet med Jens Bjørneboes tekster var Preus’ deltakelse i teateroppsetningen av skuespillet hans, Til lykke med dagen, på Centralteatret i 1986, hvor hun hadde en scenerolle og hadde skrevet musikk. Bjørneboes tekster traff noe i henne som ga gjenklang.

I et intervju med Aftenpostens Tor Marcussen 16.3.1988 i forbindelse med lanseringen av Fullmåne, sier hun: «Bjørneboe har en fornyet aktualitet idag. For tenåringer idag er han den siste ubestikkelige i en tid hvor mediene svelger alle opprør. Han er fremdeles kontroversiell. Diktene hans er så sterke. Han er sosialt engasjert og stiller fundamentale filosofiske og religiøse spørsmål. Han var kompromissløs. Hans livsstil var rock’n roll.»

I 2013 forteller Preus at da hun begynte å jobbe med Bjørneboes tekster, kjente en ro i lesningen, kjente seg hjemme i diktene og opplevde at de representerte en mulighet til å gjøre noe hun ikke hadde gjort før: «Det var en duodebut, for jeg lener meg så tungt til tekstene som jeg visste var av høy kvalitet. Det var skummelt, for det var mange som hadde et veldig personlig forhold til lyrikken hans.»

Hun startet med 40 dikt, som ble redusert til 12 spor på LPen og 14 spor på CDen. Flere av Bjørneboes dikt har tilkommet på senere album, og arbeidet med å videreutvikle sangene i nye konsertkonsept fortsatte.

Preus hadde allerede en sterk posisjon i norsk musikkliv, og Bjørneboe var en forfatter med ideer som appellerte til et rockepublikum. Fullmåne fikk mange og gode anmeldelser ved utgivelsen, og det ble gjort en rekke større lanserings- og portrettintervjuer i aviser og radio.

I sin anmeldelse i Aftenposten 9.4.1988 skriver Tor Marcussen: «Dette er ambisiøst og pretensiøst. Men meget vellykket! […] Disse tekstene har lokket frem sider i komponisten Preus som vi ikke har hørt tidligere. Her kombinerer hun fint sin sans for rock, som vi har hørt klart i hennes bandsammenhenger før med Can Can og Veslefrikk, hennes forståelse for det teatralske i musikken når hovedsaken er å få frem en tekst, hennes europeiske chansonsvakhet og en åpenhet mot både vise og jazztradisjonen. Det samlede resultatet er blitt en meget personlig musikk. Variert stilmessig, men sterkt bundet sammen av Preus’ deklamatoriske sang og hennes komposisjoner. Platen er ingen lettvint affære. Den krever tid, engasjement og tålmodighet fra sine lyttere. [ ..].For helheten på denne platen er imponerende. Som en ru, rød tråd gjennom hele LPen er Preus’ stemme. Ikke pen. Ikke inntagende. Ikke skolert. Men virkningsfull. Naken. Direkte. Ærlig, som Bjørneboe.»

Ambisiøst. Vellykket. Personlig. Direkte og ærlig. Anmelderen i Aftenposten viser sin begeistring og gir albumet gjennomgående god kritikk målt mot artistens eget nivå og ambisjoner, nyskapning i det kunstneriske arbeidet og effekt på og krav til lytteren. Han peker på at det er dybde i tekstene som gir mye til en lytter som gir tid til tekst og musikk.

I Klassekampen 17.3.1988 er anmelderen Knut Selsjord mer usikker på hvordan han skal tolke den musikalske utviklingen til Preus, og kommer med en motsatt vurdering av Tor Marcussen når han hevder at det ikke er noe nytt i det musikalske bildet: «Alle trenger klær på kroppen, men sant og si har jeg alltid lurt på hva som har vært under de ulike formale frakkene Anne Grete Preus har hatt på seg som musiker de siste 10-15 åra.»

Selsjord trekker fram rockevokalisten fra Veslefrikk og new wave-komponisten fra Can Can og beskriver musikken som dominert av synthesizer-programmering. Han påpeker at Bjørneboe er en forfatter som passer svært godt til dette musikalske prosjektet med sin «anarkistiske frihetslengsel, poetiske hengivenhet til de undertrykte og glødende og sarkastiske hat mot makthavere og systemer som knuger enkeltmennesket».

Selsjord sier også at Bjørneboes dikt er svært rytmiske og musikalske og nærmest ber om å bli sunget. Preus har selv nevnt nettopp dette med diktenes sangbarhet i intervjuer. Han vektlegger kvaliteten i musikken og en mer finslepen vokal: «Etter min mening varter Preus opp med den beste samlinga melodier hun har servert på en gang før, og mens hun tidligere har hatt en tendens til å høres uutholdelig pompøs ut som vokalist, er hun denne gangen mye mer finslipt og nøktern. På den måten bærer hun Bjørneboe fint fram også ved hjelp av sitt eget særpreg.»

Det trekkes også fram at Preus gjennom albumet når fram som en glitrende formidler av Bjørneboes univers. I en usignert anmeldelse i Finnmark Dagblad 16.4.1988 står det: «Et noe stillferdig helhetsinntrykk med biter av orientalsk inspirasjon. Men det er likevel umiskjennelig Anne Grete Preus. Hun har ikke mistet sin egenart selv om musikken er tilpasset innhold og stemning i diktene. Forhåpentligvis biter ungdommen seg merke i denne udødelige lyrikken som tar opp viktige og aktuelle spørsmål. Anne Grete Preus har under alle omstendigheter presentert Bjørneboes lyrikk på en glimrende måte».

Platen bidrar til fornyet oppmerksomhet rundt Bjørneboes dikt. Anmelderen i Adresseavisen formulerer dette slik 30.3.1988: «Hun synger dessuten Bjørneboes mangfoldige dikt med innlevelse enten de uttrykker harme over verdens ondskap eller menneskelig usikkerhet og ensomhet. Hvis Fullmåne klarer å skape ny og større oppmerksomhet omkring Bjørneboes lyrikk, vil det være LPens aller viktigste funksjon».

KJÆRTEGN TIL DET Å VÆRE MENNESKE
I et intervju med Stavanger Aftenblad 15.3.1988 sier Preus selv om platens tilblivelsesprosess: «Jeg fant stemningen i møte mellom tekstene og meg selv. Musikken er resultat av en slags happening. Jeg har arbeidet fram én og én melodi til én og én tekst. […] Noen overbygning har ikke denne platen, ingen helhet. Hele tiden har jeg jobbet med bare en tekst om gangen. Og den enkelte tekst er så sterk og selvstendig at jeg i større grad enn vanlig har latt ordene styre musikken.»

En organisk symbiose mellom tekst og musikk som gir tekst og mening et stort rom som utfordrer lytteren. Nettopp dette gir sangene et tidløst uttrykk og kvalitativt særpreg som gjør at de virker i lytterne gjennom årtier.

Tekstopplevelsen har styrt den musikalske prosessen og skapt fortolkningsrommet som møter lytteren. Langsomheten i melodilinjen i «Rosen», i beskrivelsen av blomsten, eller diktet, som vokser sakte fram av ensomheten. Den ungdommelige selvsikkerheten innledningsvis i «Ynglingen» som illustreres i musikken ved at den går rett på med trommer, selvsikkert i energisk åpenhet og munterhet, uten spor av langsom tvil i vokalen. Som står i kontrast til den langsomme ærbødigheten i «Besøk», som gir lytteren rom for refleksjon mellom verselinjene, og hvor man nesten kan høre hvor forsiktig vokalen nærmer seg hver enkel strofe i samtalen med døden. Stemmen som bærer både glede og forventning, går teksten i møte og trekker seg tilbake i bølgende volumendringer akkompagnert av piano og trompet. Den lette na-na-na-innledningen i den dypt alvorlige sangen om bomben som faller over Hiroshima som skaper voldsom kontrast mellom form og innhold.

Ordene styrer musikken, som igjen forsterker dem og gir dybde gjennom musikalske stemninger. «Jeg syns at mange av diktene hans er som kjærtegn til det å være menneske, å leve og å tenke,» sier Preus i et NRK-intervju fra 1994 om arbeidet med tekstene til Bjørneboe.

Og livet skinner gjennom diktene som rommer tvil, ensomhet, dødslengsel, fremmedgjøring, uro og rastløshet, men også livsglede, kjærlighet, mediekritikk og metaperspektiver på poesi og skriving, slik som i «Diktene» fra Den store by (1958):

Omkring mitt strenge hjerte/Står tankens ring av jern/Mødrenes milde verden/Var mig bestandig fjern/Min diktnings karrige blomster/De vokser ord for ord/Med hårde stilker opp av/En mager blomsterjord.

Diktet viser motsetningen mellom følelser, rasjonalitet og logikk i et dikterjeg som reflekterer over det å være i tankens ensidighet i skrivearbeidet.

Vi ser et ønske om å kunne åpne mer for følelser i diktningen, og en innsikt i at tanken alene ikke gir nok næring til ord som kan vekke følelser hos andre. Jeg leser dette også som en tekst om tvil, en tvil som kommer til uttrykk i bildet av blomsten som trekkes opp og klippes ned. Diktet beskriver skriveprosessen, der tvilen er en nødvendig metode. Å nærme seg sannheten krever arbeid og mot til å tvile på egen tekst og egne oppfatninger. Tanken som var sann i går, er kanskje ikke sann i dag, og dikteren må bevege seg sammen med sin egen tekst, stille spørsmål, trekke innholdet i tvil, granske det, justere det, grave dypere.

Diktet «Rosen» (1958) uttrykker en liknende tanke, hvor rosen kan tolkes som et bilde på diktets tilblivelsesprosess, og også som et bilde på hvordan mennesket utvikler seg gjennom livet:

Blomst av bare klare ensomheter!/Skal ditt beger lindre noens tørst/Må du alltid danne torner først/Før du samler deg om dette ene/Å bli rose. Du er mer alene/Med verket i deg selv enn noen vet/Å, blomst! Å, rene ensomhet!

Litteratur, billedkunst, musikk blir til gjennom indre kreative prosesser, ofte smertefulle, ofte ensomme, ofte fylt av tvil. «Den fundamentale eksistensielle tvilen, en rød tråd gjennom alle hans arbeider, føler jeg meg sterkt knyttet til,» sa Anne Grete Preus om Bjørneboe i et intervju med Aftenposten 21.7.1989. Bjørneboes dikt «Ynglingen» fra debutsamlingen Dikt (1951), den første sangen på Fullmåne, er en sentral tekst som handler om nettopp tvil: i kreative prosesser, men også i en større eksistensiell kontekst.

Og jeg som skulle være som en pil! / På vei mot målets høye helligdom / Som bare skyttens stille jegersmil / Allvitende og nådeløst vet om! Og jeg som skulle være som en pil! / Som søkte vei til tidens offersted, / Jeg smuldrer i en slyngplante av tvil! / De som vet veien, ofrer ikke med. Nei, de som vet, de ofrer ikke med! / Og skyttens smil var mange netter dødt. / Men ennu kold av bitter nattesved Så jeg i morgenlyset purpurrødt / (og det ble taust i meg, da jeg fikk se det): /At selve tvilen er jo offerstedet.

Dikterjeget ser på seg selv som en som søker etter sannhet og som er på vei mot innsikt, men ikke evner å komme rundt tvilen og møte entydig og fastlagt sannhet. Og som oppdager at anerkjennelsen av tvilen er selve innsikten, offerstedet, målets høye helligdom, som må aksepteres og omfavnes som en tilnærming til liv, samtaler og kreativitet. «Ynglingen» peker mot erkjennelsen at tvilen er det stedet der man skal være, stedet hvor man er et helt menneske.

I diktet møter vi et jeg som er fullt av håp og pågangsmot og ungdommelig hybris. Jeget skal være en pil; skal søke framover mot et mål, finne sin essens og sitt egentlige jeg. I diktet står jeget i en indre konflikt: målet er å finne én sannhet, men innsikten er at det kanskje ikke finnes bare én sannhet for alle er umulig å forbigå. Identitetsarbeid og søken etter sannhet går ikke i en rett linje, og tvilen kommer inn som et evig, forstyrrende element. Diktets erkjennelse av tvilen som er offerstedet, oppløser nettopp ideen at enkle svar er holdbare. Tvil er ikke det motsatte av sannhet, tvil er en del av sannheten.

Vi finner mye tvil i tekstene til Anne Grete Preus. Tvil i betydningen usikkerhet, i betydningen fravær av skråsikkerhet, i betydningen intellektuelle undersøkelser, i betydningen at sannheten er underordnet spørsmålene og i betydningen at tvilen er uroen og kraften som driver oss gjennom livet og mot hverandre. Tvilen hos Preus er en livsholdning, en måte å møte verden på i undring og ydmykhet. Vi finner ingen frykt for tvil, usikkerhet og fravær av tydelig definerte sannheter i tekstene. Derimot fins det mange indre monologer hvor tvilen undersøkes og dialoger mellom mennesker hvor tvilen kommer fram som spørsmål til verden og måter å nærme seg den andre på. Det er aldri svaret som er målet, men spørsmålenes identitetsutviklende funksjon.

«Vi har levd lenge nok til å vite min venn At sannheten har like mange ansikter Som de som sier at de kjenner den. Sannheten Sannheten» heter det i «To venner» fra Om igjen for første gang (Preus, 2007). I en samtale mellom en eldre mann og en yngre kvinne i «Bornholm Kafé» fra Nesten alene (Preus, 2009) stiller kvinnen spørsmålet: «Og jeg vil vite om det finnes evigvarende kjærlighet. Og han svarer det som varer aller lengst er alt vi ikke vet». I «Aldri i tvil», fra det siste albumet hennes, Et sted å feste blikket (Preus, 2013), hører vi kritikk av mennesker som ofte er på villspor, men aldri i tvil, som har nådd en egen sannhet og ikke evner å reflektere på nytt. Vi kjenner igjen de samme tankene i «Kjøpmannen» fra samme album, hvor grunntanken likner innholdet i «Ynglingen», der visdom og innsikt først oppnås etter at man har latt seg smuldre i en slyngplante av tvil: «Visdom! Du er en gammel kjøpmann Som tar seg betalt i skjeve skritt Visdom, en nådeløs kjøpmann Som aldri gir kreditt.»

Bjørneboes stemme klinger i bakgrunnen. Tvilen er en etisk forpliktelse. Det indre rommet den skaper danner det gode og reflekterte menneske. Man kan ikke lese seg til visdom og sannhet, lest og lært innsikt kan aldri bli erfart erkjennelse. Hos Preus kan man nå fram mot sannheten gjennom intellektuell tvil. Men der hvor den kartesiske tvil er en metode i søken etter en objektiv sannhet, er diktets form åpenhet og tolkning, undersøkelse og tro, dialog og tvil.

Tvilen hos Preus kommer til uttrykk gjennom usikkerhet på egne evner, usikkerhet på om man har valgt rett, men også som spørsmål knyttet opp mot sannhet: når kan man vite at man vet? Den eksistensielle tvilen slår seg ikke til ro med enkle svar, slik som hun uttrykker det i «Heller tro enn vite»: «Minst trøkk tålte de første svarene jeg fant det beste ligger ofte gjemt» (Preus, 2009). Og den danner grunnlaget for den gode samtalen: «Det ligger en dose ondskap i all skråsikkerhet. Så la møteplassen for oss to bli alt vi ikke vet» lyder det i «Der veien slutter begynner horisonten» på samme album (Preus, 2009).

Når jeg møter deg /Da blir tanken min klar/Ser en annen vei, finner spørsmålet før rett svar /Når jeg ber om råd /Holder skråsikkerheten munn /Jeg håper du har tenkt å bli en stund

I denne strofen fra «Vær hos meg» (Preus, 2013) åpner møtet med den andre nye, indre rom, åpner for nye tanker, for å stille nye spørsmål som kan gi riktigere svar. Igjen er det skråsikkerheten som skal jages vekk, og tvilens åpenhet som ønskes velkommen.

Kan jeg det rette, har jeg valgt det rette, gjør jeg det rette, tror jeg det rette? Men også, føler jeg det rette? Den kognitive tvilen står mot den emosjonelle tvilen. Den rasjonelle tvilen stiller spørsmålene, den emosjonelle skaper indre usikkerhet i møte med verden.

I «Elsker jeg deg?» (Preus, 2009) møtes begge disse formene for tvil. Gjennom selvransakelse undersøker sangen hvordan man vet at man elsker. Hvordan gjenkjenner jeg kjærligheten? Hvor er kjærlighetens grenser? Hvor nær slipper jeg den? Hvordan vet jeg at denne kjærligheten er sann?

Elsker jeg deg/Eller er du kun en mulighet/dette med oss /Er det noe jeg tror/Eller inderlig vet/Når jeg trenger en å snakke med/Er det din stemme jeg savner da/Når jeg forlater byen en morgenstund/Er du den jeg minst vil reise fra/Elsker jeg deg/Kan jeg svare ærlig ja

Sangen uttrykker en forventning til hva kjærlighet er, og tvil på om følelsene man har er ekte. Er det tvil på egen kjærlighetsevne som undersøkes, eller er det frykten for den instrumentelle kjærligheten? Kan jeg bruke deg til noe, eller elsker jeg deg i kraft av den du er og ikke for hva du kan gjøre for meg? Frykten for kjærlighetens iboende egoisme blander seg med frykten for kjærlighetens vanefelle.

Dette er ubehagelige spørsmål. Men gjennom spørsmålene sier teksten indirekte noe om hva kjærlighet er. Kjærlighet er kommunikasjon, kjærlighet er dyp lengsel, kjærlighet er mot til å blottstille egen skam og nederlag.

Kjærligheten vil alltid være i flyt. Vi måler følelsen i dag mot følelsen i går, den veksler med dagsform og humør og vil alltid være flyktig og ustabil. Kjærlighet er en følelse. Men den er også en tanke. Og det er når det språklige aspektet trer fram og følelsen omformes i språk, at tvilen kommer til syne.

Kjærlighet inneholder også alltid et element av avvisning. For jo nærmere noen kommer, jo sterkere blir behovet for å avvise nærheten, som en selvbeskyttende strategi. Avvisningen skjer både i subjektet, som kan avvise sine egne følelser gjennom å konstruere tvil, tvil på seg selv og tvil på den andre. Den andre kan også avvises konkret gjennom avstand. Så kanskje svaret i sangen er ja, jeg vet at jeg elsker, men trenger beskyttelsen som tvilen gir.

Hvordan kan man komme fram til et sant svar på dette spørsmålet? Kanskje er ikke det viktigste å finne svaret, men å aldri slutte å stille spørsmålet. I «Ønske» (Preus, 1991) møter vi også et jeg som stiller spørsmål ved egen kjærlighetsevne om og om igjen: «Hvis jeg, hvis jeg kunne så ville jeg.» Jeget vil, men innser at kjærligheten ikke kan være en ensidig viljesakt. Det krever samhandling med den andre, den andre må være klar til å ta imot.

Når jeg ikke lenger prøver å finne en ny start Når jeg vet at alt som har vært meg gis tilbake snart Når det ikke har noen mening å ta imot og gi Når jeg bare hører toner og ingen melodi Når jeg endelig har øynet et glimt av neste topp Når jeg ser en åsrygg men ikke lengter opp Når ikke noen hviler kan løfte meg igjen Og når jeg i en fremmed ikke ser en mulig venn. Er jeg kommet fram da? Kan jeg slippe allting her? Og følge blinde fotspor dit ingen vet hvor er.

Med sangen «La Petite Mort» (Preus, 2013) er det som om noe endrer seg i preuslandskapet. Jeg er ikke lenger en pil i denne teksten, som ved første blikk kan synes som en depressiv resignasjonstekst. Men er den det?

Jeget i teksten har ennå ikke nådd fram, men søker, leter, vil være underveis. Å stagnere og resignere er den lille døden, et mareritt for et søkende og reflekterende menneske. Som Preus. Tekstene hennes lever i spennet mellom «Ynglingen» og «La Petite Mort», beveger seg i landskap av etikk, filosofi og litterær påvirkning. Frasen «å følge blinde fotspor dit ingen vet hvor er» viser til den siste linjen i Bjørneboes dikt «Besøk» (Den store by, 1958), en sentral sang på Fullmåne. Diktet er det talende jegets monolog mot døden, som møtes med en direkte tiltale: God aften, venn, jeg ser du kommer atter! Du ville tale litt med meg i kveld? Du ville høre mine fottrinn og min latter, og se om allting gikk mig riktig vel? Døden hilses som en kjær venn. Døden er til og med en trøst, en etterlengtet ro og trygghet.

Jeget reiser seg og følger etter døden, i et dikt som ikke viser død som noe dramatisk, men derimot roen, tryggheten og uendeligheten. Det er en endelighet over tankene i teksten, hvor det indre landskapet er preget av ro og forsoning. På vei mot det ukjente. Og følger blinde fotspor. Dit ingen vet hvor er.

 

Alle tekster er hentet fra www.annegretepreus.no.

Sangene som er omtalt i artikkelen, er hentet fra følgende utgivelser:
Preus, A.G. (1988). Fullmåne [CD]. Oslo. WEA Records.
Preus, A.G. (1991). Og høsten kommer tidsnok [CD]. Oslo. WEA Records.
Preus, A.G. (1994). Millimeter [CD]. Oslo. WEA Records.
Preus, A.G. (2004). Når dagen roper [CD]. Oslo. Warner Music.
Preus, A.G. (2007). Om igjen for første gang [CD]. Oslo. Warner Music.
Preus, A.G. (2009). Nesten alene [CD]. Oslo. Warner Music.
Preus, A.G. (2013). Et sted å feste blikket [CD]. Oslo. Warner Music.
Preus, A.G. (2017). Alt det som skinner. I Kråkevik, H. (Red.) Juleroser (s. 16-17). Oslo. Det Norske Samlaget.

Spilleliste, konsertsett Bjørneboe & Jeg:

Spilleliste denne artikkelen:

Publisert:

Del: